Hvordan er det å gi ut sine egne bøker? Å ta ansvaret sjøl for alle ledd i bokprosessen? Lise Knudsen og Øistein Hølleland har gjort akkurat det, de har starta eget forlag. Tussilago forlag er et lite forlag som blei starta i 2010. De gir ut skjønnlitteratur og faglitteratur for barn, ungdom og voksne. Tussilago er det latinske navnet på hestehov. I høst har de begge nye bøker.

–          Kva var bakgrunnen for at de starta eige forlag?

lise-kLise: Vi hadde i lang tid tulla med at vi kunne starte familieforlag. Vi hadde samla sett mye erfaring og utdanning, fra bokhandleri, presse, litteraturformidling, samt økonomisk kompetanse og gode ideer. Og så var vi jo forfattere.

Øistein: Jeg tenkte lenge at jeg bare skulle være forfatter og så kunne de andre tulle rundt med forlagsplaner. Men så skjønte jeg at det å utgi bok på eget forlag var en løsning for meg. Jeg hadde fått stipend fra NFF for å skrive en sakprosabok for ungdom, men kom ikke til enighet med redaktøren. Jeg hadde jobba lenge med stoffet og følte en sterk forpliktelse til å utgi boka, siden jeg hadde fått stipend. Det var ingen enkel avgjørelse, for den økonomiske risikoen var stor. Heldigvis ble «Det siste landet» innkjøpt av Kulturrådet. Det året ble ca 1/3 av påmeldte sakprosabøker for barn og ungdom kjøpt inn.

–          Kva kompetanse er nødvendig for å drive eige forlag?

Øistein: Først og fremst litterær kompetanse! For oss har det nok vært en fordel at vi har erfaringer fra hele det litterære kretsløpet, og at vi har kunnet dra veksler på hverandres kunnskaper og erfaringer. Likevel trengs det penger, sånn at en kan kjøpe seg hjelp til redaksjonelt arbeid, setting, lay-out, trykking, innbinding, distribusjon m.m. Og så må en sette pris på å lære nye ting. For det er mye å sette seg inn i!

–          Kva er fordelen med å gje ut eigne bøker sjølv?

Lise: Friheten. Og ansvaret. Du får muligheten til å realisere et kunstnerisk prosjekt. På akkurat den måten du vil ha det. Du skaper boka som opplevelsesrom, tekst og estetisk gjenstand, og når du har ansvaret, må du stå inne for alle prioriteringene. Min bok, «Uten dekning», har selvfølgelig blitt brynt mot ulike lesere, og gjennomgått en vanlig redaksjonell prosess, men jeg opplevde både ansvaret og friheten på en mye mer direkte måte.

–          Kva er ulempa?

Øistein: Det er arbeidskrevende, mange småting å huske på. Og så er det risikabelt økonomisk.Holleland_010889

–          Kva betyr det økonomisk?

Lise og Øistein: Vil du utgi ei bok må du ha minst 50.000 kr å legge i potten, pluss masse egeninnsats i form av gratisarbeid. Blir boka innkjøpt, får du betalt for de timene du har jobba, og du får store deler av minstehonoraret dekka, men det blir ikke profitt ut av det. Da må du selge mange bøker. Og blir ikke boka innkjøpt, så er det store sjanser for at du taper penger. Med mindre du utgir en bestselger!

–          Kva erfaringar har de med innkjøp til kulturrådet?

Øistein: Lises bok, «Uten dekning», ble også kjøpt inn. Min nye bok, «Tigermannen», kommer ut i disse dager, og om den blir kjøpt inn, får jeg vite det om tre-fire måneder. Erfaringa så langt er at det er mindre å hente på innkjøpsordninga nå enn før. Men det er en flott ordning!

–          Korleis er salet – betre eller dårlegare enn om de brukte eit større forlag?

Øistein: Salget blir dårligere, rett og slett fordi distribusjonen og salgsleddet er dyrt, enten de er fysiske eller digitale. Alle kan regne ut hva som blir igjen etter at bokhandleren har fått 74% rabatt på førsteeksemplaret. Og sikker tilgang til hyllene hos bokhandlerne får en bare hvis forlaget løser et kostbart medlemskap i Den Norske Forleggerforening. Tussilago forlag er ikke medlem per i dag, så da er det tilfeldig om en bokhandler vil ta inn titlene eller ei. En kan selvfølgelig starte en alternativ salgskanal, men det er krevende, og da må en være forlegger på fulltid.

–          Medieomtale?

Lise: Medieomtalen er omtrent som tidligere. Vi har fått omtaler og anmeldelser i aviser og på nettet.

–          Korleis jobbar de med marknadsføringa?

forside uten dekningLise: Jeg er forfatter, ikke forlegger. «Uten dekning» er et con-amore-prosjekt. Boka passa ikke inn i storforlagenes ulike seriekonsept, og det har jeg stor forståelse for, men teksten har kvaliteter som er viktige. Så da ble det bok. Underveis lærte jeg masse, og jeg er veldig glad for at jeg gikk gjennom den bevisstgjøringsprosessen det er å forme ei bok fra innerst til ytterst. Men der stanser det. Å stå på torget å skrike ut om varene en har til salgs, må gjøres med overskudd og humor, tenker jeg. Når markedsplassen ikke lenger er et sted, med mennesker og sosialt liv, bare en abstrakt strategi som legges, utføres og betales for, da melder jeg pass. Det fins mange måter å selge bøker på, og de er alle arbeids- eller kapitalkrevende, så den jobben har så langt blitt nedprioritert i Tussilago forlag. Forlaget har titlene for salg i enkelte bokhandlere og på Boknett. Så fins det ei hjemmeside og ei Facebookside, og bøkene blir umiddelbart sendt ut til bokhandlere og privatpersoner som bestiller. Det kom bestilling på et klassesett her i går. Da er det jo moro! Dessuten er de to første titlene å finne på alle landets bibliotek.

–          Gjev de ut bøker frå andre forfattarar – er ev det ei målsetting?

Øistein: Tussilago forlag har blitt til underveis. Først var det en lek som ble alvor med «Det siste landet», og vi var usikre på fortsettelsen, men så bestemte vi oss for å utgi «Uten dekning» og  «Tigermannen» i år. Det er vi veldig fornøyde med. Det har vært fint å jobbe mer systematisk med utgivelsene. Jeg har holdt på så lenge og tør å ta den økonomiske sjansen for egen del. Å ta den sjansen for andre, er jeg ikke klar for nå, men ting kan endre seg over år.

–          Er dette noko de kan anbefale til andre forfattarar?

Lise: Tja, det kommer an på motivet, tror jeg. Mange lyrikere og eksperimentelle forfattere har egne forlag, gjerne sammen med noen venner og kollegaer. De driver ganske godt, med festivaler og egne salgskanaler, ofte over nettet, og utgjør et viktig miljø på sida av den litterære offentligheten som i stor grad er styrt av storforlagene og den toneangivende pressa. Hvis en har penger å satse, arbeidskraft, og først og fremst et kunstnerisk prosjekt – så er det en fin måte å realisere noe som kanskje ikke bare er viktig for en sjøl, men for fellesskapet. Vi trenger vakre papirbøker, langsomme tanker, sprø innfall – og mange fantasifulle ideer kan være lettere å forme i frihet. Men da må du vite hva du vil!

–          I tilfelle ja, kva råd har de?

Lise: Hvis du trives med et forlag som gjør jobben for deg, og ikke har bestselgere, så er det vel greit å fortsette med det. Men for de få som selger mange bøker, kan det være penger å tjene på å utgi dem sjøl. Den viktigste grunnen til å utgi bøker på små forlag, er at det gir den litterære offentligheten et mangfold. Når en undersøker hva som var populært, enten på 1960-tallet eller 1980-tallet, så ser en hvor lite mangfoldig en tidsepoke kan være. Heldigvis har vi bibliotekene, men der har de begynt å kaste bøker som ikke har vært utlånt de siste tre åra. Det betyr at det er rom for å ta opp igjen gamle former og sjangre, nytenke historier og kanskje utgi det som aldri vil bli populært, men som likevel har en egenverdi.tigermannen2

Heimesida til Tussilago forlag: