av Bjørn Ingvaldsen
Vi leser i avisa at NRK har forandret på Astrid Lindgrens tekst, ordet ”negerkonge” går ut og blir erstattet med ”sydhavskonge” i en barnetimeoppsetting i radioen. ”Neger” passer ikke for dagens barn.
De som forventes å mene noe om saken blir selvsagt straks kontaktet og avkrevd sin mening. Språkprofessor Vinje synes dette er noe sludder.
– Man kan ikke gjøre et åndsverk korrekt, sier leder av forfatterforeningen Anne Oterholm.
– Det går ikke an å forandre et åndsverk på den måten. Man kan ikke gjøre et åndsverk politisk korrekt, fortsetter hun, i følge NRKs egen nettside.
Og hun får støtte av Trond Haugen – som er litteraturviter og leder av kritikerlaget:
– Jeg vil gå så langt som å karakterisere dette som et overgrep på litteraturen. Det representerer en mistillitserklæring mot det litterære uttrykket, sier Haugen. – For det er ikke bare i Pippi-bøkene det finnes ord og beskrivelser som kanskje ikke passer inn i dagens verden.
Haugen frykter hva som vil skje hvis man gjør det samme med voksenbøker.
– Da vil ethvert kritisk potensial i litteraturen forsvinne. Det som måtte være ubehagelig, fremmed, ukjent eller historisk utdatert ville måtte glattes over og legges nærmere den egne kulturen. Så sånn sett er det en ekstrem grad av kulturimperialisme, sier Haugen.
Oterholm er enig.
Debatten rundt dette har nå fått Cappelen til å stanse utgivelsen av Thorbjørn Egners bok om Kaptein Sortebill. Negergutten Hoa, som var en ekte hottentott, skaper også hodebry.
Hva ville Astrid Lindgren selv ha sagt?
Verden var annerledes for femti år siden. Negrer bodde i Afrika, i verste fall i USA, vi var snille mot dem og strikket strømper til misjonsbasaren. Europa hadde fortsatt store kolonimakter som regjerte store deler av Afrika. Negrer var som store barn. De smilte med hvite tenner, de likte å synge, de var ganske late og de trengte Hvite Mann til å passe på og regjere over seg. I den tradisjonen passer Astrid Lindgrens tekst inn. En hvit mann som driver i land på ei øy med negrer blir selvsagt utnevnt til konge. Om de ville ikke spiser ham opp, da. Små hottentotter var søte og morsomme. Og ganske dumme.
Det finnes mange tekster skrevet for barn hvor afrikanere blir fremstilt på denne måten. Jeg mener ikke at vi skal kvitte oss med dem. Ikke alle i hvert fall.
Mange er borte alt. Barnesangen hvor ”lille nigger-gutt” var omkveet blir ikke spilt i radio. Mange tekster som blir oppfattet som rasistiske har blitt luket ut under veis. Og godt er det. Ord får en annen betydning etter som årene ruller forbi oss. En gang var det greit å kalle mennesker ”åndssvake” og ”mongoloide”. Det var det som var begrepene. Etter hvert ble det ”en psykisk utviklingshemmet” og et ”downsbarn”. Nå heter det ”et menneske med psykisk utviklingshemming” og ”en som har downs syndrom”.
Astrid Lindgren var humanist og ville nok ikke såre noen med det hun skrev. Men hvem kan klare å forutse alle forandringer samfunnet måtte ha å by på i de kommende 100 år? Nå føler afrikanere i Norge det sårende å bli kalt ”neger”. Er det da nødvendig å beholde et slikt uttrykk i en tekst? Selv om den hører til verdenshistoriens mest elskede barnebøker? Litteratur blir oppdatert språklig for å kunne leses av nye generasjoner. Oversatte bøker blir oversatt på nytt, for å forbedre dem. Ringenes Herre var ikke bra nok oversatt, den versjonen som er i handelen i dag skiller seg ganske mye fra den jeg leste på 70-tallet. Når man oversetter tekst kan man ikke alltid oversette ord for ord, ofte må man tilpasse den oversatte teksten til den virkeligheten lesere i et annet land kjenner. Kan ”sydhavskonge” sees på som en ny oversettelse av ”negerkonge” i den svenske teksten? Var det viktig for Astrid Lindgren at det skulle være en neger?
Sensur i klasserommet
Skal man se nyansene i en slik problemstilling må man ha målgruppen i tankene. Bøker for barn blir ofte lest høyt for dem. Enten av foreldre eller lærere. Mange lærere leser gjennom bøkene først og bestemmer seg for om de egner for den klassen de har foran seg. Ofte forandrer de på teksten selv også, de bytter ut ord de ikke vil at ungene skal høre fra lærerens munn. Er det et bannord i boka læreren leser høyt fra kan det fort bli det ungene husker. Derfor blir sterke ord til ”fysjom” og ”søren” når boka leses høyt. I debatten omkring boka om Pitbull-Terje ble det uttalt fra lærere at ”barnevernsfitte” var et uttrykk de ikke ville lest høyt for elever i barneskolen. Da heller improvisere.
Varig vern?
Skal bøker sees på som noe som står for evig og alltid? Eller skal vi være glad for at bøker blir oppfattet som så levende og vitale at de av og til har behov for litt modernisering? For at de også skal kunne brukes i vårt årtusen? Vi synes det er helt i orden å få moderne versjoner av Ibsens skuespill presentert på TV. Er det veldig problematisk at ei linje i ei av Astrid Lindgrens bøker blir modernisert i radio? Jeg mener nei. For det ville være synd om dagens barn ikke får høre om Pippi fordi boka inneholder et nokså uvesentlig ord mange synes vi bør være forsiktige med å bruke.
Hva synes du?
Kom gjerne med kommentarer til dette i feltet under!