Hovedpersonen avslører at hun en liten stund tror at tryggheten kan tas med ut av soverommet. Men, fastslår hun, uansett hvor man drar er man i den samme verdenen.
Den mørke erkjennelsen kommer snikende og får konsekvenser. Hun forlater kjæresten, rottene og alt som er bra. Tilbake til nullpunktet. Boka er en oppfølger til ”Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til”, som fikk mye ros.
Kanskje er det hovedpersonens indre logikk og refleksjoner som gjør boka så morsom. Den er lett å lese med korte kapitler og enkel ytre handling. Hovedpersonen går på selvhjelpskurs, får en overraskende suksess i arbeidslivet og forsøker litt halvhjertet å gjenoppta vennskapet med skolevenninna Yasmin.
Det er en litt ribbet ung og voksen-virkelighet, de sosiale kodene føles uoppnåelige. Jeg tror boka gir nødvendig trøst til den som har kikket inn i seg selv og funnet for mange feil. Sakte, men sikkert sirkler forfatteren inn det vesentlige, og midt i det mørke tomme, skimtes et slags lys. Et vendepunkt. Det finnes noe mer enn læresetningen som selvhjelperen Mogens brøler til kursdeltagerne: ”Vi må bære oss selv!”
Kanskje kan vi bare klare å bære oss selv om vi ikke er helt overgitt til oss selv. Spørsmålet blir til slutt: Er det noen som faktisk kan tåle meg? Weberg skriver klokt, mørkt og morsomt.
Laura Djupvik
Les fleire boktips på www.nbutipset.no