Ungdom, unge voksne, young adult eller crossover. Vil en mer konsekvent målgruppedefinisjon bidra til at vi når flere lesere?
Av Taran L. Bjørnstad
Takk til NBU som arrangerte miniseminaret om ungdomslitteratur på Lillehammer. Om noen ble noe klokere av det er jeg usikker på, men det blåste liv i diskusjonen om de forskjellige målgruppedefinisjonene det opereres med rundt ungdomslitteraturen, og det er uansett bra da disse hverken er entydige eller allmenne.
Hovedproblemet for alle som skriver for ungdom er å nå ut til leserne sine, uansett hvem vi forfattere, redaktørene eller de mer merkantile kreftene definerer dem til å være; Barn, ungdom, unge voksne, young adult eller crossover. Det store spørsmålet er om en mer felles og konsekvent bruk av målgruppedefinisjoner vil hjelpe? Vil lik bruk av begrepene og aldersinndelingen hos forlag og bokhandlere gjøre at bøkene når flere lesere? Og hjelper det om vi snakker engelsk?
I USA og England benyttes begrepet «Young adult» (YA) som målgruppe ganske likt som vi i Norge bruker begrepet «ungdom» som lesergruppe; YA defineres som lesere mellom 12 og 18 år. Jeg skal ikke gå inn på hvordan de kjennetegner sjangeren, men det er nærliggende å trekke frem YA da flere norske forfattere, redaktører og forlag refererer til det engelske begrepet når norske ungdomsbøker skal defineres. Kanskje tenker de at det engelske uttrykket er mer innarbeidet, og det kan de ha rett i, men det er forvirrende enn så lenge aldersgruppen det refereres til egentlig er den samme som den vi tenker på når vi snakker om «ungdomsbøker» her hjemme.
Ordet «ungdom» som definisjon på målgruppe er veletablert og de fleste vil nok definere gruppen likt som YA; nemlig unge lesere fra 13 – 14 år og oppover. Hvis vi skal benytte YA i Norge, betyr det da det samme – eller tenker vi egentlig på en annen gruppe, nemlig de litt eldre ungdommene? De fra 15 – 16 år og oppover? Konfirmanten? Eller de over seksuell lavalder. De «SKAM» (egentlig) henvender seg til – og som mange også velger å kalle «ung voksen».
Mange av oss ønsker en mer presis inndeling av ungdomslitteraturen og skiller mellom «ungdom» og «ung voksen» for å peke oppover eller nedover i den store kategorien «ungdomsbøker». En del benytter også begrepet «crossover» og bruker det for å strekke ungdomsboken mot voksenlitteraturen.
Igjen er det nyttig å se hva dette begrepet egentlig betyr der det kommer fra. «Crossover» er nemlig en vidåpen kategori, og oversettelsen som kanskje passer best er «all alder-litteratur». Det eneste presise i dette begrepet er at det er bøker som er egnet til barn og unge. I England benyttes gjerne begrepet om barnelitteratur som også leses av voksne (Alice in Wonderland, Den lille prinsen, Tolkien, Harry Potter, og det finnes egne klubber for folk som er «crossovere»). Det har også handlet om litteratur som rett og slett omhandler overgangen fra ungdom til voksen. Andre igjen benytter begrepet om bøker som leses av barn og ungdom, men som egentlig er skrevet til voksne lesere. Noen eksempler er Cormac McCarthy’s The Road og DaVinci koden av Dan Brown. Norske bøker som faller innunder denne siste kategorien kan vær Beatles av Lars Saabye Christensen, eller Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug.
Så, i likhet med YA er begrepet Crossover egentlig lite egnet til å klargjøre hva vi mener, hvis målet er å være mer presis på hvilket alderssegment av de unge leserne vi tenker på. Men mange vil tenke at det definerer den litteraturen som ligger et sted mellom ung voksen og voksen. Det er slik de fleste bruker begrepet her til lands (inklusiv undertegnede) når man føler behov for å si at ungdomsboka man har skrevet også passer for voksne lesere.
Den største forskjellen mellom YA og norske ungdomsbøker er kanskje at voksne lesere ellers i verden for lengst har oppdaget YA-litteraturen og trykket den til sitt hjerte. Her hjemme har dessverre ungdomsbøkene ikke opparbeidet seg den samme statusen. Å kalle våre ungdomsbøker YA vil neppe hjelpe på det.
Det er ingen umiddelbare fordeler ved å benytte engelsk begrepsbruk i kategoriseringen av norske ungdomsbøker, og det trenger vi kanskje heller ikke så lenge vi finner norske ord som er egnet til å beskrive hva vi mener. Er det slik at vi mener at boken passer best til litt voksne lesere er kanskje «ung voksen» merkelappen bra. Mener vi at den retter seg mot de yngre i målgruppen også, er «ungdom» greit å bruke. Bør vi finne et nytt og presist ord for «crossover» som gir begrepet den meningen vi legger i det, eller skal vi heller jobbe med «ung voksen» definisjonen for å få voksne lesere til å forstå at det er litteratur som også kan være relevant for dem?
Ved å lage slike inndelinger av ungdomslitteraturen står vi ifølge bokhandlere i fare for å miste lesere på begge sider; Enkelte 14-åringer vil ikke finne det de leter etter i ungdomshyllen fordi det de ser etter er plassert i «ung voksen», og omvendt. Det vi derimot vinner på å dele ungdom inn i flere kategorier er at målgruppen «ungdom» strekkes oppover, og de mer voksne og erfarne leserne finner frem til bøker som er mest relevante for dem. Ungdom er en stor kategori, og forskjellen mellom en 13- og 17- åring kan være formidabel. Aldersspennet bør avspeiles i hvordan vi kategoriserer ungdomsbøker, og vi bør klare å bli enige om hvordan vi gjør dette slik at det innarbeides i markedet som lik praksis. Kanskje er det også slik at en mer presis og allmenn merking av ungdomslitteraturen løfter den frem, og viser at den tas på alvor – og ikke minst, viser voksne lesere (inklusive anmeldere) at den også kan være interessant for dem og at den er en betydelig og viktig del av norsk samtidslitteratur.
Det vi uansett er avhengig av for å nå ut med bøkene våre er bokhandlere som leser seg opp på den norske ungdom- og ung voksen-litteraturen, slik at de er i stand til å veilede lesere basert på referanser, interesser og leseferdigheter, og ikke kun etter alder. Dersom bokhandlere i tillegg forstår at ungdom- og ung voksen-litteratur ikke må plasseres i en barneavdeling, barnekrok eller barnehylle, så har vi også et håp om at ungdommene som drister seg inn i bokhandelen, føler seg komfortable og hjemme der og kan snuse rundt mellom ungdomsbøkene uten å dø av skam! Vi må fortsette å jobbe for at bøkene våre plasseres godt synlig (som enkelte bokhandlere har begynt å gjøre), sammen med generell litteratur. Har bokhandlerne flaks griper ungdommen, eller mor, far eller tante… med seg noe annet de finner interessant i samme slengen også. Det er svært lite som ikke passer for en nysgjerrig og årvåken ungdom som på skjermen ser på alt fra House of Cards og Game of Thrones til Skam, akkurat som oss voksne. Det er ingen grunn til å skåne dem fra resten av litteraturen ved å plassere bøkene som spesielt er tiltenkt dem ved siden av Mumitrollet og Knerten.