Bli med på en interessant vandring gjennom det skandinaviske landskap: Forfatteren Anja Hitz bor i Danmark. Hun spør sin norske venninne og kollega, Charlotte Glaser Munch, om de skal skrive bok sammen. Glaser bor i Sverige. Dermed kan eventyret begynne.
Av Glaser & Hitz
De første, innledende samtalene startet i København sommeren 2014. Da stod den sedvanlige famlingen på agendaen. ”Hva skal vi skrive om? Hvor brenner det mest for begge?” De neste møtene foregikk da sommeren var over og på skype. Plutselig sa det pang! – og arbeidet kunne rulle i gang.
Historien om de tre jentene som møtes på en selvutviklingsleir og ender opp på en roadtrip sammen, er utviklet kronologisk. Etter at kronologien falt på plass, har vi operert stykkevis og delt, hele tiden mens vi har vært hverandres argusøyne (blant annet gjennom hyppig bruk av kommentarbobler i teksten). I utgangspunktet startet vi med å skrive hvert vårt kapittel på skift, men siden har vi begge skrevet om og i hverandre. Dette har funket fordi vi a) skriver i det samme litterære landskap og b) kjenner og stoler på hverandre. Det skal også sies at vi deler samme type humor; dette har vi hatt stor glede av gjennom hele arbeidet.
90% av tiden har vi sittet i hvert vårt land og skrevet. 10% tillegges to enkeltstående arbeidsuker.
Foto: CappelenDamm
Den første skriveuken foregikk i den kanariske fjellene. Der bodde vi på en liten appelsingård. Vi anstrengte oss for å huske hvilende spansk-kunnskaper, gikk små turer og jobbet for det meste vettet av oss. En fantastisk uke; tenk å få lov til å konsentrere seg så mye! Når vi ikke skrev, pratet vi om historien. Og når vi sov, drømte vi om den.
Den andre arbeidsuken kom langt senere; da var vi begge nådd frem til den siste, viktige delen av jobben; å oversette det danske til norsk og omvendt. Historien var et konglomerat av begge språk på denne tiden (og takk til redaktørene som klarte å finne frem i den). Vi dro til Lofoten, der hele historien slutter, og lot oss bergta av fjellene, været og roen.
I tillegg til å være flittige brukere av skype, mail og dropbox, har vi hele tiden ført en tydelig samtale om hvordan vi skal jobbe, hvem som skal gjøre hva – og ikke minst når («Ikke gå inn i del 1, jeg har et par ting til å fikse først!» «OK, da skriver jeg ferdig slutten av del 3 imens!»).
Å skrive bok sammen har vært angstbefridd (!), dobbelt så gøy og dobbelt så mye jobb, men en stor del av dette tilskriver vi oversettelsesarbeidet pga to ulike språk, og når det er sagt: Boken ser sitt opprinnelig lys i dobbelt så mange land også, både Norge og Danmark. Ville vi gjort det igjen? Åja! Kommer vi til å gjøre det igjen? Absolutt!
*
Kuriositet: Vi har faktisk samarbeidet før; i 1999-2000, – den gangen vi utgjorde 2/6 av en delvis autodidakt manusgruppe i København. Det var med en novellefilm, som deltok i en workshop på daværende Statens Studiesenter for film. Prosjektet var dessverre ikke blant de få utvalgte som fikk endelig støtte til filmatisering. Derfor er det ekstra gøy at vårt samarbeid i dag, 15 år senere, blir bok!
Sjå video: