Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom illustratør og forfatter? Vi stiller spørsmålet til noen av våre dyktige bildebokpar som her snakker om felles bokprosjekter. Denne uka: Synne Lea og Stian Hole om diktboka Nattevakt.

Av Elen Betanzo

Fortell litt om hvordan samarbeidet oppstod, Synne og Stian. Og hvordan foregikk arbeidsprosessen, hvor lang tid brukte dere? Slike ting.

 

Foto: Jo Michael

Foto: Jo Michael

Stian: Synnes redaktør, Geir Nummedal, spurte om vi ville lage en bok, en illustrert diktbok. Vi fikk full frihet til å «lage noe fint». Vi startet med å sende hverandre ord, notater, tanker og skisser på e-post. Nattevakt ble til i løpet av et år, fra brevene som ble sendt mellom Åsgårdstrand og Oslo.

Forandret teksten seg mye underveis? I så fall hvordan?

Synne: Jeg kan nesten ikke huske det. For tekstene og bildene forandret seg bare til de ikke forandret seg mer. Vi arbeidet så parallelt underveis, fulgte hverandres ideer, tanker. Tekstene endret seg i blant etter bildene, og i blant endret bildene seg etter tekstene. En måte å snakke sammen på, bare, en bevegelse. Den største «forandringen» var utvalget til slutt, tror jeg, både når det gjaldt bilder og tekst. Finne helheten.

Når jeg skriver er det ikke alltid jeg vet hva jeg skriver. Jeg sendte mange halvferdige tekster, løse ideer, til Stian. Da hendte det han illustrerte noen av dem, lenge før de var ferdige, og hans bilder hjalp meg å se hva jeg hadde skrevet, så jeg kunne skrive tekstene ferdig. Kanskje ville de tekstene blitt helt annerledes hvis ikke Stian hadde tegnet dem for meg.

Og hva med illustrasjonene? Forandret de seg?

Stian: Noen bilder falt på plass tidlig. Andre endret seg flere ganger underveis. En del av bildene tok vi ut til sist.

Selv om jeg har arbeidet med bildebøker i flere år nå, synes jeg fortsatt det er vanskelig å holde oversikt, avstand og se helheten når jeg arbeider intenst med enkeltbilder eller detaljer. Jeg forsøker å bruke magefølelsen og triksene jeg har lært: forsøker å skape avstand, snu bildene på hodet, flytte fokus, late som om det er andres bilder som jeg ser for første gang, slike knep. Jeg kan kjenne når noe skurrer i et bilde, eller i en fortelling, men det kan være like vanskelig som første gangen å si hva det er som ikke stemmer.

Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

Nå, med større avstand, opplever jeg at ordene og bildene i Nattevakt snakker sammen på en varsom og fortrolig måte.

Jeg lærte mye dette året, ble rikere. Det var nytt for meg å samarbeide med en forfatter som sanser så sterkt og samtidig er så god med bilder, farger, rytme og skaper uventede vendinger, andre vinkler. Flere ganger underveis gjorde Synne endringer i diktene som løftet bildene og gjorde samspillet og dialogen mellom ord og bilde bedre. Hele veien sendte hun meg ord og tanker som ble bilder i hodet mitt. Hun er alltid nysgjerrig og har et ordforråd for bildearbeid. Alltid positiv, selv når jeg sendte henne uforløste og klønete versjoner og skisser.

Hva var det mest utfordrende i samarbeidet? Stian: For meg var det å stanse i tide. Jeg ville helst fortsette ett år til da redaktøren sa ferdig.

Synne: Å slippe Stian inn der jeg skriver fra.

Og hva var det beste med samarbeidet?

 Stian: Brevene fra Synne. Det er så mye der. Jeg fikk så mange tanker.

Synne: Å snakke sammen.

 

 Tidligere i denne serien:

Bildeboka er en felles lek