Foto: Mona Vetrhus/Gyldendal
– Sent i tenårene var det musiker jeg helst ville bli, aller helst rockestjerne. Men litteraturen hadde så stor gravitasjonskraft at jeg ble dratt mot den, nærmest ufrivillig. Så det føltes aldri som jeg egentlig hadde noe valg.
Det seier Håkon Øvreås, som vart medlem i NBU i haust. Han har skrive tre diktsamlingar for vaksne, og dei to barnebøkene «Brune» (som m.a. fekk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris og NBUs debutantpris Trollkrittet) og «Svartle».
– De handler om tre venner som blir superhelter om natta. Nå holder jeg på med boka som skal handle om den tredje superhelten i vennegjengen – Blåse.
– Kvifor valde du å skrive for barn?
– Jeg hadde syslet mest med poesi, da jeg fikk ideen til en fortelling om gutten som het Rune om dagen, og ved å sette en B foran navnet sitt bli til Brune om natta. Han skulle ikke ha andre superheltkrefter enn at han malte ting brunt. Jeg blir alltid trigget av ideer som umiddelbart kan virke litt håpløse og stusselige. Når jeg jobber med dikt, har jeg tenkt at man faktisk ikke trenger å ta livet av alle sine darlings, så lenge man klarer å legitimere dem, dvs få dem til å virke helt selvsagte. Det måtte jeg gjøre med Brune også, få det til å bli helt naturlig at han skulle blir en superhelt som malte ting brunt. Så spant historien videre, med plagsomme gutter i nabolaget og en bestefar som er død, og som Rune ikke helt vet hvordan han skal savne.
– Jeg er veldig glad i å lese høyt for barna mine, og setter pris på bøker som man kan holde på med en stund. Derfor hadde jeg også lyst til å skrive en litt lengre tekst, en man må lese over to-tre kvelder.
– Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
– Nei, som forfatter er jeg veldig lite opptatt av noe som helst. Det er selvsagt ting jeg går å tenker mye på. Jeg er veldig opptatt av hva litteratur egentlig er. Hva slags materiale er litteraturen laget av? Språket, selvfølgelig, men hva er det? Keramikere, gitarister, glassblåsere og filmmakere kan alle si hva slags materiale de jobber med, enten det er lys, leire eller lydbølger. Men hva skal en forfatter peke på? Noen substantiver og et bøyd verb? Litteraturen er jo også noe mer, nesten mystisk. Noen ganger tenker jeg at litteraturen er laget av savn og forventninger.
– Kva forventningar har du til NBU?
– Jeg liker ikke å være alene. Jeg har vært så heldig å få mange forespørsler om bruk av barnebøkene i ulike sammenhenger, og da er det alltid noe med prosenter og andre viktige ting man ikke må glemme. Spesielt når jeg prøver på dette, liker jeg ikke å være alene. Da er det godt å få hjelp av NBU. Og så er jo foreningen full av forfattere jeg har beundret fra jeg var barn, så nå håper jeg å kunne få beundre dem på nært hold.