I haust skriv vi her på nettsida om biblioteket i Same (Indonesia) som mangla bøker, og alle interesserte vart inviterte til å gje eit bidrag for å fylle hyllene. Aksjonen vart kalla «100 bøker til biblioteket i Same». Takka vera pengebidrag frå NBU og mange enkeltpersonar, var det samla inn om lag 10 000 kroner da det i desember vart sett sluttstrek for innsamlingsaksjonen.
Her fortel initiativtakar Anne Østby om arbeidet med innkjøp av bøkene til hylla:
UN Volunteer Hyea Yoon Jung (som kaller seg Sherry) og jeg satt med det best mulige utgangspunktet for å skaffe mesteparten av de bøkene ungdommene selv ønsket seg – og litt til. Spørsmålet var hvilke bøker, på hvilket språk, og hvor vi skulle kjøpe dem.
Språk er, som jeg vel har nevnt før, en komplisert affære i et land som har to offisielle språk (portugisisk og tetum), samt et tredje (bahasa Indonesia) som er minst like bredt brukt og forstått. Etter endel diskusjon hadde Sherry og jeg bestemt oss for å satse paa bøker på bahasa, ikke minst etter anbefaling fra ungdommene selv. Siden det vi kunne finne i hyllene i de to bokhandlene her i Dili var svært begrenset, og siden Sherry uansett skulle en tur til Jakarta for et annet formål, var det enkelt å avgjøre at innkjøpene skulle foregå der, hvor utvalget er et helt annet.
Da gjenstod det bare å avgjøre hvilke bøker som skulle føres opp på lista, og dette jobbet vi nokså grundig med. Endel av ungdommene/brukerne av senteret prøver å fullføre skolegang på videregående og begynnende universitets-nivå, men mangler alt fra oppslagsverk til ordbøker. Ønskelista derfra inneholdt dermed en god del slike titler. Når det gjaldt skjønnlitteratur, tok jeg kontakt med min indonesiske venn og kollega Maggie Tiojakin, oversetter og forfatter, og ba om råd mht bøker med kulturell/georafisk/sosiologisk relevans som kunne anbefales som en liten grunnstamme i et bibliotek som ikke hadde noen ting. Fra henne fikk vi en rekke titler og forfatternavn som var til stor hjelp.
Sherry dro til Jakarta første uka i februar med en lang liste i veska, og lette og prutet og argumenterte seg fram til totalt 117 bøker for pengene hun hadde til rådighet. Da fikk hun med seg stort sett alle de skolebøkene og oppslagsverkene vi ønsket oss, samt romaner, novellesamlinger, poesi og drama av forfattere som var ukjente for meg, men som er store navn i denne delen av verden: Andrea Hirata, Ahmad Fuadi, Eka Kurniawan, Ratih Kumala, Ayu Utami, Pramoedya Ananta Toer m.fl. I tillegg kjøpte vi endel klassikere som vi fant oversatt til bahasa, alt fra Sherlock Holmes til Robinson Crusoe. For de som strever litt mer med teksten, fant vi noen enklere tegneserieutgaver (bl.a av Dracula!), og fikk også tak i bahasa-utgavene av endel nyere, populaere ungdomsserier.
To uker senere satte vi oss i bilen med bokeskene, og tok turen til Same og ungdommene som ventet på oss. En seks timers kjøretur på mildt sagt krevende veier, lange strekninger var det mer gjørmehav enn noe annet (det er fremdeles regntid her). Men vi kom fram, og vi fikk overlevert bøkene, og hadde gleden av å se iveren og entusiasmen ungdommene utviste over å fylle bokhyllene. Dette er jo også en øvelse i «capacity building», så noe av det de selv skulle finne ut av, var hvordan bøkene skulle organiseres, og hvordan de skulle sette opp et fungerende utlånssystem som gjør at flest mulig får glede av dem. Taler ble holdt og tais overlevert (tais er en slags håndvevde skjerf, et hederstegn som er med i enhver sermoniell sammenheng), og NBU og norske forfattere og bokvenner som har vært involvert i dette prosjektet, ble takket på det inderligste. Da jeg spurte Domingos Rodrigues, som er koordinator for ungdomssenteret i Same, hva slags hilsen han ville jeg skulle sende tilbake til Norge, var han glad og alvorlig på en gang: «Bøkene gir oss frihet til å lese og lære. De skal brukes til å gi oss en bedre framtid. Tusen takk for hjelpen vi har fått fra Norge.» Takk og hilsen er hermed overbragt!