Det debatteres igjen barne- og ungdomslitteratur. Hvem skal formidle, hvem skal være entusiastiske og hvem skal få mene noe? Hvilke roller skal vi ha og når blir det for mange dobbeltroller?
Media selger klikk. Det spiller liten rolle hva leseren får ut av saken – eller om hele saken blir lest. Har noen klikket seg inn, blir det registrert. Telleverket tikker og kassaapparatet klinger. Vi forfattere selger bøker. Det er det vi lever av. Strengt tatt betyr det lite økonomisk for en forfatter om de solgte bøkene faktisk blir lest eller ikke. Et salg er et salg og på neste royaltyavregning er det penger inn. Men vi vil også noe mer med det vi skaper. Vi vil at det skal nå fram. Vi vil ha publikum, vi vil ha oppmerksomhet. Men hvem vil vi ha oppmerksomhet fra?
For å si det rett ut: Mette Marit er ikke Norges viktigste litteraturformidler. Hun er ikke en viktig litteraturformidler i det hele tatt. Hun formidler ikke litteratur. Men hun bruker sin status, sin posisjon til noe viktig. Hun er med på å skape oppmerksomhet omkring litteraturen vår. Media er tabloide, de jakter på klikk. Kan navnet «Mette Marit» eller tittelen «kronprinsesse» settes på en sak, klikker folk seg inn. Noen får også med seg et budskap. De siste dagene har budskapet hennes dreiet seg om litteratur. Da blir det synlig. I hvert fall en kort stund. Vi vil nå fram med vårt budskap: Barne- og ungdomsbøker er viktige, fordi de er skrevet for de viktigste leserne. Ingen aviser møter opp for å se meg ta toget med ei bok under armen. Dagsrevyen dekker ikke en opplesning av barnebøker på Lillehammer. Det skrives lite om bøkene våre. Det snakkes lite om den. Vi er sinte og såre fordi det snakkes og skrives for lite om den. Vi vil ha mer oppmerksomhet. Vi vil bli sett. Men vil vi velge selv hvem vi skal bli sett av?
Jeg kjenner ikke Mette Marit og aner ikke hva hun synes om barne- og ungdomsbøker. Men hun har tatt seg tid til å bli kjent med noen av dem. Hun går inn i en årtusenlang tradisjon, der herskere tar deler av kunstfeltet under sine vinger. Hennes svigermor har både egen musikkpris og greie på bildekunst. Noen velger å bli irritert på kronprinsessen, fordi hun bruker sin posisjon som mediemagnet til å trekke oppmerksomhet omkring litteraturen. Kanskje jeg også bli litt irritert, noen ganger. Men jeg hadde blitt mer irritert om hun brukte posisjonen til ikke å gi oppmerksomhet omkring litteratur. Og, for alt jeg vet, kanskje hun er en ekte barnebokentusiast? Kanskje hun har stablet bunker av akkurat mine bøker på nattbordet til barna sine? Kanskje leser hun høyt fra Arne Svingen og Ingunn Aamodts bøker på sengekanten?
Bøker for barn er skrevet for barn. Når voksne skal lese dem, blir det alltid med en slags distanse. Man leser bøkene litt utenfra, litt ovenfra og litt analytisk. Vi håper at ungene skal leve seg inn i bøkene våre. For all del, vi vil gjerne at voksne lesere også skal gjøre det, men vi kan ikke forvente oss det. Barndommen er som en time-slot, man kommer inn i en aldersgruppe, er der en tid, så er det over. Man er for liten til akkurat den boka, så er man i sloten, før man glir bort og er for stor. For alltid. Barn og bøker skal møtes. Noen skal sørge for at dette møtet finer sted. Noen skal være den som skjønner at denne boka og denne ungen er inne i samme slot. Da blir møtet magisk. Til det trenger vi formidlerne. Se som kan se bøker og som kan se unger. Foreldre er formidlere. Lærere er formidlere. Bibliotekarer, oh yes. Litteraturvitere, anmeldere, forfattere. Vi er mange. Vi er de fantastiske formidlerne. Vi ser.
Mange skal gjøre en formidabel jobb, i det stille. Det ble ikke noen sak på Dagsrevyen at gjengen bak Barnebokfestivalen i Oslo nylig fikk Gullboken. Men hederen er ikke mindre av den grunn. For vi som virkelig trenger å vite det, vi vet. Gi meg en flokk entusiaster, de som står på for bøker de strengt tatt har vokst fra. Og gi meg en dose oppmerksomhet også. Kanskje ved hjelp av en kronprinsesse og rutenettet til NSB. Vi har ingen entusiaster og ingen oppmerksomhet å miste.