Alice Bjerknes-Lima de Faria på kontoret. (Foto: Lise Fearnley)
Navn: Alice Bjerknes-Lima de Faria
Alder: 49 år
Debutbok: Det var ikke jeg! sa Robinhund. Cappelen Damm 2015
– Hva betydde bøker for deg i oppveksten?
Bøker betydde mye for meg i oppveksten. Som liten opplevde jeg bøker mye sterkere enn det jeg gjør i dag. Det skal så mye mer til for at jeg skal bli like berørt av en film eller en bok nå som voksen. Og det er jo litt trist at det skal være sånn.
Som barn kunne bøker eller illustrasjoner skremme vettet av meg. Selv i dag reiser hårene seg bare jeg tenker på Dr. Seuss’ illustrasjoner. Visse bøker, spesielt Karlsson på taket-bøkene, trigget fantasien min og fikk meg til å leke de bøkene i uker etterpå. En historie der jeg fremdeles kan alle replikker og sanger er Jungelboken. Den historien hadde vi på LP-skive. Men de historiene som gjorde mest inntrykk på meg var nokk Micke Rödpäls av Inga Borg, Bröderna Lejonhjärta av Astrid Lindgren og Den svarte hingsten av Walter Farley, for de historiene var så triste og vakre på en og samme tid.
– Hvorfor ville du bli forfatter?
Det er ikke noe jeg akkurat har gått og ønsket meg. Men jeg har alltid hatt stor formidlingstrang og lyst til å fortelle historier. Det har jeg fått utløp for gjennom å jobbe som scenograf og illustratør i mange år før jeg begynte å skrive. Både manusskriving, dramaturgi og tekstforståelse inngikk som en del av min scenografiutdanning. Siden har jeg daglig arbeidet med å dissekere andres tekst for å finne dens kjerne og rytme. Det har nok bidratt til at jeg har fått en forståelse for oppbyggingen av en tekst, noe som har gjort det lettere å begynne å skrive selv.
– Hvorfor skriver du for barn og/eller ungdom?
Jeg liker å være i barnets verden og å utforske den. Det er en viktig tid i livet og det føles som en ære å få lov å skrive for barn og ungdom.
– Har du en rød tråd eller fellesnevner gjennom forfatterskapet ditt?
Det er litt vanskelig å se selv, syns jeg. Man må vel kanskje ha en større produksjon bak seg en det jeg har. Men så langt har jeg skrevet om tilhørighet. Og om behovet for å ha en som forstår en, uten forbehold. Spesielt i situasjoner der man gjør feil uten å mene det.
Jeg prøver å lage fortellinger som beskriver det å være menneske. Mitt ønske er å med varme og humor beskrive våre feil, brister og vårt strev etter å gjøre ting rett, noe jeg håper leseren kan kjenne seg igjen i.
– Er det noe du er spesielt opptatt av som forfatter?
Jeg liker å fortelle historier med både tekst og bilder. Det er spennende å få tekst og bilde til å samspille og bli en del av samme univers. Jeg prøver på å holde teksten enkel, for så å bygge ut fortellingen med bilder. Ved hjelp av karakterers reaksjoner og uttrykk, tidsforløp, miljøer, bi-historier, uuttalte følelser detaljer, rytme osv. bygger jeg ut historien i mange lag. På den måten kan tekst og bilde skape en ganske kompleks historie.
– Hva liker du best å gjøre når du ikke skriver?
Å være sammen med barna mine. De sier alltid interessante, kloke og morsomme ting. Jeg har det aldri kjedelig sammen med dem.
– Hvilke forventninger har du til NBU?
At det er en organisasjon som er mitt øre og øye ute i samfunnet, og som tar vare på interessene mine som forfatter. Mitt inntrykk er at NBU er en velfungerende organisasjon, og jeg ser frem mot å tilhøre og å engasjere meg i foreningen.