av Bjørn Ingvaldsen
Det var under en samtale med skoleunger på et bibliotek spørsmålet kom. Spørsmålene var mange, og som vanlig ikke veldig overraskende, om hvor mange bøker jeg hadde skrevet, hvor mye penger jeg tjener på det og om jeg skriver på data eller for hånd? Jeg lirte av meg den sedvanlige leksa om fordeler for en forfatter med å bruke datamaskin. Jo da, jeg skriver på data. Og så kom spørsmålet: Er ikke det juks?
Kan bøker skrives med tastatur og skjerm? Det finnes fortsatt dem som mener at de ikke kan det. Men at det er juks? Det tok litt tid før det gikk opp for meg hva gutten mente.
Jeg tror aldri det har eksistert noe som har endret seg raskere enn det teknologihverdagen gjør. Og vi endres med den. Svært mye av det vi tar som en selvfølge i dag var knapt en drøm for noen år siden. Vår form for tilgjenglighet, vår form for kontakt med andre, vår opplevelse av verden rundt oss. Alt har blitt forandret. Ikke minst har måten en forfatter jobber på blitt annerledes.
Det selvsagte for de fleste i dag er å bruke datamaskin og tekstbehandlingsprogram for å skrive. Det er enkelt å holde orden på notater og deler av manus på den måten. Og er vi flinke nok til å ta sikkerhetskopier er det også en trygg måte å jobbe på. Dessuten har datautstyr blitt så driftssikkert og solid at det er sjelden noen som har problemer med at skrivearbeid bare forsvinner og blir borte inne i den lysegrå boksen på skrivebordet. Det har blitt like selvfølgelig for en forfatter å ha med seg en bærbar datamaskin på reiser som det før var å ha notisbok. En flyplass, en togreise, et hotellrom. Det er alltid mulig å jobbe. Men om det betyr så mye mer kreativ utfoldelse og nye muligheter, det er jeg ikke sikker på. Det er ingen grunn til å tro at det blir bedre bøker av å skrive dem elektronisk. Jeg har lest at Gunnar Staalesen mener det stikk motsatte, i hvert fall.
Det som virkelig har revolusjonert arbeidet for en forfatter er tilgangen til kilder. Nesten alt man måtte lure på eller har behov for av opplysninger ligger der ute. På Nettet. Noen museklikk unna ligger opplysninger om hvordan en bestemt pistol ser ut, på hvor mange hestekrefter en Lamborghini Diablo har eller hvem som var statsminister i Finland i 1953. Det er knapt mulig å tenke seg en eneste opplysning av en viss allmenn interesse som det ikke er mulig å finne på Internett. Og Internett har vi nå, alle, nesten bestandig. Hvordan fant en forfatter fram til nødvendige opplysninger før? Man trålte gjerne bibliotek, men ringte rundt og forhørte seg. Eller man gikk selv ut og sjekket. Vet du hvordan torget i Harstad ser ut? Har du vært der? Kan du beskrive det? Kanskje du kan slå opp i ei bok. Det finnes sikkert bilder. Kanskje bilder av hvordan det så ut i fjor eller i 1983. Men akkurat nå? Klikk deg inn på et web-kamera og få et bilde som ikke er tatt for mer enn ett minutt siden. Havet av informasjon finnes for den som trenger å vite noe. Men hvordan kan vi være sikre på at den informasjonen vi finner på Internett er korrekt? Nettet har ingen kvalitetssikring av informasjon. Ingen kan garantere at det du finner er de riktige opplysningene. Undersøker du høyden på Big Ben kan du nok regne med at du finner opplysninger du kan stole på, i det minste om du sjekker mer enn en kilde. Men hvorfor gikk Willoch-regjeringen av? Det finnes det mange forklaringer på. De fleste finner du på nett.
Guttungen som lurte på om det ikke var juks å skrive bøker på data tenkte nok på muligheten til å laste ned noe andre har skrevet og så utgi det for å være ens eget verk. Slik gjør ikke forfattere. Men for lærere er det et kjent problem. Unger er flinke til å finne fram på Internett og kan klippe og lime inn store mengder stoff de finner. Gjerne en fiks ferdig stil eller særoppgave i naturfag. Lærerjobben har blitt mer en detektivjobb enn en rødblyantjobb på mange skoler. Kanskje det bare er et spørsmål om tid før den første forfatteren blir avslørt etter å ha lastet ned store deler av sin roman. Hvem vet?
Samtidig med muligheten for oss forfattere til å søke informasjon vi trenger på nett, opplever vi kravet om at opplysninger om det vi selv driver med skal legges ut og være tilgjenglig. Forlagene har presentasjoner av sine forfattere, aviser har forfattersider og mange forfattere har sine egne hjemmesider. Som er mer eller mindre oppdatert. De mest avanserte av oss har en blogg, en form for dagbok på Internett hvor forfatteren kan fortelle om det han eller hun vil informere om, og hvor andre kan sende inn sine kommentarer. Slike blogger kan også oppdateres med tekstmeldinger fra mobiltelefon. Vil man kan man også sende med bilder man har tatt med samme mobiltelefon.
Bredbånd og konstant oppkobling har blitt vanlig i mange dikterstuer. Forfattere bruker nettet aktivt, både til å søke informasjon og til å informere selv. Kommunikasjon går på epost nå. Mange har byttet ut de strålingsfarlige dataskjermene sine med lekre flatskjermer. Man får et mer nøkternt forhold til maskinene man har kjøpt. Før visste alle hva slags prosessor og hvor mye minne de hadde i datamaskina si. Jeg for min del aner det ikke, det bryr meg ikke lenger. Jeg har faktisk aldri kikket inni den PCen jeg kjøpte for over snart tre år siden. Før tilbrakte jeg mer tid med å mekke pc enn å bruke den. Folk blir flinkere til å bruke utstyret sitt, de behandler det med mindre respekt og mer fornuft. Når leste du om musesyke sist?
Vi har blitt avhengige av maskinparken vår. Og vi vil ikke la oss diktere av den. Vi skal bruke data for alt det er verdt, men veldig mye av det som har med data å gjøre er verdiløst. Så etter alt teknisk, virus, stavekontroll, Internettforbindelser og minnepinner takker denne spaltisten for seg og ønsker god bok. Det fortjener vi. Data eller ikke.