Foto: Katja Saanum

Foto: Katja Saanum

– Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli forfatter. Da jeg begynte å skrive, var det fordi jeg hadde behov for å uttrykke meg og skape noe som var mitt eget. Noe som bare kunne komme fra meg og ingen andre. Det virket helt uoppnåelig å skulle bli forfatter.

Det seier Kari Saanum, ny medlem i NBU frå i sommar.

– Men jeg hadde lyst til å jobbe med teater, og etterhvert begynte jeg å skrive for scenen. En skuespiller sa til meg at jeg burde skrive en bok for å lære meg å fortelle en historie. Jeg tok ham på ordet, og det ble det bok av.

Kari Saanum debuterte i 1992 med ei novellesamling for vaksne, Kraftverk, på Cappelen. Ho har spreidd seg godt, over fleire forlag og sjangrar. I 1993 kom bildeboka Herr Alkabars nese på Tiden.

– Året etter debuterte jeg som dramatiker. I 2006 kom bildeboka Pinnsvinmamma, illustrert av Gry Moursund på Omnipax. De siste to årene har jeg skrevet to ungdomsromaner – «Elefanten i rommet» (2013) og «Gråt, baby» (2015), også disse på Omnipax. I tillegg har noen av tekstene jeg har skrevet for teater utkommet i bokform, i antologier i forbindelse med oppsetninger.

– Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?

– Jeg har egentlig ikke valgt å skrive for barn og unge. Barna bare dukket opp i det jeg skrev, helt fra den første boka mi. Stemmer og skikkelser som mente, sa og gjorde ting jeg ikke hadde bestemt. Jeg har kanskje identifisert meg mer med barn og unges måte å være i verden på, og ser på verden med barne- og ungdomsblikket, nedenfra og opp, eller rett på. Det er blikket og stemmen til dem som ikke bestemmer selv, i en relasjon der andre ofte har overtaket eller makten. Av og til tar jeg meg i å kalle andre folk for «de voksne». Det er litt rart. Jeg er tross alt en godt voksen person.9788253036151_product_full (2)

– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?

– Jeg har alltid hatt et sosialt engasjement, også som forfatter, og det er viktig for meg. Annerledeshet og utenforskap går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet mitt, både scenetekst og prosa. I forlengelse av dette er jeg opptatt av makt og skjeve maktforhold, opprør og frigjøring. Ikke fordi jeg velger dette som tema når jeg skriver, men det kommer ut av det jeg skriver.

Jeg er spesielt opptatt av at barn og unge skal få muligheten til å lære å uttrykke seg. Jeg har holdt mange skrivekurs for både barn, unge og voksne, og også lagd bøker med barn. Dette er viktig og ekstremt inspirerende arbeid. Jeg mener at evnen til å uttrykke seg er helt avgjørende, både for å ha et godt liv og for å kunne å bidra til samfunnet.

På et kurs jeg hadde var det ei jente som lagde mye uro og ikke ville jobbe. «Klarer ikke». Dette pleide å være hennes måte å få oppmerksomhet på, fortalte lærerne, som var grundig lei og ville sende henne på gangen. Jeg ba henne istedet lese det hun hadde skrevet, frem til der historien stoppet opp. Så ba jeg henne beskrive i detalj hvordan hun trakk opp og satte en sprøyte, siden dette var viktig for historien hun ville fortelle. Det var en vanskelig oppgave. Hele klassen deltok i jakten på de rette ordene, og etterhvert ble også hun interessert i å få det til. Da hun hadde klart å beskrive det hun ville, sa jeg til henne: «Dette er friheten din. Kan du beskrive et problem, har du muligheten til å gjøre noe med det. Språk er makt. Har du språk, har du også makt til å forandre.» Hun deltok i skrivingen etter det.

– Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?

– Jeg liker veldig godt å holde på med noe. Om sommeren er det fint å jobbe i hagen, der det er nok å gjøre. Jeg liker godt å sjaue, sage ned trær, kjøre jord, legge heller og sånt. Luking er ikke så interessant, det tror jeg naboene mine kan underskrive på.

Jeg har vært lydbokinnleser i over 20 år, og liker å formidle tekst. Når jeg ikke skriver, samarbeider jeg gjerne med andre, ofte med utgangspunkt i egne tekster, som jeg selv formidler. En tekst har mange flere bruksområder enn å bare være lukket inne i en bok. Den kan leses opp live, bli til et lydverk, være utgangspunkt for scenekunst, eller være med på å skape et helt annet uttrykk hvis den blir koblet med musikk eller visuell kunst.

Det er viktig å ha et liv utenom skrivingen også, så jeg er sammen med andre mennesker så mye jeg kan. Ikke minst tenåringsbarna mine! Det siste halvåret har jeg sunget i kor, for å gjøre noe musikalsk sammen med andre mennesker. Samtidig liker jeg veldig godt å ikke gjøre noen ting. Det er viktig å ha perioder der man ikke gjør noe. Bare å ligge og tenke, er i grunnen noe av det beste jeg vet.

 – Kva forventningar har du til NBU?

– Jeg har har hatt bruk for hjelp fra NBU flere ganger, og vet hvor viktig og bra det er å ha fagforeningen i ryggen og ikke stå alene. Den største forventningen jeg har til NBU nå, er kollegene! Jeg gleder meg til medlemsmøtene, til samtaler om fag, og til å være en del av et fellesskap der alle jobber med og er opptatt av å skrive for og om barn og unge.