– Skrivingen har nok ligget latent i meg siden jeg var barn. Første gang jeg tenkte det, var faktisk etter at en lærer satte meg på tanken. Og ikke på den positive måten: Jeg gikk i fjerde klasse og hadde skrevet stil. Eller fortelling, het vel da. Jeg husker ikke hvor lang den var, men den var ikke kortere enn tyve tettskrevne sider (med fyllepenn, må vite) og handlet om et møte med utenomjordiske som hadde kommet på besøk i romskipet sitt. Læreren kjeftet på meg og sa det var altfor langt, og aldeles ikke i henhold til oppgaven, som helt tydelig sa maksimun tre sider. «Du er ikke forfatter, heller!» sa hun. Neivel, nei.
Det fortel Caterina Cattaneo, som vart medlem i NBU i mars. Ho har skrive romanar for ungdom, unge vaksne og vaksnevaksne.
– Stort sett skriver jeg samtidslitteratur, men jeg har svingt innom fantasy-sjangeren med ungdomsromanen Dødsreisen fra 2011. Her fikk jeg lov til å velte meg i norrøn mytologi, og skape noen skikkelser selv. Det var utrolig morsomt. Drømmen er å skrive den ulitmate sci-fi-romanen under fanen: «Alt blir morsommere og bedre i et romskip». Akkurat nå er jeg aktuell med ungdomsromanen Malstrøm. Det er en spenningsroman som foregår i dykkemiljøet. Nazigull, litt puling, litt dykking og mye alvor i bakgrunnshistorien. I september kommer en voksenroman plassert på St. Jørgens hospital i Bergen på slutten av attenhundretallet. En historisk roman, basert på en sann historie om Armauer Hansen og et grotesk eksperiment på en pasient. Lerretet er ganske stort, med andre ord. Men som sagt; stort sett samtidsstoff.
– Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?
– Litt som hvorfor jeg valgte å skrive i det hele tatt. Jeg har litt problemer med båser, må jeg innrømme. Jeg er ikke kvinneforfatter eller samtidsforfatter eller fantasyforfatter. Jeg er forfatter. Jeg liker folk. Spesielt liker jeg unge voksne; det er de mest åsåmme folkene. Da må jeg jo skrive for dem. Også. Og jeg kan si én ting: Jeg elsker det! Ikke bare skrivingen, men også formidlingen. Jeg elsker å komme ut til unge voksne og prate med dem. Om forfatterskap, skriving, bøkene mine, andre bøker, hva som interesserer dem og hva de driver med. De er nådeløse, ja, men de er også de ærligste og herligste å snakke med, mest for umiddelbarheten som omslutter dem, nuet i stunden. Så til stede i klasserommet, men når det ringer er de over alle hauger på tredve sekunder. Jeg prøver å kopiere det inn i mitt eget liv.
– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
– Jeg er selvsagt opptatt av forfatternes kår der ute i verden. At kunsten blir stadig mer marginalisert, mer strømlinjeformet. At de estetiske fagene forsvinner fra skolene. Innkjøpsordningen og reformene der fører til økt konkurranse, kanskje til at stemmer forsvinner. Stemmer vi trenger, men som ikke orker mer. Det er veldig tøft å leve som forfatter, folk forstår ikke det. Og det er forsåvidt greit. Men vi trengs, samfunnet trenger kunstnere som er så tjukke i hodet at de leverer kunst til folket, og som lever under fattigdomsgrensen. (Det siste er ikke greit, derfor er det viktig å være med i foreninger som kjemper for forfatternes rettigheter.) Det er ettertiden som skal bestemme hva som overlever som kunst, som kunstart, ikke nåtiden. Og i et land med så mye honning, burde vi ha råd til et kulturbudsjett som tilgodeser kunsten. For Norge er fem millioner en promp i motvind. For innkjøpsordningen er de samme fem som er borte en katastrofe.
– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
– Dykke! Det finnes ikke noe bedre enn å senke kroppen ned i et element der den eneste lyden jeg hører er min egen boblepust. Det gjør meg lykkelig, energisk og levende.
– Kva forventningar har du til NBU?
– At jeg møter en åpen forening med takhøyde som tar vare på sine medlemmer. Jeg er sikker på at det blir ivaretatt, se bare på dette intervjuet. Jeg føler meg så velkommen! Fine ting.
At NBU fortsetter det gode, målrettede og seriøse arbeidet med å gjøre seg synlige i den offentlige debatten om litteratur for barn og unge. Den debatten deltar jeg mer enn gjerne i. For eksempel snakkes det om en barnebokfestival. Det er en gedigen superidé! Det er gjerne sånn at barne- og ungdomslitteraturen ikke er like synlig på store og mindre festivaler. Det kan kanskje NBU gjør noe med, og det vil jeg være med på!
Avslutningsvis vil jeg si at jeg gleder meg til å møte alle mine kolleger, mange av dem har allerede ønsket meg hjertelig velkommen inn som medlem. Det blir ikke bedre.