Foto: Cappelen Damm
— Blir man forfatter eller er man? Det er ikke noe jeg har hatt på agendaen, det bare ble slik etter hvert. For meg startet det veldig tidlig, jeg skrev historier så snart jeg greide å sette sammen bokstaver.
Det svarar Lena Lindahl på spørsmålet om kvifor ho ville bli forfattar.
— Norsk var yndlingsfaget hele skolegangen. Som voksen skrev jeg hver dag som journalist. På et tidspunkt skled skrivingen naturlig over i en bok om verdens første ballongferd. Så ville jeg skrive en bok til. Og en til. Og enda en. Og slik håper jeg det fortsetter.
Lena Lindahl vart medlem i NBU i august. Ho har gjeve ut to skjønnlitterære barnebøker, «Biene i New York» med illustrasjonar av Endre Skandfer kom ut i år, frå før har ho gjeve ut «Musefangeren i Downing Street» saman illustratør Ketil Selnes. Men debuten var i 2012, med sakprosaboka «Verdens første ballongferd», illustrert av Rui Tenreiro, og i år kom også ei anna sakprosabok, «Julius – et apeliv» saman med illustratør Camilla Kuhn. 
— Kvifor valde du skrive for barn/ungdom?
— Jeg vet ikke om det var noe jeg valgte. Jeg har alltid vært veldig glad i barne- og ungdomsbøker, også i voksen alder. Dessuten er jeg glad i å skrive gode historier, etter et relativt langt yrkesliv som journalist. Nå skriver jeg rett og slett de historiene jeg selv har lyst til å lese. De passer tilfeldigvis også veldig godt for en ung målgruppe.
— Er det noko sak du er spesielt opptatt av som forfattar?
— Det er i grunnen ingen spesiell sak jeg er opptatt av, kanskje mer en spesiell form. Jeg er opptatt av å leke med fantasien, som så mange andre forfattere. Som journalist er jeg glad i fakta. Jeg liker å gi historiene mine ekte rammer, men tuller litt med innholdet. For eksempel er det mye i «Biene i New York» som eksisterer i virkeligheten. Terrassen på Waldorf Astoria med seks bikuber, for eksempel. Og faren til gutten i historien, sjefkokken. Dessuten er enkelte av avisnyhetene på forsatsen sakset fra aviser i New York. Med gitte rammer, tenker jeg: «Hva kunne skjedd nå?» Da blir historien min nesten virkelig. Jeg bruker fantasien mye i hverdagen min, og tror det er mye god mental helse i den.
— Kva likar du best å gjera når du ikkje skriv?
— Jeg liker å være ved sjøen. Løpeturer langs fjæra, fisking fra båt, piknik på en holme. Salt sjøluft rensker opp i topplokket.
— Kva forventningar har du til NBU?
— Jeg håper NBU fortsetter med å jobbe for at forlagsverden skal være rettferdig, og å si høyt i fra når det er på sin plass. Og så ser jeg frem til gode fagtreff og minst like gode sosiale blinktreff. Ei lita jente spurte nylig: «Er det nå du blir barnebokfantasillionær?». Ja, det vil jeg da tro?