Norsk Barne- og Ungdomsbokforfattere
NBU Logo
Blodrik og Blodfabrikken

Blodrik og Blodfabrikken

Kari Stai

Blodrik er proppfull av blod, og må tappe blod kvar dag for ikkje å sprekke. Da er det godt å ha den tørste Myggen som venn. Blodet bruker dei i Blodfabrikken. Der lagar dei alt mulig som er veldig raudt, som chiliketsjup, neglelakk, julepynt. Og jukseblod.
Ein dag står triste Vanda i døra og spør om dei kan lage eit nytt hjarte til hunden hennar Ruth, som ho saknar så grueleg. Det gamle hjartet har slutta å virke. Dei legg ein plan. Men planen går ikkje heilt som den skal.
Kari Stai debuterte med bildeboka Jakob og Neikob, ei bok ho vann Kulturdepartementets debutantpris for. No er ho tilbake med ei varm og artig historie om den einsame og blodsprengde kjempa Blodrik som får seg ein venn.

rss

Debatt:
Om å skrive "KONTRA"

Om å skrive "KONTRA"

Såvidt eg kan sjå er det ein konflikt mellom - for å seie det grovt - forfattarar som skriv for å bli lesne, skriv for å bli populære, og gjerne brukar litterært "lettbeinte" metodar for å faktisk få lesarer - og forfattarar som ser på det å skrive som ein altfor alvorleg affære til at ein vil gjere noko slikt. Desse ønsker i staden å skrive om noko som dei inderleg og nært, og brukar gjerne ein poetisk/sjølvbiografisk metode. Den litterære kvaliteten kan vere høg, men bøkene vil ofte stå ulesne i hyllene trass i (eller på grunn av?) dette. For min del har eg har lyst til å finne ut kva det vil seie å skrive KONTRA, skrive mot dei vedtekne meiningane. Men då må eg vite kva som er dei vedtekne meiningane.
Det er Finn Øglænd som har skrevet denne artikkelen og åpner for debatt.

NBU forfatterene // 04.05.07

Kommentar:
La hylekoret stilne litt.

La hylekoret stilne litt.

Be hylekoret stilne litt, slik at også sannheten kan slippe til. I en verden av tabloid tankegods kan det være godt å lese litt fornuft også. Alle har fått med seg den medieskapte debatten i vinter om opptakskriterier i Den norske Forfatterforeningen, en debatt som også smittet over på oss i NBU. I begge foreningene kom det årsmøteforslag om å endre opptakskriteriene slik at forfattere som i dag må finne seg i å ikke få bli medlemmer også kan slippe inn. Selv om ingen ville innrømme det, lå debatten omkring Frid Ingulstads medlemskap i Forfatterforeningen og vaket i bakhodet. En liberalisering av opptaksreglene ville dermed bli en slags Lex Ingulstad. Det var ikke Frid Ingulstad selv som skapte debatten eller som rykket ut i media for å beklage seg. Hun ble bare spurt om hvorfor hun ikke var medlem og hvordan det føltes. Iherdige journalister var i sin tur snare med å avkreve diverse formenn sine meninger også. Disse måtte henvise til foreningenes vedtekter hvor opptaksreglene var fastsatt og overlatt til de litterære råd for utøvelse av skjønn.

NBU forfatterene // 11.03.07

Kommentar:
Forfatteren i sentrum eller Forfattersentrum?

Forfatteren i sentrum eller Forfattersentrum?

Det stunder til vårlige rivninger i forfatterverdenen. I sentrum, denne gang, står et lovendringsforslag fra styret i Norsk Forfattersentrum. Forslaget går ut på å innlemme faglitterære forfattere i den forfatterstyrte formidlingsorganisasjonen. Argumenter for denne endringen har blitt publisert både internt og i dagspressa. I liten grad har motargumentene fått plass, og det er så jeg lurer på; hvor ble det av det gamle prinsippet om pro et contra? Har både leder og journalistiske formidlere kastet det gammeldagse åket av seg? Eller er det slik at alle, uansett verv og posisjon, har mulighet til å tilkjennegi strålende ensidige partsinnlegg? Det er Lise Knudsen som skriver denne kommentaren

NBU forfatterene // 11.02.07

Debatt:
Svar til en træt mand

Svar til en træt mand

Finn Øglænd skriver i et debattinnlegg her, med en gøyal allusjon i tittelen Om ubehaget ved å skrive barne- og ungdomslitteratur, at barne- og ungdomslitteratur som sjanger i Norge anno 2006 har i større grad eit pedagogisk enn eit kunstnarleg siktemål. Denne påstanden er en slags bevisførsel for hans del, han tilstår ikke å ha levd som barnebokforfatter ut fra litterær interesse, men ut fra økonomisk nød, mens han er kommet til denne verden for å være poet.
Det er Dag Larsen som kommer med dette debattinlegget

Fra arkivet:
Om ubehaget ved å skrive barne- og ungdomslitteratur

Om ubehaget ved å skrive barne- og ungdomslitteratur

Kvifor set dei norske myndigheitene pedagogikk høgare enn kunst? Føler dei seg tryggare av å sjå eit pedagogisk arbeid - får dei ei betre kjensle av at dette kan kome til «nytte»? For det synest klårt for meg: Barne- og ungdomslitteratur som sjanger i Norge anno 2006 har i større grad eit pedagogisk enn eit kunstnarleg siktemål. Den blir ofte skriven av forfattarar som i større grad er pedagogar enn kunstnarar - eller av vaksenforfattarar som har dette som ein meir eller mindre seriøs bigeskjeft.

Det er Finn Øglænd som skreiv dette for NBUforfattere.no i 2006