I 1938 holdt «Ringenes Herre»-forfatter J.R.R. Tolkien en forelesning om drager ved universitetet i Oxford. Nå, innpå 70 år senere, er temaet like hett. Dragene er over oss.

– I Transsylvania fant man nylig en fossil flyveøgle med et vingespenn på minst 12 meter. Denne dragelignende Hatzegopteryx Thambema har en skalle på over tre meter, og hadde god plass til et menneske i munnen, forteller Torfinn Ørmen, zoolog og Norges fremste ekspert på drager.

15. desember har filmen "Eragon" première på norske kinoer, med John Malkovich og Jeremy Irons i to av hovedrollene. Filmen bygger på en trilogi av Christopher Paolini, og handler om en gutt som finner et drageegg. Harry Potters skaper, J.K. Rowling, har skrevet om drager i flere bøker, og "Ringenes Herre"-regissør Peter Jackson har sikret seg filmrettighetene til drageserien "Temeraire" av Naomi Novik. Tidligere i år kom boken "Drakologi" ut, og nylig ga Anette Riise-Hanssen ut boken "Drageferden".

– Det kan være tilfeldigheter som er årsaken til at så mange drager dukker opp i populærkulturen akkurat nå, men jeg tror at dette er en naturlig konsekvens av den varige interessen folk har for dem. Historier om drager har eksistert i mange tusen år, og vil helt garantert vare i flere årtusener, tror "Eragon"-forfatter Christopher Paolini.

Torfinn Ørmen er helt enig.

– Interessen er eksplosiv. Bare de siste tiårene har bøker og filmer med og om drager økt voldsomt. Nå venter jeg i spenning på filmatiseringen av "Hobbiten" av Tolkien, selv om det nå ser ut til at Peter Jackson ikke skal lage filmen. Jeg tipper de som lager spesialeffekter, klør i fingrene etter å gå løs på dragen Smaug, sier Ørmen.

Han ga selv ut en bok om drager i fjor, og holder jevnlige foredrag om drager på science fiction-kongresser.

– Over hele verden finnes det historier om drager, men det er store forskjeller fra kultur til kultur hvordan disse vesenene oppfattes. I den vestlige verden er dragen sett på som blodtørstig og ildsprutende – ond, og et symbol på djevelen. Den er ofte fremstilt som et slangelignende vesen med vinger, lang hale og klør. I Østen har de et helt annet syn på drager. Der er dragene ofte vennligsinnede skapninger som styrer regnet, passer på skatter, og har skjeggete ansikt. I Kina betrakter de elvene som drager. Elvene ligger jo ikke stille, men rører på seg. Vrir de på seg, går det ofte på livet løs. Tidligere ofret de til elvene eller dragekongen som bodde i elven, opplyser Ørmen.

Ørmen har studert drager i mange år, og forteller at en av de eldste kjente mytene der drager er med, er fra det babylonske skapelseseposet "Enuma elish" – fra oldtidens Mesopotamia. Der blir den ene kaosmakten Tiamat beskrevet som en firbent og bevinget drage med oksehode.

– Under regjeringstiden til kong Nebukadnesar skal man ha hatt en drage i fangenskap. De betraktet den som en gud, fordi den hadde levd så lenge, og gikk til den for å spørre om råd. I den gamle greske mytologien kan man lese om Typhon med hundre dragehoder i stedet for fingre, og brennende steiner som sprutet ut av munnen hans. Dette er kanskje det eldste tilfellet hvor en drage spruter ild. Halvguden Herakles måtte flere ganger slåss mot drageaktige skapninger, blant annet Hydra, et mangehodet, slangeaktig monster med giftig pust, forklarer Ørmen.

– Jeg leste mange folkeeventyr og sagn da jeg vokste opp, alt fra Brødrene Grimm, Beowulf, Nordiske sagaer, Aeneid, til fantasy og science fiction. Mange av disse historiene nevnte drager, og de fanget min interesse. Drager virket som fantastiske skapninger, fysisk. Jeg likte også deres personlighet; klok, flink og ofte farlig, sier Christopher Paolini, som synes det er synd at drager aldri har eksistert.

Denne artikkelen er sakset fra Aftenposten. Les hele her.