Sjur sender sky blikk til de andre og hvisker: – Det var noen
på loftet. Noe hvitt som flagret. Så mest ut som et spøkelse.
–    Du tuller nå? sier Per.
–    Det virket som om det var noen på det rommet der jeg gjemte
meg, også, noen som kilte meg under beina! sier Sine-Lill.
–    Faktisk fikk jeg liksom en iskald pust i trynet! innrømmer Per.
–    At dere tør bo her, mumler Karla.
De går inn på kjøkkenet. Det klirrer i glass og tappes vann og
smeller i kjøleskapsdøra. De snakker oppspilt om spøkelset,
med ord som trevler meg opp til ingenting. Her blir jeg ikke
funnet, snarere utradert. Jeg smutter inn i garderobeskapet og
finner meg en tettknappet jakke som kan holde meg sammen.
Noe spøkelse vil jeg ikke være.