Arne Svingen har vært på Nobel Myanmar Literary Festival i Yangon nå i januar på oppdrag av PEN Norge. Der holdt han workshop for kommende BU-forfattere over to dager og hadde foredrag i Nasjonalteatret om «Viktigheten av god BU-litteratur», direkteoverført på burmesisk TV. I den forbindelse har han skrevet en PEN-rapport om ytringsfrihet, forfattere og bokbransjen i landet. Her trykker vi de to delene som omhandler forfattere og særlig BU-litteratur.
Barne- og ungdomslitteratur i Myanmar
Det finnes lite barnelitteratur i Myanmar og ungdomslitteraturen er så og si ikke-eksisterende. Tradisjonelt skal barnelitteraturen ha en oppdragende effekt. Det vil si at moralen eller det religiøse budskapet er det viktigste, og så lager man en historie rundt dette. I dag finnes det knapt profilerte BU-forfattere i landet, og det meste som kommer ut er i hefteform med enkle tegninger. Dog har det dukket opp noen et par nyere forlag som spesialiserer seg på denne type litteratur, men det meste er likevel basert på gamle eventyr og sagn.
Forfatterne fortalte at det var mye som ville være helt uaktuelt å beskrive eller ta opp i BU-litteratur i Myanmar i dag, og få mente at denne litteraturen egnet seg til utfordrende temaer. Mange mente at koselige dyrehistorier med en god moral var så langt de ville strekke seg.
Noen av de unge studentene påpekte at den nasjonale litteraturen de hadde lest som barn var svært konservativ og hadde et stivt språk, de syntes rett og slett den var uinteressant, og hoppet rett til engelske bøker så fort de var gode nok i språket. Utvalget av nyere, amerikansk BU-litteratur var relativt godt i et par av bokhandlene.
Samtidig virket det som om interessen for å oppgradere dette feltet var til stede, blant forfattere, forlag og festivalledelse i Myanmar. Og det var et visst gehør for å tenke på historien før moralen, og muligens lage noe innen spenningssjangeren.
De fleste skoler har et svært begrenset eller ikke-eksisterende bibliotek, og bøkene var noe elevene kunne lese i på skolen, men ikke ta med seg hjem. Myndighetene har ikke prioritert BU-litteratur i skolen, men det finnes både forfattere og politikere som nå jobber for å bedre dette området. Samtidig er Myanmar et land med mange minoritetsspråk, og et foredrag om disse språkene resulterte i at noen lærere uttrykte frustrasjon over at de skulle være en del av skolehverdagen.
Bokbransjen i Mynamar
Det finnes i dag en rekke forlag i Myanmar og det dukker stadig opp nye. Men i praksis er de mer publishere enn forlag med redaksjon og redaktøransvar. Det betyr at det i dag kommer ut en rekke bøker som overhodet ikke er bearbeidet redaksjonelt og ikke engang korrekturlest. En del etablerte forfattere påpekte at mange av bøkene knapt nok kan kalles litteratur.
Samtidig er visstnok det tradisjonelle litterære språket svært langt unna dagligtalen, noe som gjør at store deler av befolkningen har problemer med å komme seg gjennom en bok, selv om de kan lese. For analfabetisme er ikke blant landets største utfordringer.
Flere forfattere påpeker dessuten at avregningene fra forlagene nesten alltid er mangelfulle og det mistenkes stadig at det trykkes opp langt flere bøker enn forfatteren får oppgitt.
Det er et eget område med bokhandlere i Yangon, her er utvalget av nasjonal og engelskspråklig bøker relativt godt. Men flere forfattere påpeker at det var langt flere bokhandlere tidligere, og at mange har blitt nedlagt fordi husleiene i Yangon sentrum har eksplodert de siste årene. Mange mener de ville husleiene og eiendomsprisene er en boble, men enkelte steder i sentrum koster det i dag faktisk like mye å kjøpe eller leie et lokale som i New York. En del av de internasjonale organisasjonene har derfor flyttet ut av sentrum.
En annen stor utfordring er bokdistribusjonen rundt i landet. Denne foregår per i dag med post, er relativt dyr og svært upålitelig ordning. En forlagsmann gikk langt i påstå at myndighetene med vilje lagde vanskeligheter for bokdistribusjonen. Svært ofte opplever mottaker at pakkene er åpnet når de endelig kommer fram og at bøkene har blitt lest på veien, og slitte bøker er ikke lette å selge. Derfor sendes bøkene tilbake og forlaget må betale dobbel porto på dem, uten å få solgt en eneste bok.
Tidligere gikk det an å låne bøker mot et lite vederlag, et slags betalt bibliotek, men denne ordningen har visstnok nesten forsvunnet.
Noen forfattere påpekte at det nasjonale litteraturen er så uoversiktlig og uorganisert, at de vet mye mer om internasjonal litteratur, mange av dem leser mest på engelsk, blant annet et par forfattere som var midt i bind 3 av Knausgård. Mange av forfatterne livnærer seg dessuten som engelsklærere. De private engelskskolene har eksplodert de siste to årene, og nå har hver sidegate i byen sitt eget lille «engelskinstitutt».
Arne Svingen, januar 2015
