Med ett kjente jeg språklig underlegenhet; jeg skulle oversette fra svensk, det handla om slike kryp som går på dagis. Jeg ville skrive unge, for jeg sier unge, de aller fleste unger i Norge sier unge. I munnen er det et helt greit og lett og vanlig ord, uten noe større men og skavanker enn andre ord. Så stirrer jeg på ordet: UNGE.
I skrift, på bokmål, blir det Oskar Braaten, lavstil, østkant, Døden på Oslo S. og andre farlige saker. Det var ikke konnotasjonene jeg ville ha, bare det ordet som så utrolig mange i dette landet sier, men som man ikke skriver. Snakker man såkalt pent sier man at mennesker har barn, mens dyr har unger. Og sånn er det faktisk, i det skrevne bokmålet.