Grunngjeving for Nominasjon:
Linda Klakken har tidligere gitt ut tre diktsamlinger for voksne. Alle har blitt tatt godt i mot. Det er likevel ingen tvil om at Klakken er i sitt rette element når hun debuterer med en roman for yngre lesere. Her er fortellerglede nok til flere bøker!
Det bankar på døra i klasserommet. Inn kjem ein ny elev. Læraren i 7B, Per Urke, eller Purke, som elevane kallar han, blæs i ei fløyte han har hengande rundt halsen.
– Folkens, dette er Marie Lindkvist. Ho er ny i klassen og eg ber dykk om å ta godt vare på henne, slik at ho finn seg til rette her på Aspøy skule.
Eit sukk går gjennom klasserommet, for Marie Lindkvist er så vakker. Ho har langt, lyst hår og blå auge. Kinna hennar er raude som eple. Klara tenkjer at ho også skulle hatt slike kinn.
– Ver så god, det er ledig plass framme ved kateteret, sier Purke.
Den nye jenta finn plassen sin.
Ho sit to plassar på skrå framfor Klara.
Slik presenteres den nye jenta, “gullvinnaren frå Oslo”, som skal bli Klaras første store kjærlighet. Hovedpersonens fulle navn er Klara Fernanda Rustbakken. Navnet er såpass kruttsterkt at det bringer tankene over på en annen kvinnelig romanheltinne, nemlig Inghill Ingerøynen, som vi møter i Ingeborg Arvolas bøker om Inghill og hesten Carla. Men når Rustbakken åpner munnen og lar skravla gå, skjønner leseren kjapt at Klara er mer i slekt med Lena Lid fra Knert-Mathilde. Det er noe herlig rappkjefta over Klara, selv om det banker et engstelig og nyforelsket hjerte under islandsgenseren. “– Dumme, dumme hjarte!” skriker Klara ned i puta på rommet sitt, da alt har gått galt. Blandingen av den tøffe utsida og den uhåndterlige forelskelsen gjør boka morsom og god. For selv om det er humor ligger det alvor og godhet i bunnen. Vi føler at forfatteren vil personene sine vel, og det går da også riktig bra for alle til slutt.
Klakken bruker kjente ingredienser underveis. Å skaffe kjæreste til en tilsynelatende ensom far via kontaktannonse, katastrofale misforståelser og en skoleforestilling på slutten hvor hovedpersonen må satse alt for å snu tap til seier, er elementer vi kjenner godt.
At Klara forelsker seg i ei jente tillegges ikke spesiell vekt. Det er selve forelskelsens kvaler som står i fokus, ikke at den utvalgte heter Marie. Med dette valget gjør Klakken debutromanen sin til ei moderne bok, ei bok som henvender seg direkte til unge lesere.
Det som gjør boka til en strålende leseopplevelse er først og fremst språket, som er muntlig, kvikt og oppfinnsomt: “Lærarinna har eit bistert uttrykk i ansiktet, som om ho nettopp har helst på eit stinkdyr.” Etter å ha lekt kysseleken Leppemagneten står dusten Stian foran Klara og “gliser som ein sveitt fårehund.” Eller passasjer som denne:
“Etter å ha ete så mykje potetball at ho held på å svime av, gjer Klara lekser. Det er første gongen på lenge. Augene til Purke kjem til å dette ut når han får sjå at ho bruker linjal på matteoppgåvene.”
At handlingen er lagt til ærverdige Aspøy skole i Ålesund og at språket har umiskjennelig lokal koloritt plasserer personene solid i virkeligheten. Det forteller samtidig at jenter som Klara og Marie finnes overalt. At den onde vaktmesteren heter Rørvik legges også til på plussiden. Skriv mer, Linda!
Bjørn F. Rørvik