Siste bok ut i mitt YA-prosjekt var en positiv overraskelse (endelig!). Angelfall har tatt Ya-verden med storm, det er film på gang også. Det er første bok i en serie med det fine navnet «Penryn & the end of days».
I form ligner boka Hunger Games/Divergent. Teksten, kapitlene og dramaturgien er stram og med stort driv.
Boka starter med en enkel hvit fjær som daler fra himmelen. Vi møter Penryn som er på flukt med søster i rullestol og en noe spesiell mamma (som i crazyposessedlunatic). Det er englene som har skapt dommedag denne gangen. De kom ned fra himmelen og har ingen gode intensjoner for jordkloden. Penryn, søsteren og mammaen blir vitne til en slosskamp mellom seks engler. Det er fem mot en, og de blir vitne til at den siste får skåret vingene av. De andre englene tar lillesøster med seg når de flyr og mamma stikker av. Tilbake står Penryn alene og en blødende engel. Penryn tenker at engelen kan hjelpe henne og få søsteren tilbake, og hun tar han med seg, gjør han frisk. Så ligger handlingen videre rundt letingen etter søsteren. Og så er det selvsagt historien mellom Penryn og Raffe, engelen – love is in the air.
Det høres søkt ut. Engler. Hva blir det neste liksom? Men det funker. Jeg likte boka, og det er flere grunner til det:
Av en eller annen sær grunn får Ee det til å funke med englene. Og det er faktisk ganske godt gjort. Jeg tror det er fordi hun er ganske respektløs i måten hun bruker dem. Hun lar de være kaotiske vesener mer enn bibelske/religiøse skikkelser, men uten å frata dem nettopp at de er engler – de er til og med Guds engler. Hun blander massiv engelkraft med en stor porsjon humor. Et eksempel er når engelen som har fått fratatt vingene sine må bruke beina – så får han store gnagsår. Åff kårs, han er ikke vant til å gå. Eller når Penryn skal løfte engelen opp i en rullestol – han er jo majestetisk og har mytologiske krefter – men så er han lett som en fjær – åff kårs – for å fly må du være lett. Det er også mange morsomme og humoristiske dialoger – særlig mellom Raffe og Penryn.
“Oh, please. Your giant head is getting too big for this forest. Pretty soon, you’re going to get stuck trying to walk between two trees. And then, I’ll have to rescue you.» I give him a weary look. «Again.”
Susan Ee
For det er nemlig sånn, at Penryn må redde Raffe. Igjen og igjen. Og selv om det er en kjærlighetshistorie på gang, så er den befriende fri for kliss, og dialogen og handlingen mellom de to, tar stadig nye veier. Flere ganger ble jeg overrasket – og det er sjeldent i denne type bøker.
En annen ting jeg likte godt er at boka tidvis beveger seg mot horrorsjangeren med en del groteske detaljer. På Goodreads var det en som omtalte boka som en blanding av Planet of the Apes, Resident Evil og Frankenstein. Jeg kan ikke si så mye mer, for da spoiler jeg slutten, men et eksempel er mora til Penryn. Det er ingen hyggelig mammahistorie å spore, heller ikke en vond smertefull avvisningshistorie, men en historie ulik noen annen jeg har lest. Penryn er forøvrig innmari kul – veldig bra hovedperson med driv, initiativ, humor og vett.
Så må det sies at dette er reinspikka underholdningslitteratur, og på ingen måte noen språklig perle. Ee skriver gode dialoger, men det hakker litt både her og der, men i og med at boka er så knapp i formen, så er det ikke særlig forstyrrende.
Du kan lese de første kapitlene i boka her. Jeg kommer til å lese bok to også, for den ligger nemlig her på bordet ved siden av meg.;o)