Det er nedtelling.
Lukke øya, puste dypt. Denne uka kommer den. Til forlaget, og etterhvert ut til verden.
Dette er boka mi. Kaoshjerte. Det er min debut som forfatter og det er grøssende gøy og jublende skummelt. Det har vært en sjukt lang prosess.
De første utkastene til boka som jeg har liggende på min pc er fra oktober 2011. Det er faktisk tre år siden. Da skrev jeg de første scenene basert på Minja som er hovedpersonen. Minja hadde vært med meg lenge før det – i ulike tanker og ideer.
Når jeg klikker meg inn på det jeg skrev den gangen – så er det stort sett scener som ikke lenger er med:
Jeg går mot bensinstasjonen med bøyd hode.
Trekker jakka sammen rundt meg. Vinden virvler opp blader rundt føttene mine, forsøker å dra av meg jakka, griper tak i håret mitt.
Mørket skjuler meg og det liker jeg. Det er snart natt.
Det blinker i et neonlys over bensinstasjonen.
Pizza, kebab, film.
Føttene mine slår mot asfalten. En svart hund traver over plassen. Ingen andre er ute. Natta er sovetid, svart nattetid, og ikke for vandringer.
Natta er min tid og jeg vet hva jeg skal.
Dette er skrevet i oktober 2011. Det er ikke med i Kaoshjerte. Jeg visste hva jeg ville skrive om, men jeg hadde ikke historien klar. Og selv etter lang tid og masse arbeid, var det krøll i selve fortellingen. Da Aschehoug fikk manuset mitt første gang og jeg var til samtale med redaktør (og jeg holdt på å kaste opp av nervøsitet, og hjernen min hadde sluttet å fungere så jeg skjønte ingenting av hva hun sa) – så var beskjeden klar. Vi liker dette veldig godt – kult konsept og bra folk – men hallo! Du gaper for høyt – det er for mange plottlinjer. Gå hjem og skriv om.
Ja ja.
Jeg skal bruke nedtellingsdagene til å skrive litt om prosessen, sjanger og boka. Om Minja og Josef og folka.
Her kommer et lite utdrag fra boka, helt fra starten (klippet før manusvask, så beklager evt. trykkfeil, og ikke minst kommafeil – og dessuten klarer jeg ikke å lage innrykk). Det kommer flere utdrag etterhvert:
KAPITTEL 1
Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp.
Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod.
Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet.
Ikke bli borte!
Lyden skjærer gjennom trommehinnene og jeg vet at noe er galt.
Jeg vrir hodet, det føles som en jernstang er tredd langs nakkevirvlene og ned i ryggen min.
Jeg er hjemme. Ligger i sofaen. Jeg ser stuebordet og kjøkkenkroken. Registrerer at det ser ryddig ut. Sollyset er skarpt, men brytes av flekkene på vinduet. Hjernen min er tom og kroppen er kaos.
Det er fasttelefonen som ringer og truer med å sprenge hodet mitt. Jeg griper etter den. Det gjør vondt overalt. Jeg trykker på svarknappen, krøller meg sammen til en ball, men slipper ikke stua av syne.
En lyd unnslipper tunga mi.
– Minja? sier noen i telefonen.
Hvem er det som snakker? En dame. Voksen.
– Er du våken?
Jeg kjenner igjen stemmen. Den er nær. Min egen?
– Hæ?
– MINJA! Det er mamma.
Mamma. Et ord.
– Åh. Hei.
Selvfølgelig. Jeg har en mamma.
– Hva er det, Minja? Har det skjedd noe?
Stemmen hennes er stram, tett på, inni øret mitt. Jeg skifter hånd. Blikket mitt streifer den mørke gangen. Er det noen der? Reiser meg opp. Det klarner. Jeg balanserer, finner støtte. Hjernen min er fortsatt blank.
– Nei da, det går fint. Jeg bare sovna på sofaen.
– Å. Vekket jeg deg? spør mamma og legger til med strengere stemme:
– Klokka er 11. Håper du ikke har sovet bort hele sommeren.
Sommeren? Er det sommer?
Jeg husker ikke …
Plutselig skjærer noe gjennom kroppen, noe som dytter meg over kanten. Hva har skjedd? Jeg er jo helt lam i hue. Lynraskt samler jeg minnene om i går. Om uka som har vært. Om … sommeren?
Faen.
Tomt.
Jeg husker ingenting.
– Jeg kommer jo hjem i dag, sier mamma. Litt spak.
Jeg husker ingenting!
– Fra hvor?
Stille.
– Minja … hva har skjedd? sier hun.
Jegvetikkevetikkevetikkevetikkevetikkevetikke.
Reiser meg. Gulvet kommer i rekordfart mot meg.
– Jeg ringer deg tilbake, rekker jeg å si før nesa mi moses og jeg kjenner smaken av mer blod.