av Kolbjørn Hauge

Første møte:

Mitt første møte med Rasmus Løland var i skulestova heime på Kyrkjøy i Sjernarøyane. Soga var Bjednekniven, og opplesar var læraren vår, Trygve Knutsen frå Hjelmeland. Knutsen var ein framifrå Løland-tolkar, og han hadde små vanskar med å trollbinda alle tre årskulla som hadde undervisning i same rommet.

Me gledde oss med han Pål som fekk den flotte kniven av han Bjedne, og me tykte det var både rett og rimeleg at han dermed fekk ein status dei andre gutane ikkje greidde å måla seg mot. Og me sørgde djupt då kniven fall ned i bergsprekka og blei borte. Eg hadde sjølv mist ein fin kniv ein gong me leika oss i løa, så eg skjøna godt kjenslene hans Pål då kniven gjekk tapt. Men me leit på at soga skulle gå godt til slutt, slik det alltid gjorde i dei forteljingane me var vane med å høyra.

Me visste vel ikke heilt kva me skulle meina om slutten på historia. Kniven blei rett nok attfunnen, det var så. Men den originalen dei til slutt grov fram, kunne dessverre ikkje på nokon måte måla seg mot den som hadde lege i minnet hans Pål og skine seg blankare og blankare for kvar dag som gjekk. Og sjølv om me blei litt skuffa over manglande ”happy end”, så hadde denne soga utan tvil lagt grunnen for ein gryande livsvisdom i barnesjela vår: Oftast skin gullet klårare i minnet enn det gjer når det blir grave fram i kvardagen igjen.

 Andre møte:

Andre møte var i same skulestova, og opplesaren var den same. Men denne gongen var det ei anna side av livet Løland peika på. Boka heitte ”På sjølvstyr”, og sjølv om temaet var det same som i historia om prinsen og fattiggutten av Mark Twain, så er Lølands historie langt krassare.

Temaet er menneskeverd. Løland reiser spørsmålet om mennene i boka ville gjort same innsatsen for å berga guten som rak mot fossen dersom dei hadde visst det var småtjuven og fattiggutten Kristian som sat på treet der ute, og ikkje rikmanssonen Robert. Kanskje denne soga var mi første politiske skolering, som med åra har mognast til ei overtyding om at alle menneske har like stor verdi, og at det bør samfunnet også ta konsekvensane av.

 Tredje møte:

Tredje møte kom mange år seinare, det må ha vore straks før 1950. Eg hadde sjølvsagt hatt mange kontaktar med Rasmus Løland i dei åra som låg mellom, det skal eg komma tilbake til. Dette tredje møtet hende før fjernsynet kom og sette i gang med å forflata kulturen til eit spørsmål om reklame, sponsorar, kjøp og sal. Den gamle dampradioen var ein kulturell samlingsstad for heile folket, og det finst faktisk kanalar som spelar den same rolla i dag om du greier å leita dei fram.

Eg var elev ved Stord off lærarskule i desse åra, dette var før lærarskuleelevane blei oppgraderte til studentar. Rektor ved skulen var norskdomskjempa og Løland-kjennaren Severin Eskeland. Han skulle laga eit program i skuleradioen om Rasmus Løland. Så valde han to elevar til å lesa tekstar av forfattaren, og valet fall på meg og Kirsti Risa frå Sand. Severin Eskeland rekna vel med at vår Ryfylke-tunge skulle gjera programmet meir autentisk. Det var sjølvsagt stas for oss å få fri ein heil skuledag og reisa med snøggruta til Bergen saman med rektor og lesa i mikrofon for første gong i vårt liv. Ho Kirsti las frå ein av barneforteljingane, mens eg las frå ”Ufredstider” – den vonde historia om han som kom heim til kone og born frå krigen, mishandla og øydelagd. Kanskje det var den forteljinga som påverka meg så sterkt at eg seinare nekta å øva meg i å bera våpen mot andre menneske.

I mange år gjekk me på skulen berre to dagar i veka då eg var barn. Korleis det kunne ha seg at me likevel blei like flinke som byungane når dei gjekk seks dagar i veka, det er eit pedagogisk mysterium som aldri har fått ei skikkeleg forklaring. Ja, me låg nok etter i faget engelsk, sjølvsagt, den såkalla ”gaukungen” var ikkje med på vår timeplan.

Biblioteket på mi barndoms øy var lite å skryta av. Barnebøker fanst mest ikkje. Men så fekk me han Olav Hidle til lærar, og då blei det fart i sakene. Vaksenbiblioteket fekk god tilvekst av nye bøker, og me kunne fråtsa i ein  barnelitteratur me ikkje ante eksisterte. Det var ulideleg spennande å reisa både til månen og under havet saman med Jules Verne, og leita jorda rundt etter kaptein Grants barn. Me fann etter mykje strev fram til kong Salomos miner, og me måtte leva med i alle strabasane tsarens kurér blei ute for. Me sprang på lette føter gjennom amerikanske skogar saman med Hjortefot, og me gret vår salte barnetårer over stakkars onkel Tom og hans fattigslege slavehytte.

Meir heimslege var Sven Moren og hans forteljingar om gutane som hogg tømmer og fløytte det på elva. Halvor Floden heldt seg også helst i dei djupe skogane der aust. For ikkje å snakke om Per Sivle og hans gripande historier om Fante-Nils og om stakkars Hall. Men Ryfylke-øyane var fattige på både skog og fjell, og tømmerfløyting høyrde til i ei anna verd. Men så oppdaga me Rasmus Løland. Det var nok gildt å lesa om alt som hende rundt omkring, både ute i verda og heime i vårt eige land. Men den store skilnaden var at Løland skreiv om oss! Det var me som laga store figurar i kram vestlandssnø, og kunne reisa i fantasien både til Nordpol-landa og til kongens slott inni ein isbjørn. Det var me som kunne bli skremde av ein paddesnut og innbilla oss at det kunne vera ein farleg sjøorm. At store steinar kunne bli fælslege dyr i halvmørkret om kvelden, det hadde me alle opplevd. Og det var me som alltid blei hefta av dei vaksne med allslags arbeid som skulle gjerast når me hadde planlagt noko heilt anna. Og sjølv om me ikkje personleg hadde opplevd Bekafanten, så hadde me alle sett både Kuhalafanten som samla inn haleduskar frå husdyr, og opplevd ein Lamma-Lars som fordømde alle med ei anna kristentru enn den han sjølv hadde. Og mange av oss hadde ei gild bestemor me kunne tru oss til når dei vaksne berre flirte av våre problem.

Løland skreiv om oss. Det var noko me aldri hadde opplevd før.

I 2007 er det hundre år sidan Rasmus Løland døydde, i altfor ung alder. Tæringa tok han, slik denne vonde sjukdommen gjorde med så mange heilt fram mot min barndom. Her i landet er me rett og slett ikkje klar over kor stor diktar og viktig kulturmenneske Rasmus Løland var på mange område. Til og med i utlandet var han kjend, fekk rosande omtale både i det tyske ”Der Zeitgeist” og i det franske ”Revue – Revue”. Det er all grunn til å minnast han i dødsåret hans, og like stor grunn til æra han i 2011. Då er det 150 år sidan han vart fødd. Suldal kommune i Ryfylke  (der han var fødd og oppvaksen) har tatt initiativ til å markera desse årstala på ein måte Rasmus Løland fortener, og fått med seg mange framifrå medarbeidarar i dette arbeidet.