av Bjørn Ingvaldsen

Lørdag 9. desember sto i Ingvar Moes navn i hjembygda Etne i Sunnhordland. Den 11. desember ville dikteren fylt 70 år, om han hadde fått leve.
Ofte sies det at store og små hadde samlet seg for å hylle. I Moes tilfelle var dette sant. Alt fra skolebarn, som har hatt stor suksess med sin kabaret ”Eg kan”, basert på Ingvar Moes tekster, til eldre sambygdinger som hadde møtt fram for å minnes en folkelig dikter.
— Min far var veldig prisgitt sitt publikum, sa sønnen Bjørn Erik Moe da han avduket bysten av sin far. — Jeg håper at det virkelig skal spire og gro etter ham her i hjembygda.
Bjørn Erik Moe avsluttet sin tale med å ønske sin far velkommen hjem.

Forholdet til Etne var svært problematisk for Ingvar Moe. Han utleverte bygdedyret i alt sitt vesen i sine dikt og prosastykker og adresserte det til nettopp Etne. Mange syntes han var for direkte, mange følte at de kjente seg igjen i det som ble skrevet og en del hadde nok grunn til å kjenne seg igjen også.
Sønnen Bjørn Erik Moe avduket bysten.

Nettopp dette tok forfatteren Per Olav Kaldestad også for seg i sitt foredrag om sin gode venn Ingvar Moe i kinosalen i Etne samme dag.
— Ingvar Moes dikting var samtidig ironisk og var, det var noe inderlig personlig over den.
Kaldestad og Moe møttes etter at Ingvar Moe hadde debutert som forfatter.
— Han var en ungdommelig og frisk debutant, selv om han debuterte som 39 åring. — Debutboka hans, Løktastolpefrø, ble satt pris på i en stor krets og kom raskt i annet opplag. Den greip tak i min bevissthet om bygda og gjorde at ubehaget steig fram i meg, sa Kaldestad. — I en prosess der jeg selv skulle flytte tilbake til min hjembygd i Sunnhordland, virket dette sterkt på meg. Også det at det var skrevet på dialekt forsterket virkningen; bygda som var preget av en inderlig selvgodhet etter at kampen mot EF var vunnet og den økonomiske framgangen var merkbar. Moes ord hogg hardt ned i Etne, selv om det var tilfeldig at det var Etne som var bygda i Moes diktning. Dette var litteratur som berører det man ikke snakker høyt om og som dermed blir uglesett av de som vil være normbærere i bygdesamfunnet. Å komme slik til bygdesamfunnet og være parat til å mene noe var vanskelig, ofte var det vondt å finne en sammenheng å ta ordet i og få lufte de tankene en som har trang til å skrive har formulert. Ingvar Moe står sterkt i minnet til oss som fikk være kolleger og venner av ham. Selv om Ingvar Moe var en meget fin barnebokforfatter og kåsør, er særlig diktene hans intense. De er ofte enkle og tydelige, samtidig som de har stor dybde.