Hvordan fungerer egentlig samarbeidet mellom illustratør og forfatter? Vi stiller spørsmålet til noen av våre dyktige bildebokpar som her snakker om felles bokprosjekter. Denne uka: Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby om boka Førstemamma på Mars.
Av Elen Betanzo
Hvordan oppstod samarbeidet mellom dere, Gyrid og Per Ragnar?
Foto: Dag Jenssen
Gyrid: Eit lykketreff – vi møttest tilfeldig, på kafé. Båe hadde lyst til å lage barnebok, og fann ut at vi skulle prøve å gjera det saman! Da det viste seg at vi samarbeidde godt, fortsatte vi med dét.
Hvordan foregikk arbeidsprosessen, og hvor lang tid brukte dere på Førstemamma på Mars?
Gyrid: På dei to første bøkene jobba vi svært tett, brukte mykje tid saman for å forme boka. Illustrasjonane og teksten var i rørsle under heile prosessen. Med Førstemamma på Mars har vi jobba noko meir separat, teksten var meir «satt» før illustrasjonane blei skapt, men vi hadde jamnleg kontakt. Eg hadde alltid det visuelle i tankane når eg skreiv, og som dramatikar er eg også vant til å gje rom for det visuelle; i dette tilfellet å la illustrasjonane vera med å fortelje historien – ikkje berre illustrere det som også blir fortalt med ord. Vi har i det heile vore medvetne på at det som seiast i bileta ikkje også skal forteljast med ord. Difor har noko av teksten falt bort under skapinga av illustrasjonane. Samstundes har eg nok lagt ein del føringar når det gjeld illustrasjonane, i og med at eg mest har lagt inn «sceneanvisingar» i teksten – slik eg også gjer når eg skriv dramatikk. Eg har ei oppfatning om kva som best forteljast i bilete.
Vi brukte ganske lang tid på Førstemamma – to år. Noko fordi eg fekk behandling for kreft delar av tida, og vi hadde båe andre prosjekt gåande parallelt med bokskrivinga. Men mest fordi vi var veldig oppsette på at dette skulle bli ei bra bok; det var eit vanskeleg tema, vi var opptekne av at historia skulle forteljast rett og godt, og gjekk ned på mikronivå, både når det gjaldt tekst og illustrasjon. Det var mykje flikking mot slutten! – og dette tok tid… Det var viktig for oss å bruke tida vi trengte for å få boka nett slik vi ville.
Per Ragnar: Gyrid må være en illustratørs drøm å samarbeide med. Som dramatiker er hun, som hun sier, vant til å overlate mye av formidlingen av teksten til andre – og det er et strålende utgangspunkt for samarbeid. Tekstene er åpne og gir stort rom for meg. Vi tenker sammen og kritiserer konstruktivt hverandres bidrag. Tekst og bilder prøves ut og klippes og endres til vi synes de utfyller hverandre og ikke tråkker hverandre på tærne. Ingen av oss er redde for kritikk og tåler å «kill our darlings», som det heter.
Denne boka tok tid og krevde mye. Det var en øvelse i balansekunst ikke å tippe over i lesninger vi ikke ønsket. Dermed var det jo ekstra spennende å jobbe med den!
Boken er et resultat av et samarbeid mellom Gyrid og meg, men for denne boka må vår redaktør Ragnfrid Trohaug hedres! Hun var en vesentlig tredjepart og en uvurderlig sparringspartner for oss.
Forandret teksten seg mye underveis? I så fall hvordan?
Gyrid: Eg endra teksten noko undervegs fordi eg såg den kunne skrivast betre, men mest var det kutting av passasjar som eg såg like godt kunne forteljast med illustrasjonar. Per Ragnar kom også med gode innspel og forslag undervegs!
Og hva med illustrasjonene? Endret de seg?
Per Ragnar: Når jeg først hadde funnet en form og et uttrykk jeg syntes passet, var det generelt ikke så store endringer. Men noen oppslag krevde flere runder enn andre for at de skulle forstås som vi ville. Det var viktig for oss at slutten ikke må tolkes som at moren døde, for eksempel, mens idéen om en mor i universet gjerne tolkes som nettopp det. Ellers jobber jeg med alle oppslagene samtidig slik at justeringer foregår til alle oppslagene er ferdig. Jeg måtte dog på et tidspunkt omfrisére jenta i fortellingen. Midt i boka får hun fletter, og så plutselig oppdager vi at hun i første halvdel av boka slett ikke hadde langt nok hår til å få disse flettene! Så da måtte jeg igang med extensions og fikse henne opp litt.
Hva var det mest utfordrende i samarbeidet?
Gyrid: Dette var ei krevjande bok å skrive, noko som sleit på alle; forfattar, illustratør – og redaktør! Dette var ei veldig viktig bok for meg, og eg kjørte Per Ragnar veldig hardt… Det var nok ei periode vi snakka mindre med kvarandre enn vi brukar – men vi kjenner kvarandre godt, og er vener – så den perioden var nok nødvendig, men likevel forbigåande!
Per Ragnar: Ja, boka var viktig for Gyrid og derfor var det også viktig for meg å gjøre en så god jobb jeg kunne for at hennes historie skulle fortelles best mulig. Det var, som sagt, en krevende bok å lage, og jeg hadde også andre oppgaver som krevde tid. Så da ble det til tider også mentalt utmattende når det nærmet seg leveringstid. Men jeg er glad vi presset på så hardt som vi gjorde og at Gyrid og Ragnfrid Redaktør krevde så mye av meg. Det lærte jeg mye av og boken har helt klart tjent på det.
Og hva var det beste med samarbeidet?
Gyrid: Vi jobbar godt saman, kommuniserer bra, forstår og lyttar til kvarandre. Møtene våre er alltid gode; vi drikk kaffe og snakkar om alt mogleg anna enn jobb to tredelar av tida, den resterande tredelen finn vi ut kor vi skal gå vidare i arbeidet. Det funkar bra!
Per Ragnar: Just presis. I tillegg er det for meg, som har jobbet mye med humor og tøys, flott og spennende og utviklende og alt slikt å jobbe med slike bøker som krever noe annet. Det er også en stor glede i det hele tatt å jobbe sammen med noen om noe. En illustratør sitter jo ofte i sitt lavtlønnkammer og pusler for seg selv. Og når jeg først skal jobbe sammen med noen, er jeg heldig som får jobbe sammen med Gyrid! Vi pjatter over en kaffe og plutselig har vi løst et problem som bringer boka videre. Supert, altså!
Tidlegare i denne serien: