av Grete Haagenrud
Jeg opplevde han live en eneste gang. En gang for lenge siden, lenge før man sa live, den gangen man sa – i levende livet -. I hvert fall sa man det på Kirkenes. Redningsselskapet hadde et stort arrangement utenfor sykehuset. Det var et par tre år etter krigen. Sykehuset var egentlig den gamle realskolen som var en av de får bygningene som hadde overlevd krigen. Bygningen bar så absolutt preg av krigens bomberegn, men det var en stor åpen plass foran den, og der foregikk stort sett utendørsarrangementene.
Jeg var antagelig utstyrt med en loddbok for redningsselskapet. Faren til min venninne Bjørg var kasserer i foreningen, og Bjørg og jeg solgte ideligen lodd. Talerstolen sto på en platting og programmet kan umulig ha vært barnevennlig. Jeg husker ikke noe av det som foregikk, men plutselig var det noe som fanget min oppmerksomhet. En mann med gitar begynte å synge og spille, og fra det øyeblikket ble jeg aldeles bergtatt.
Storesøsteren min som i alle år hadde brukt mye energi på å oppdra meg for om mulig å få en presentabel lillesøster, hadde sagt at man brukte ikke å stå med åpen munn og glane på folk, men jeg tror at det var akkurat det jeg gjorde. Man gjør det når man blir bergtatt. og det var akkurat det jeg ble. Jeg ble sugd inn i sangene hans, i måten han fremførte dem på og hvordan han sang og uttalte alle ordene. Jeg hørte at han var sydfra, men han sang ikke sånn som vi hadde hørt i radioen. Han sang helt på sin egen måte.
Etterpå fortalte faren til Bjørg at han hadde bare kommet bort til arrangementskomiteen og spurt om han kanskje kunne synge og spille litt, og det måtte han gjerne. Han hette Alf Prøysen, sa faren til Bjørg.
Så står altså lykken den heldige bi. Noen måneder senere kom jeg tilfeldigvis over en tynn liten bok hos Mangor Nilsen, stedets bokhandel. ”Drengestu´viser” sto det utenpå, og under tittelen sto det Alf Prøysen. Alf Prøysen!!! Det var jo han som …
Jeg hadde ikke så mye penger, men jeg sprang hjem og hentet det jeg hadde og uten å konferere verken med storesøster eller mine foreldre, leverte jeg fra meg kapitalen og fikk boka i bytte. Da min mor så den, sa hun at hun syntes nå slett ikke dette var en passende sangbok for en liten pike, men boka var min og dermed basta!
Boken hadde noter, så enkle at jeg kunne lete meg fram til melodistemmen med ei hand på pianoet, og den første sangen jeg lærte meg var ”Steinrøysa nedi bakken”. Teksten bød imidlertid på problemer. ”Økta va slut og kveldssola brainn rundt steinrøysa nedi bakken, og nyprosa bløma noen hår stann rundt steinrøysa nedi bakken.”
Noenhårstann, hvor i all verden var det? Det var et fremmedord jeg aldri hadde vært borti før, men det problemet løste seg heldigvis. Apotekeren på Kirkenes var fra Hamar, og Berit, apotekerens datter, gikk i klassen min og hun visste hvor noenhårstann var.
Så gikk årene og Prøysen ble folkeeie. Jeg giftet meg og fikk barn og var hjemmeværende i noen år, og gudsjelov for det, for da kunne jeg høre barnetimen for de minste sammen med ungene mine. Da var Prøysen blitt folkeeie. Vi hørte han i Søndagsposten og fra Store Studio, og hver gang jeg hørte han, var jeg tilbake i barndommens by, på plassen foran det provisoriske sykehuset.
Så gikk det enda flere år. Jeg begynte å skrive og fikk en tilværelse aldeles ulik min tidligere lærerjobbtilværelse. Jeg skrev for unger og reiste på turne og trivdes aldeles utmerket med det. Som forfatter har man opp og nedturer, og man avfinner seg med at sånn er livet. Og så kom den største av alle oppturene via telefon. Det var formann i juryen for Prøysenprisen, journalist Stein Eide, som ringte. Det gjaldt Teskjekjerringprisen. Man kan bli stum av mindre. Og man blir enda mer overveldet og stum når man senere hen kommer til Det Norske Teater og oppdager at de to andre prisvinnerne er Arthur Arntzen og Halvdan Sivertsen. Så står man der og kjenner at det er Nord-Norges dag midt i hovedstaden Det føles ubeskrivelig godt.
I oppveksten min kom kulturen fra Oslo og det hadde den gjort siden tidenes morgen, trodde vi. Vår egen kultur, nedarvet gjennom generasjoner som hadde fristet tilværelsen i de nordligste landsdeler, var liksom ikke noe å snakke høyt om.
Det er mer enn tredve år siden Jahn Arild Skogholt og Jack Berntsen kom med Hammaren hannes Edvard som vel må betegnes som starten og gjennombruddet for den nordnorsk visebølga. Men den egentlige banebryteren, han som etter hvert ble norsk folkeeie, var Alf Prøysen. Han skrev og sang relatert til bygdekulturen. Det var det mange som hadde gjort, men Alt Prøysen hadde et universelt budskap i sin produksjon, han ble folkeeie og det var han som viste vei.
Å få en pris fordi man reiser rundt og leser på dialekt om to små jenter som vokser opp i Nedreveien i Vadsø, det ville vært aldeles utenkelig før i tiden, men ikke nå. Og det skyldes en kar som rydda vei sånn at det ble stuerent å formidle ut fra det ståstedet man hadde.
Jo, han bergtok meg virkelig den gangen på plassen foran det provisoriske sykehuset. Takk, kjære Alf Prøysen for at du tok turen opp til Kirkenes den gangen for mange år siden. Det er godt man ikke vet noe om fremtiden. Hadde den lille jenta som sto med åpen munn og store øyne og var aldeles henført, fått vite at hvis hun begynte å skrive, skulle hun få en pris som bar Alf Prøysens navn, ville hun aldri ha turt å skrive et eneste ord. Hun ville fått fullstendig skrivesperre.
