«Alle skal gjøre noe kult i sommer», sier han. «Jeg skal ikke gjøre en dritt». Det er som om nesen allerede er blitt tenåring, tenker jeg, uten at resten av ham har fulgt med. Han har kviser rundt munnen, og et litt innadvendt blikk. «Alle stikker», fortsetter han. «Så det blir så jævlig stille. Fy faen, jeg hater sommerferien».
Alle skriver på noe spennende. Alle får priser. Alle er på turné. Alle blir intervjuet. Det følger med oss. Følelsen av å stå igjen på perrongen når toget går. Hult og sårt. Mørkt. Alle drar. Alle gjør. Bare ikke du.
Gjenkjennelsen gjør barne- og ungdomslitteraturen sterk. Det er følelser og stemninger i en som vekkes. Strenger som har ligget urørt begynner å dirre. Stemningen fra den gang, men som også er tilstede i dag, bare på en annen måte, i en annen forkledning og i en eldre kropp. Vi er fortsatt bare mennesker. Jeg har lest flere ungdomsromaner de siste månedene enn jeg har gjort noen gang før. Jeg har lest barnebøker og bildebøker også. Det er frynsegoder, men også en nødvendighet i denne jobben. Gjenkjennelsen er stor. Tekstene tvinger frem smil, tårer og ettertenksomhet. Det er brutalt, det er vemodig og det kan være veldig vakkert. Norske barne- og ungdomsbøker er blant de beste i verden. Internasjonalt er bøkene våre kjent for å holde en ekstremt høy kvalitet. Litteraturpolitikken er målbar, og tallene er tydelige: Det skrives og skapes høykvalitetslitteratur i alle sjangere. Det kjøpes, selges lånes og leses som aldri før. Innkjøpsordning, bibliotekvederlag, stipendordninger, oversettelsestøtte, forfatterstudier… Vi har dyktige forfattere, seriøse forlag og arbeidsomme redaktører. Det er en lang rekke variabler som må til. Litteraturen er kollektiv. Vi står på skuldrene til hverandre alle sammen. NBU skal være tilstede og passe på de viktigste leddene. Vi skal verne om de gode ordningene, og vi skal jobbe hardt for å etablere nye.
Noen har en lang tung skriveperiode akkurat nå. Andre er akkurat ferdige. Noen er antatt, andre er refusert. Da er det er lett å føle at man står igjen på perrongen og ser alle dra. Da blir man tenåringen som hater sommeren, og alle andre – en stund. Så jobber man på, og plutselig løsner det. Man finner fortellingen, og gleden vender tilbake.
Vi bedriver en risikosport, og det finnes ingen garantier. Men vi skriver tross alt den beste litteraturen for de viktigste leserne, så det er ikke rart det koster.
Riktig god sommer!
Taran