Terror rammer ofte blindt. Det mines vi om daglig. Bomber, attentater, angrep. Vi hører om det hele tiden og reagerer knapt på det. Ei bombe i Kabul, skyting i Mosul. Noen ganger kommer terroren i form at et attentat. Malala brukte sin ytringsfrihet og ble skutt. Truet til taushet. 7. januar 2015 var det en fransk redaksjon som ble rammet av målrettet terror. En redaksjon for et satireblad som kanskje benytter seg av ytringsfrihetens vanskeligste form; provokasjon. Derfor reagerer vi i dag. Vi vil kjempe mot en hver form for terror, en hver form for sensur og et hvert brudd på menneskerettigheter. Men, som skribentorganisasjon, er vår oppgave først og fremst å kjempe for det trykte ordet og alle forsøk på å stanse det. Både Frankrike og Norge har lange tradisjoner med sensur av kultur. For 35 år siden ble en jazzversjon av ”Ja, vi elsker” forbudt i Norge. Frankrike har sensurert nyheter, politiske tekster og sanger. Det har vært en kampsak for organisasjoner i alle land, å sørge for ytringsfrihet, også for de ytringene vi ikke ønsker å høre. Selv om former for sensur og begrensinger for ytringsfrihet utøves også i dag, er det ikke offentlige myndigheters inngripen som er frykten nå. I dag frykter vi selvoppnevnte sensurorganer som vil bruke trusler og grov vold for å stanse ytringer de ikke liker.
Det kan diskuteres om det er nødvendig å trykke karikaturtegninger av en profet. Antagelig er det ikke det. Men hvilke ytringer skal det være rom for? Og hvem skal sette grensene for dem? Norsk lov tillater ikke rasistiske ytringer. Det er en begrensing av ytringsfriheten. Man kan heller ikke verbalt eller skriftlig komme med trusler. Mulla Krekar sitter fengslet for nettopp det. Det er også en begrensing av ytringsfrihet. Men; det er begrensninger de fleste ønsker. Visse ting skal det ikke være greit å komme med. Man skal ikke få si eller å skrive absolutt alt, fordi man har ytringsfrihet. Merkelig nok er det ofte ytterliggående miljøer, som selv støtter voldelige aksjoner mot dem som ytrer seg, som påberoper seg ytringsfrihet når det måtte passe deres sak. Ytringsfrihet er demokratiets viktigste redskap. Derfor er ytringsfrihet også vanskelig. Vi kan mene hva vi vil, vi kan si og skrive nesten hva vi vil, men vi kan ikke gjøre hva vi vil. Et terrorangrep mot menneskers ytringer vil aldri være greit.
TV-sendingene fra attentatet i Paris viser oss, nok en gang, rop om en stor gud. Dette må forskrekke og forferde alle demokratiske og fredelige muslimer over hele verden. Det er kanskje ikke noen annen grunn til å trykke karikaturer av deres profet enn å provosere. Men når reaksjonen på provokasjonen blir målrettet terror, er det en provokasjon og en hån mot en hel verden. Skuddene mot Charlie er skudd mot alle som har meninger, som har mot til meninger og som har rett til meninger. Når samme slags skudd fra samme slags terrororganisasjoner også blir brukt mot småjenter som argumenterer for retten til skolegang, viser det oss at dette ikke er sårede utøvere av en religion som hevner seg. Dette er terror som maktmiddel.
Det er det som er terror.