Minneord:

Anne-Cath. Vestly 1920 - 2008

Den 15. desember kom den vemodige beskjeden at Anne-Cath. Vestly var død. En av Norges mest betydningsfulle forfattere, en av de tydeligste personer i norsk offentlighet, er gått bort. For Anne-Cath. var ikke bare hele Norges mormor, hun var en skarp iakttaker av det norske samfunn, og som det modige mennesket hun var, heller ikke redd for å gå ut med sine meninger, det være seg i muntlig eller skriftlig form. Hun var skuespiller, forfatter og kåsør, utga mer enn femti bøker som er oversatt til mange språk. Hun var kjent, kjær og elsket av barn og foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.

”Jeg deler generasjonene inn etter egne bokserier, sa Anne-Cath. en gang til meg. Når er du født? … Jaha, da er du Lillebror og Knerten!” Det stemte, ett av mine tidligste minner er en damestemme som kom gjennom det gyllengule trekket som dekket høyttaleren i vår Blaupunktradio: ”Morn, morn… husker du Lillebror?” Og nettopp Anne-Caths. helt spesielle stemme er det nok som har bidratt til å feste fortellingene om Ole Aleksander, Guro og Mormor og de åtte ungene så sterkt i vår bevissthet. For Anne-Cath. skrev først for radio. Det var gjennom Barnetimen for de minste vi først ble kjent med hennes litterære univers. Radiofortellingene ble deretter tilpasset bokformatet og gjennomillustrert av ektemannen Johan Vestlys karakteristiske svart-hvitt tegninger.

 

            ”Etterkrigsidyll og sosialdemokratisk barnelitteratur,” er et par karakteristikker av Anne-Caths barnelitteratur. Men idyll er det egentlig lite av i bøkene hennes. For hvor idyllisk er det at fireåringen Lillebror må gå ute og fryse i flere timer mens mor jobber i butikken, og bare får komme inn for å spise formiddagsmat? Eller at Guro må liste seg stille rundt på pensjonatet der hun og moren er flyttet inn etter at far er død? Åtte unger, en far og mor i en ett-romsleilighet kan vel neppe kalles idyllisk, spesielt ikke med en sint Hulda-nedenunder. Men heldigvis finnes det en tante Rundtomkring og en Tullemor i bøkene som er flinke til å ta seg av ensomme barn (og hunder), og heldigvis finnes det kloke og trygge foreldre som ser ungene sine. Kanskje det er her idyllen kommer inn? Ikke alle barn er så heldige at de virkelig blir sett av sine foreldre.

 

             Anne-Cath. gikk hardt ut mot forlagenes og bokhandlernes aldersmerking av bøker for barn og fikk støtte av forfatterkolleger. Hennes egne bøker fortjener ingen ”passer best for” merking. Hun skriver med dobbelt adresse, ungene kan glede seg over fortellingen, de voksne høytleserne, eller radiolytterne, over humoren og de små betraktningene og over samfunnsrefseren Anne-Cath.

            Et eksempel fra Aurora i blokk Z: Auroras nye venninne, Nusse, kommer på besøk, kikker rundt i stua og sier. ” Har dere ikke salong? – Nei, svarte pappa, - men den hagebenken er ganske god å sitte på.” For undertegnede, som er oppvokst i et ytterst småborgerlig Tønsberg, er dette den absolutte Vestly- favoritten.

 

                                 Anne-Cath. skrev om de ensomme barna, de tenkende og filosoferende barna, de som skiller seg ut. Men de inkluderes, kommer inn i varmen, og etter hvert blir de fleste av dem også inkludert i Anne-Caths. store litterære univers: Tiriltoppen. Anne-Cath. skrev, som en av de første forfattere, om drabantbyen og om den hjemmeværende doktorgradstudentpappaen og den utearbeidende juristmammaen allerede i 1966, nesten tretti år før ordet ”pappapermisjon” eksisterte i politikernes hjernevindinger. Og hun skriver om Guros mamma som blir vaktmester. Slik skapte hun sterke og flotte kvinnemodeller for seksti- og syttitallets småjenter.

 

            En dag i 2004 ringte Anne-Cath. til NBUs kontor. Hun ville gjerne ha hjelp til å fylle ut en søknad om stipend, for aller første gang. Da hadde hun nettopp gitt ut den andre boken om Monrad. ”Jeg vil så gjerne skrive mer,” sa hun. – Men for første gang er jeg usikker på om jeg vil greie det. Boken hun ga ut i 2004, ”Monrad og mormor og den store klubben,” ble hennes siste.

            Anne Cath. er borte, men vi har en stor litterær og ikke minst –medmenneskelig - arv etter henne. Vi har bøker, lydbøker, filmer, og en morgen skrur du kanskje på radioen og hører en velkjent stemme: ”Morn, morn …”

 

På vegne av dine forfatterkolleger:

 

Takk, Anne-Cath!

 

Kari Sverdrup

 

 

           

           

 

 

 

 

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!