Ingenting er så vanskelig som å skrive enkelt, sies det. I denne serien spør vi noen barne- og ungdomsbokforfattere hvordan de jobber når de skriver lettlestbøker, hvilke valg de tar og hva som er viktig for å nå frem til leserne sine. I dag: Eldrid Johansen
Av Elen Betanzo
Hvilke lettlestbøker skriver du, og for hvilket alderstrinn?
– Jeg har skrevet mange lettlestbøker utgitt av Damm og Cappelen Damm forlag. Tre i kategorien løve pluss: Sara vil bli stjerne, Sara på scenen og Applaus for Sara. Det står 10-12 år i anbefalingen fra forlaget.
Selv er jeg ikke så begeistret for å merke bøker med alder. Mange har behov for lettlestbøker i en langt høyere alder enn den som er angitt. Dette blir jeg stadig minnet på av lærere når jeg er på skolebesøk (jeg turnerer mye!). Med aldersmerking blir det flaut for leseren å velge boka, selv om den strengt tatt passer dem …
I tillegg ser jeg jo at min egen ungdomsroman Charliblogg er relativt lettlest. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra ungdommer som vanligvis ikke liker å lese, om at de slukte Charliblogg. Jeg er nok såpass påvirket av å ha skrevet mange bøker i en lettlest form, at jeg rett og slett liker det best.
Denne høsten kommer min sjette ”min første leseløve” om Bjørnar og valpen, Julevalp, (6-9 år i anbefalingen) og min sjette grøsseløve Skiløperen (10-12 år) på Cappelen Damm forlag. Grøsseløvene er enormt populære, og bibliotekarer har bønnfalt meg om å skrive flere. Nettopp fordi de er lettleste, men såpass skumle at lesere godt opp i alder liker dem. I tillegg kommer Scenegrøss, også en skummel lettlest, på det helt ferske Ena forlag i august. Høsten 2015 blir altså en sjeldent god lettlest-høst for meg!
Hva er det vanskeligste med å skrive enkelt?
– Å fortelle en hel historie, gjerne med flere lag, som er interessant, spennende og morsom nok, med få ord, er alltid en utfordring. Jeg jobber dessuten for et tydelig og enkelt språk, uten at det blir kjedelig og flatt. Helt konkret unngår jeg lange ord med mange konsonanter, og dropper fremmedord. Jeg håper, og tror, jeg har blitt stadig bedre på dette med å tilpasse språket.
Hva kjennetegner en enkel tekst?
– Korte setninger. Korte ord. Mye luft på sidene. Ofte punktum. Med det betyr ikke at innholdet i historien er enkelt! Lettvinte løsninger i lettlestbøker er en uting. Man skal respektere leseren, uansett leseferdighetsnivå.
En bok skal være spennende for den som leser den. Derfor er lettlestbøker selvfølgelig vel så gjennomtenkt som annen litteratur. Lettlestgenren har et ufortjent dårlig rykte. Det irriterer meg at Kulturrådet er så forsiktige med å kjøpe inn lettlest, noe som resulterer i at forlagene sjeldent tør melde opp. Er det bøker bibliotekene (og leserne) virkelig trenger, og bruker mye, så er det god lettlestlitteratur! Med de dystre leseferdighets-statistikkene, virker dette valget enda mindre forståelig.
Den som tror det er enkelt, og kjapt gjort, å skrive god lettlest: Vær så god å prøv!
Hvordan jobber du når du skriver lettlestbøker?
– Få til en fortettet historie fortalt med få ord. Likevel jobber jeg alltid for at teksten er spennende, morsom og interessant. Jeg leser min egen tekst høyt mange ganger. Da er det lettere å høre hva som funker, hvor det blir for komplisert, ordene vanskelige å uttale og setningene for lange.
Hvor mye tenker du på leseren når du skriver?
– Ofte blir jeg så oppslukt av historien at jeg glemmer dem litt underveis … Likevel er nok tanken på målgruppa alltid der, et sted i underbevisstheten. For jeg har på forhånd bestemt meg for hvem jeg skriver for.
Har du noen forfatterforbilder innenfor denne sjangeren?
– Av norske forfattere syns jeg for eksempel Lise Blomquist og Lars Mæhle skriver finfin lettlest for de yngste.
Beste lettlestbok noensinne?
– Min eller andres? Hvis du spør hvilken som er den beste av mine egne, så klarer jeg definitivt ikke å svare. Det blir som om du hadde spurt meg om hvilket av barna mine jeg liker best. Da svarer jeg selvfølgelig at de er fine og irriterende på hver sine måter!
Pingla er jo et supert eksempel på vellykket lettlest som revolusjonerte barnelitteraturgenren da den kom. Selv om den kanskje ikke er helt lettlest i innholdet, og heller ikke skrevet for de aller yngste.
Av norske utgivelser i samme stil syns jeg Maja Lunde sin første bok i serien ”Verdens kuleste gjeng” er morsom. (Selv om hun ”stjal”, dvs. kom meg i forkjøpet, med tittelen Sceneskrekk. Det gjorde at jeg måtte byttet tittel på min bok til Scenegrøss!) Hennes utgivelse har et enkelt språk, og boka er åpenbart skrevet med stor omtanke for leseren selv om setningene av og til er lange. Kanskje ikke helt objektivt, men jeg syns samboeren min Steffen R. M. Sørum har fått til noe veldig bra med sine lettlestbøker Korsfarerne. Historisk korrekt, enkelt skrevet, men likevel fryktelig interessant og spennende.
Ellers liker jeg Skumringsserien på Mangschou (lettlest for ungdom). Spesielt husker jeg Rottereir av Widar Aspeli fordi den var så tydelig gjennomtenkt i både språk og form, samtidig som språket var tilrettelagt. Det samme med ungdomsboka Nødinngang av Charlotte Glaser Munch som jeg nylig leste. Jeg har ikke spurt Charlotte om hvordan hun tenkte, men jeg gledet meg i hvert fall over hyppig punktumsetting. Og det sa jeg til henne!