Korleis er det å skrive bok saman? Fleire barne- og ungdomsbokforfattarar gjer det. Arne Svingen og Helene Uri gav i fjor ut boka «Din vakre jævel», som vart nominert til Uprisen. Hilde Hagerup og Klaus Hagerup skriv ein serien «Mesterdetektiv Tim & co» saman. Og i haust kjem boka «Det blir pinlig uansett», skriven av Tyra T. Tronstad og Bjørn Sortland. Dei to sistnemnte kjende ikkje kvarandre frå før, mens far og dotter Hagerup altså er familie, og dermed skulle kjenne kvarandre svært godt.Din-vakre-jaevel_productimage

– For oss er arbeidet med Tim & co en kjempegod unnskyldning til å sees litt oftere enn det vi får til ellers, seier Hilde. – Jeg har barn i målgruppe-alderen vår og blir stadig mer opptatt av litteratur for de ungene som nettopp har lært å lese. Jeg synes ikke alltid det er så lett å finne bøker som fenger. I vår familie er vi veldig glade i krim og gåter og jeg hadde lyst til å lage en slags Mikke Mus-krim i bokform. Pappa hadde ideen om en åtte år gammel genial detektiv.

Bjørn Sortland fekk ideen til samarbeidet fordi han lenge hadde hatt lyst til å skrive bok saman med nokon.

–  Derfor kontakta eg kjapt Tyra Teodora Tronstad, etter å ha snakke kort med redaktøren min på Aschehoug, Mari Røed. Ho sa at Tyra skreiv bra, og hadde god og intelligent humor. Det var nok til at eg ringte henne, fortel han.

Arne Svingen og Helene Uri har skrive saman før.

– Helene Uri og jeg skrev «Sommeren vi kledde oss nakne» sammen i 2005, og har siden snakket om vi kunne kommet på en idé for et nytt samarbeid, da det var morsomt, givende og sosialt sist, seier Arne.

Ulike måtar å samarbeide på

–   Korleis legg det opp samarbeidet? (skriv kvart sitt kapittel, fordeler skrivinga på andre måtar?)

Bjørn: – Vi planla eigentleg ingenting. Eg spurte om ho ville skriva ei bok saman med meg, og ho sa ja. Så sendte eg ein tekst eg skreiv der og då, same dag. På mail. Og Tyra svarte på mail. Så blei det ein mail-roman.

Arne: – Vi skriver annethvert kapittel. Vi skifter synsvinkel fra jenta og gutten i annethvert kapittel. Helene er jentestemmen, og jeg skriver guttens kapitler.

Hilde: – Vi lager et synopsis sammen, og så skriver den som har tid et kapittel eller to. Så sender vi fram og tilbake, retter på hverandre og oss selv, legger til og stryker. Så vi jobber ganske tett. Jeg vet ikke om jeg kunne gjort det sånn med noen andre enn faren min!

–  Drøftar de gjennom heile boka på førehand, for å bli einige om handlinga og karakterane?

Bjørn: – Nei.

Arne:  – Ja, alt er gjennomdiskutert på forhånd, vi har en klar og tydelig plan for hvert kapittel.

Hilde: – Ja, Tim & co er et veldig tett samarbeid. Vi drøfter innholdet over lunsj. Pappa spanderer, hehe.

– Kor mykje diskuterer de undervegs?

imagesCAW5TTQJBjørn: – Ingenting. Ikkje ein kopp kaffe,  ingen skisser til handling osv. Ingenting. Kun ein kort telefon der vi blei einige om å ikkje planleggja nokonting som helst, eller skriva noko i margen e.l.

Arne: – En del, det er alltid justeringer og forandringer som må gjøres.

Hilde: – En del, men først og fremst leser vi det den andre har gjort og så er det fritt fram når det gjelder å rette og stryke.

Gjev ekstra skriveglede

– Kva er den mest positive erfaringa med samarbeidet? 

Bjørn: – For min del: Den reine skrivegleda. Og at eg fekk skriva saman med ein så sterk forfattar som Tyra. Ho skriv så nyansert og presist.

Arne: – Det å kunne sitte igjen med en bok som ingen av oss kunne skrevet på egenhånd. Det blir en roman med en ekstra dimensjon.

Hilde: – Tim & co er et skikkelig overskuddsprosjekt. Alt er fint egentlig, men den største forskjellen fra å skrive alene er kanskje at hver gang det stopper opp så kan jeg bare sende manus fra meg. Så kommer det tilbake noen dager etterpå, og da har det skjedd en hel masse.

– Det vanskelegaste?

Bjørn: – Angsten for at Tyra ikkje likte det eg skreiv. Men elles, – det er nesten snåtty å sei det,  – det var lett å skriva, etter tretten dager var boka ferdig. Bortsett frå reint kosmetiske ting, er teksten i boka no den teksten vi skreiv.

Arne: – Det er ikke alltid vi er hundre prosent fornøyd med den andres kapittel, og da må det diskusjoner til. Men stort sett har det gått veldig greit.Svingen-Arne_productimage

Hilde: – Jeg kan helt ærlig ikke komme på noe som er vanskelig. Men vi kjenner hverandre veldig godt og har veldig lik smak når det gjelder språk, det er nok en fordel.

Fekk seg overraskingar

– Har du fått deg overraskingar når det gjeld retninga handlinga tar?

Bjørn: – Ja. Mange. Eg kjente jo ikkje Tyra, så eg ante ikkje korleis ho tenkte, kva ho ville finna på, kva dette var for ei bok.

Arne: – Ja, selv om planen er klar, er det mange nyanser, dialoger og mindre hendelser som kan bringe historien i nye retninger. Vi må begge hele tiden vente på den andres kapittel, for vi selv kan gå i gang med eget kapittel.

Hilde: – Ja og nei. Vi har jo jobbet gjennom mye av historien på forhånd. Samtidig har vi det begge sånn at vi skriver best når vi blir overrasket underveis. Så vi gjør en del forandringer ettersom teksten behøver det. Da skjer det noen ganger overraskende ting. Høstens bok » Pil og Bue mysteriet», fikk for eksempel en ny slutt helt på tampen. Den var ikke planlagt, men vi var begge enige om at den måtte bli sånn.

– Er du like tilfreds med resultatet som om det var berre ”di” bok?

Bjørn: – Ja, absolutt.  Boka blei til fordi vi jobba saman, den hadde blitt annleis om eg skreiv ho sjølv. Eit slikt prosjekt har ein eigen kvalitet fordi to stemmer møtest. Det har blitt ei rein love-me-or-leave-me-bok. Ikkje noko utanomsnakk.

Arne: – Selvsagt!

Hilde: – Absolutt! Det har vært utrolig morsomt å lage Tim & co sammen med pappa. Det er dessuten første gang jeg skriver illustrerte bøker, og jeg synes Ella Okstad har en helt fantastisk strek. Jeg er kjempestolt og glad for at hun ville jobbe med oss også!

Hagerup-Hilde_author_full