Foto: Jill Moursund
I år gjekk Bolognastipendet frå NBU til Jill Moursund og Lise Männikkö. Dei har skrive kvar sin rapport frå opphaldet.
Jill Moursund: Bologna på krykker
«No, no, no, you wait!»
Hele KLMs besetning springer til da jeg reiser meg. De siste passasjerene er for lengst forsvunnet ut.
Snart kommer en enorm buss ut til flyet. Den skal hente meg.
«You get special treatment, because you´re special,» sier kapteinen og insisterer på å følge meg ut, han synes jeg trenger noen til å bære vesken min. Han spør hva jeg skal her i Bologna, om jeg bor her. Eller om jeg leter etter en mann her. Det må være noe viktig, mener han.
Bussen har to trappetrinn og jeg stopper og forsøker å huske hva fysioterapeuten har sagt, brukket bein først, friskt bein til slutt.
«Bøker,» svarer jeg da trappen er overvunnet. «Det er en bokmesse her i byen.»
Kapteinen spør om jeg ANER hvor mange på flyet som skal dit.
Omtrent alle, antar vi begge.
Illustrasjonsutstillingen er det første som møter meg på messa. Bak alle hodene som bruker mobiltelefoner til huskelapper, får jeg korte glimt av kjente illustrasjoner fra de siste 50 årene. Utstillingen har jubileum, og Laura Carlin er årets utvalgte illustratør. Hun har laget omslaget til katalogen og har også en egen utstilling i utstillingen. Det mest overraskende er at originalene er så små. Utover det, er illustrasjonene på mange måter typiske for utstilligen som helhet. I år, som alle de senere årene, er det de tradisjonelle tegneredskapene som dominerer. Det er tegning og maling, klipp og lim, det manuelle håndverket er til stede i så godt som alle utvalgte arbeider. Fraværet av digitale illustrasjoner er påfallende.
Som vanlig ved juryerte utstillinger, er det juryens smak og preferanser som er det mest framtredende. Det er gjerne store, hvite flater med ikke-romlige, ofte fargesterke detaljer. Eller det er grumsete grå- eller jordtoner med små intense elementer. Arbeidene likner, det er bevegelser og variasjoner innenfor det samme landskapet. Det er likevel en sterk utstilling preget av godt håndverk og gode komposisjoner.
For de av oss som er over gjennomsnittet interessert i visuell litteratur, er messa i Bologna rene godterbutikken. På mange måter er det nok også en illustratørmesse. Kanskje ligger det i kortene – det visuelle språket ikke trenger oversettelser, og illustratører haster omkring med kamera og mapper, det skal både huskes og vises fram. Noen forlag tar imot mappeviserne, jeg kikker fort på én og jeg vet ikke hvem jeg skal synes mest synd på, illustratøren eller vedkommede som skal komme med en tilbakemelding.
Jeg går videre, det er så mange land, så mange forlag – og etterhvert så lite å se på. Overfloden av bøker gjør meg blind, og jeg begynner etterhvert som de andre på messa, jeg fotograferer omslagene på de få bøkene som interesserer meg.
Jeg krykker meg etterhvert over til Norden, og det slår meg at Norge skiller seg ut. Eller kanskje ikke. Kanskje er det bare jeg som ser så selektivt at jeg ikke husker at andre land antakelig også må ha mye Illustrator- og Photoshop-illustrasjon.
Inne på messa er det varmt og umulig å få tak i noe å drikke. I alle fall for meg. Ikke bare er jeg enbeint, men armene er også lenket til lange staver. Attpåtil har jeg gått på en smell og kjøpt altfor mange bøker etter bare få timer her inne. Jeg gir opp å få tak i noe å drikke, og jeg angrer en stund på at jeg har dratt hit. Jeg setter meg i sola mellom hall 25 og 26, og tenker det alle andre antakelig tenker, at det er helt idiotisk å reise til Bologna og bokmesse med nyoperert bein. Å traske rundt i det enormt store messeområdet om 3-400 meter virker som en maraton …
Tanken på hvor dumt det faktisk er, forsvinner imidlertid idet Ragnar Aalbu og Anna Fiske dukker opp. Etter mat og drikke, er verden og bokmesse igjen blitt et hyggelig sted å være. Da finner vi til og med favorittlandene mine fra sist jeg var på messa: Taiwan og Korea.
På vei ned til Piazza Maggiore og et par glass prosecco, bestemmer jeg at jeg må tilbake til messa i morgen. Da skal jeg ignorere de aller fleste landene og bare kose meg med de få som gjør hele turen verdt å ta.
Bologna disse intense dagene i mars/april er alltid så mye mer enn selve messa. Det er venner og kolleger på Piazza Maggiore, det er middager med forlag og mingel med bransjefolk, offentliggjøring av priser og nominasjoner, fine illustrasjoner og herlige bøker – og om man nå først har dratt hit med brukket bein, handler det også om å fortelle den samme historien om og og igjen. At det ikke hadde noe med ski å gjøre, at jeg klarte dette helt på egenhånd hjemme i stua og at det var en vannpistol involvert.
Takk til NBU for stipend, takk til alle som hjalp til på reise og messe, takk for hyggelige forlagsmiddager, mingel og selskap og god mat og drikke – og ikke minst, takk for assistanse-ordningen på flyplassene. Til tross for brukket bein og krykker – det var verdt det.
Lise Mannikkö: Bologna, en barnebokmesse verd?
Klokka er 13.00 første messedag i Bologna, og jeg holder på å besvime. Jeg hadde tenkt å slå en slags rekord og være her veldig lenge. Trosse alle advarsler fra alle som sier at dette er så altfor stort, og du blir så motløs av alle bøkene som er laget. Men nå innser jeg at ikke har noe valg, jeg må gi meg, jeg må ut, vekk, hjem til hotellet, tre timer var det jeg klarte i første omgang.
Hodet er fullt av bilder, bildebokbilder, for det er bildebøkene som syns mest. Fra Italia, England, USA, Kina, Japan, Polen, Tyskland, Danmark, Sverige, Finland … Er det egentlig noe jeg husker? Ja, jeg husker den japanske illustratøren Tomo Miura, og jeg likte den den kinesiske tegneren Chengliang Zhu. Jeg prøvde å oppdage nye land, andre uttrykk, men jeg merket at jeg følte meg litt rolig da jeg kom til den nordiske avdelingen.
Mye var så likt, tenker jeg mens jeg vakler mot utgangen. Det var uinteressant likt, og interessant likt. Og annerledes likt. Men jeg syns ikke det finnes for mange bøker. Jeg savner noen, noen som får meg til å bryte ut i noe, noe spontant.
Utenfor messehallen skinner sola. Jeg vet ikke at jeg har gått glipp av annonseringen av HC Andersen-pris vinneren Cao Wenxuan, som er den første kineseren som vinner denne prisen, eller at Rotraut Susanne Berner har fått prisen som illustratør. Jeg må bare vekk, på bussen er billettautomaten ødelagt, det var den på veien utover også, så jeg kjører gratis. Jeg klarer også ved et slags under å gå av på helt riktig holdeplass. Gata jeg bor i heter Via Monte Grappa, og det er jo lett å huske. Det er mange andre der som syns det er lett å huske også, men de er ikke hjemme da jeg kommer tilbake til hotellet, og forresten er ikke rommet mitt hjemme heller, en vaskedame har tatt det fra meg, så jeg må hvile i lobbyen.
Men jeg kommer meg etter hvert, og klarer å ta meg til barnebokhandelen på Piazza Maggiore, som har alt, til og med bildebøker med norske bildebøker med norsk tekst.
Dagen etter går alt mye bedre. Jeg prøver å gå forbi det som åpenbart ikke interesserer meg. Jeg ser en gang til på det som var spennende. Jeg syns ikke alt er så likt lenger.
Men så er det Alma-prisutdeling, og vi venter i spenning, og jeg lar meg fange, og med min nesten utladete mobil fotograferer jeg lerretet der Boel Westin i Sverige skal annonsere for oss hvem som vinner i år.
Og vinneren er: Meg Rosoff. Etterpå er det flere som forteller det samme, om alle de forundrede ansiktene, og alle som begynte å lete på mobilene sine. For hvem er egentlig denne Meg Rosoff? Ikke ukjent for alle heldigvis, jeg treffer flere fans, og gleder meg til å oppdage forfatterskapet hennes.
Mingling og bobler hører også med, og jeg vet ikke om det er boblene på Alma-standen (og gratis sandwish) som holder meg i gang litt lenger, før jeg på ny forlater hallene, og finner buss 28.
Neste dag er det min tur til å annonsere: Jeg og danske Jens Raahauge representerer den nordiske juryen og på den nordiske standen offentliggjør vi alle de 13 titlene som er nominert til Nordisk råds barne – og ungdomslitteraturpris 2016, glade som to barn, og med ærbødig avstand til mikrofonen, folk vifter med hendene, men det er fordi de ikke hører hva vi sier, men så får de det med seg likevel og jubler når de ser bøkene vi holder fram. (Og hvem de nominerte er står et annet sted på NBUs side.)
Men så er det omsider nok messe, jeg kjøper den store katalogen, som gjør håndbagasjen min overvektig, slik at jeg må love damen på flyplassen å være mer oppmerksom neste gang jeg skal ha kofferten med meg inn på et fly. Men det er seinere. For nå skinner sola på Piazza Maggiore.
Siste kvelden treffer jeg endelig Jill Moursund, som også reiser på NBU-stipend, parkert i en stol med krykker ved siden av seg. Å dra til Bologna med beinbrudd går faktisk også an!
Siste morgen er det tåke utenfor takvinduet. Enda mange timer til flyet går, nå er det tid for sightseeing og shopping. Jeg går i barnebokhandelen, jeg prøver å finne gaver, jeg planlegger å gå på biblioteket. Men så gjør jeg ikke det likevel, i stedet kjører jeg sightseeingbuss. Det er ganske kjedelig, men litt lærerikt. Og etterpå har jeg fremdeles noen timer på frifot i denne byen.
Inspirert? Det regner jeg med, så mange inntrykk, så mange bilder gir et annet blikk på det en holder på med, en ny inngang, en liten justering, en erfaring. Jeg takker NBU for at jeg endelig kom til Bologna! Hjem å bla i katalogene. I Norge er det grått og kjølig, men tomatfrøene og gresskarfrøene jeg sådde før jeg dro, har begynt å spire.
Vil du lesa enda meir om verdas største barnebokmesse, så kan du gå inn på barnebokkritikk.no og lesa rapporten frå kritikar Anne Schäffer, om kor stor messa var, om den norske nominasjonen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris og om trendar i barne- og ungdomsbøkene. Her: barnebokkritikk.no