Foto: Magikon forlag

NBU fyller 70 år i år, og det skal sjølvsagt feirast og markerast på ymse vis. I samband med jubileet intervjuar vi medlemmene. I dag:  Constance Ørbeck-Nilssen. Constance har vore medlem i NBU sidan 2010.

Kva betyr NBU for deg?

De fleste trenger et hjem, ønsker et hjem, planlegger et hjem, har et hjem.

Et sted å vende tilbake til, søke ly, koble av og koble på, være til stede, bli inspirert, samle krefter, gjøre seg klare for å åpne døra så de kan møte verden der ute igjen og igjen.

Det handler om å ha et sted med muligheter for tilhørighet, identitet, fellesskap og inspirasjon.

Som forfattere har vi et lite sted i Rådhusgata 7. For forbipasserende så lite og lukket ut mot gata, at det knapt blir lagt merke til.

Men for dem som har turt å åpne porten en gang, som vender tilbake, er det blitt et sted hvor det finnes mulighet for tilhørighet, identitet, fellesskap og inspirasjon.

Et sted der de kan møte mennesker som deler samme interesser.

En institusjon som gjennom år har bygget opp noe som skaper orden, retning og muligheter for de som etter hvert tør å kalle seg forfatter.

Det er et sted hvor hjerter banker for bøker og for barn og unge mennesker,

de som trenger stemmer, kanaler, rom, et mellomrom i denne verden som vi alle er en del av.

Bøkene vi skriver kan bli alt dette, med god hjelp fra NBU.

Det er et sted med bevegelse, med mennesker med meninger som kan river ned veggene og åpner taket når det virkelig gjelder.

Så vi et øyeblikk kan gjenkjenne en følelse av frihet og glede over å være forfatter.

For meg har NBU etter hvert blitt alt dette. Jeg måler ofte betydningen av steder, hendelser og relasjoner, i det som skjer på innsiden når noen henvender seg til meg.

Et nyhetsbrev, en invitasjon om et møte, en samling med hilsen NBU, skaper en god reaksjon i meg.

Det er ikke alltid det er mulig å delta, men bare vissheten om at det er noen der, en gjeng med stempelet på innsiden av brystkassa som du gjenkjenner: Vi trenger dere, vi trenger stemmene deres.

Har du nokon spesielle minne du vil trekkje fram?

Det største minnet, må vel være den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var tatt opp som medlem i NBU.

Etter den opplevelsen, åpnet det seg en ny verden, med opplevelser som ikke lar seg nummerere, men summere i et ord: betydning.

Kor viktig har forfattarskapen vore i livet ditt?

Jeg har vært et skrivende menneske så lenge jeg kan huske. Fra de spede forsøkene på noen dikt som jeg skrev ned da jeg satt og ventet på at moren min skulle komme hjem fra nattevakt , eller da det ble slutt mellom storesøster og kjæresten hennes og jeg prøvde meg på dikt som minnet faretruende om Tarjei Vesaas sitt dikt om «Blomen som reiser seg” fra samlingen “Livet ved straumen”.

Til journalist jobbingen med kultur og feature gjennom mange år, som dekket noe av behovet for skriving. Men jeg kjente hele tiden at  det var noe annet jeg ville.

Det var først da jeg begynte på forfatterskolen med Morken og på NBI, der jeg møtte Dag Larsen og alle de sultne og søkende skrivende menneskene, at brikkene falt på plass. Jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter gjennom så mange år med omveier og utsettelser. Nå hadde jeg sjansen. Satse fullt og helt på skrivingen.

Det ble viktig og naturlig å fokusere på barn og unge. I løpet av de to årene på NBI, ble bildebøker noe som fascinerte meg mest. Hva ord og bilder sammen kunne kommunisere. Hvordan bilder kunne bygge ut og gjøre historien større og annerledes. Det var magisk.

Samarbeidet med illustratørene, Akin Duzakin, Ragnar Aalbu, Ana Ventura og Hilde Hodnefjeld, har brakt meg inn i verdener som har utvidet rommet rundt og ikke minst inni meg der stadig nye ideer dukker opp.

Etterhvert så jeg en rød tråd I bøkene mine. Det var kommunikasjonen mellom barn og voksne som opptok meg. De voksnes manglende tilstedeværelse i barnas liv som lyttende og søkende mennesker. Fraværet av samtalen og undringen, tilstedeværelsen av tausheten ofte som løsningen på vanskelige livssituasjoner.

Derfor ble mine bøker også bøker for de voksne. Det beste eksempelet på dette, var da psykolog Per Lorentzen fra Høgskolen I Oslo, som under lanseringen av boka til Hilde Hodnefjeld og meg i november, introduserte den voksnes reaksjoner og assosiasjoner under lesningen av boka, “Hva er det med pappa?”  De som møtte opp fikk mye å tenke på og snakke videre om den kvelden.

Bildebøker åpner for muligheten for et møte med barn og voksne. Det tror jeg på og det inspirerer meg.

Så lenge hjertet banker, og banker for de små og unge der ute, vil bøkene komme.

Jeg skriver bøker både for barn, unge og voksne med et sterkt ønske om at vi bedre kan forstå oss selv, hverandre og verden vi lever i. At vi sakte kan framkalles for hverandre i hverandres nærvær.

Korleis tenkjer du deg NBU framover- kvar går vi?

Den gamle 70 åringen, NBU, vil fortsatt være viktig både når det gjelder å ta vare på de faglige og økonomiske interessene til alle medlemmene. Kanskje enda viktigere enn før, å verne og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur, som ser ut til å tape terreng. Noe en statistikk utført av NBI i 2015 over bokutgivelser for barn og unge, viser. En statistikk som Nationalbiblioteket har utarbeidet for NBI.

Et seminar i høst viste også hvor viktig det er at vi er engasjerte i medias og bokhandlernes rolle i markedsføringen og formidlingen av litteratur for barn og unge. NBU må fortsette å kjempe for bredden av denne litteraturen og de norske bidragene.

Et møte er ikke nok. Å nedsette en gruppe som skal jobbe videre, er kanskje ikke løsningen heller. Men at NBU kan bli et større kraftsenter ut mot disse aktørene om vi står samlet, tror jeg på. At energien fra møtene fortsetter. La oss snake videre om hvordan.

Har du nokon ønske for NBU?

Kanskje det er en ide å se på hvordan NBU kan være en viktigere formidler av den litteraturen som kommer ut. Med tanke på den varslede nedtrappingen, nedleggelsen av formidlingsdelen av U-boka og mangelen på ressurser og prioriteringer i mediene, vil, som enkelte innlegg på facebook uttrykker, mye litteratur lett forsvinne etter lanseringen, til tross formidlingsmulighetene i den kulturelle skolesekken der søknadsfristene resulterer i at bøkene kommer ut på veiene ofte året etter at de er kommet ut.

Bare en ide.