Å mektige feer. Gi mitt barn i faddergave ikke bare helse og skjønnhet og rikdom og alt det som dere pleier å komme stikkende med. Gi mitt barn lesehunger, det ber jeg om med brennende hjerte. For jeg vil så gjerne at mitt barn skal få i sin hånd nøkkelen til eventyrlandet, hvor man kan hente de skjønneste av alle gleder.

Dette sa Astrid Lindgren til en gutt som het Bård Ingjald og var syv år. Hva foranledningen til denne utvekslingen mellom dem var, vet jeg ikke. Men under alle omstendigheter får Astrid Lindgren frem hvilken berikelse det er i et menneskes liv å ha leselyst.

Men er det en vuggegave eller noe en kan møysommelig kan erverve seg?Hvis en ser på eventyrlandet som summen av all litteratur gjennom tidene, er dette et fantastisk sted å få innpass. Men nøkkelen til dette forunderlige landet, hvordan får en tak i den? Hva om feen uteblir, og isteden kommer en Disneyfigur svevende og rekker den nyfødte en fjernkontroll med tilgang til 73 kanaler. Eller en liten japansk salgsrepresentant suser med Sony-logo gjennom luften og slipper en reklame for nye X-boks over dåpsbarnet.

Blant feer og andre som ønsker kontakt med våre barn, er det for tiden stor konkurranse. Og dersom et barn ikke blir gitt nøkkelen til litteraturens eventyrland, hvordan får det da slippe inn?

Jeg reiste en gang rundt med et foredrag, som i utgangspunktet hadde den overoptimistiske tittelen: ”Kunsten å skape en litteraturelsker.” I løpet av rundreisen omdøpte jeg foredraget til ”Fra pupp til pekebok.” Jo, mer jeg snakket om lese- og skrivestimulerende tiltak, jo, tydeligere ble det for meg at dette prosjektet må starte rett etter fødselen. Litteraturformidling bør inn på barselavdelingen og helsestasjonen. For det er foreldrene som sitter på nøkkelen. Det er de som med sitt fang og sin stemme kan gjøre det å lese til en opplevelse av fysisk nærhet, menneskelig samspill og fabuleringsglede.

Men hva så med de barna som ikke vokser opp i et hjem med bokhyller? Er de for evig og alltid stengt ute fra eventyrlandet? Nei, selvsagt ikke. Det er nye nøkkelmuligheter i så vel barnehage som på barneskolen. Men igjen er det de voksne som er nøkkelbærerne.

Det finnes selvsagt unntak. Noen barn er født med en naturlig hang til historier og utvikler fort et litterært sug. Andre barn søker til bøkene ut fra et vitebegjær eller en trang til å drømme seg bort. Disse barna vil før eller senere bli innehavere av et lånekort og ankomme biblioteksskranken med en plastpose full av bøker.

Så har vi en annen gruppe. Det er barna som har lyst til å oppsøke eventyrlandet, men samtidig har lyst til så mye annet. Å hoppe og sprette, å sparke ball, ri, danse og spille playstation. Dette er gruppen som trenger tilrettelegging og en hånd som fører dem til eventyrporten. Dette kan skje i form av høytlesning hjemme eller ulike tiltak på skolen: Leseslanger, bokuker, lese-vake med overnatting i gymsalen, boksjekker, lesekonkurranser, forfatterbesøk og lignende.

Denne gruppen er relativt lett å inspirere. Noen faller selvsagt fra på ungdomsskoletrinnet når hele systemet angripes av den ene hormon-monsunen etter den andre. For en periode kan de slynges langt vekk fra all form for litteratur, men har de tidligere i livet lært at bøker er et gode; at en bok kan være en venn, en veiviser og en underholder, vil mange etter hvert som monsunens herjinger avtar, finne tilbake til lesegleden igjen.

Ut over disse to hovedkategoriene, finnes det også en tredje. Det er de barna som kaster fra seg nøkkelen til eventyrlandet. De vil ikke ha den, de er ikke interessert. De er innstilt på noe ganske annet enn stillesittende litterær opplevelse. De må være i bevegelse, de må ha andre typer utfordringer, de har ikke ro i rumpa – og blir de tvunget til å ta blyanten fatt under et skrivekurs på skolen, er de gjerne førstemann til å bekjenne at de ikke eier fantasi.

Dette er den utfordrende gruppen. Gruppen 1; de med medfødt litteratur-trang sitter med ferdigspisset blyant og venter spent på oppgaven. Gruppe 2, har lagt pennalet på pulten, de har ikke sommerfugler i magen av skrivelyst, men er innstilt på å gjøre det beste ut av det. Men så er det Gruppe 3, de som i utgangspunktet har lagt bøker for hat og ikke har lyst til å skrive så mye som en setning. (Derfor setter de gjerne i gang en 15 minutters avledningsmanøver ved å lage møysommelige linjer med linjalen dersom de har fått utdelt et hvitt A4 ark).

Min erfaring er at det på skrivekurs kan åpne seg en hittil ukjent trasse til eventyrlandet for Gruppe 3. Plutselig står de ved porten og får lyst til å gå inn. Gjennom friskrift eller andre frisettende teknikker har de faktisk fått til noe på papiret. Og hvis forfatteren sier at det er et dikt, ja, så er det vel et dikt. Det var jo egentlig ikke så vanskelig.

Men en forutsetning for at dette skal skje, er at klassen nullstilles før skrivingen begynner. De som har definert seg som lesere og de som ikke har gjort det, kan glemme det den tiden vi er sammen. På dette skriveverkstedet gjelder det helt spesielle regler. Det er nemlig ikke sikkert at lesehestene og leseløvene vil være best akkurat i dag. Det er ikke gitt at hun som har lest 50 bøker fra Ponnyklubben og han som har lest Ringenes Herre på engelsk, vil lage de mest originale tekstene. For det som gjelder akkurat nå er å få tak i det personlige uttrykket. Og det har vi alle i oss  – spørsmålet er bare hvordan vi får det uttrykt. Hvordan finner vi ordene? Hvor henter vi dem fra? Og er det like fint å skrive om noe en har opplevd som å dikte opp en historie?

Igjen handler det om å fjerne forutinntatte holdninger. Noen elever ser spørrende på meg. Er det altså ikke nødvendig å kunne konstruere parallellverdener eller lage heseblesende actionhistorier om en mafiaboss, for at teksten skal bli spennende?

Nei, mener jeg, og forklarer at for meg som forfatter kan det være like spennende å høre om hva det er som skjer i deres liv akkurat nå. De er jo spesialister på er hvordan det er å være 12 år, eller 10 eller 14 i Norge i det 21 århundre. Det er ingen som vet så mye om akkurat dette som dem. Hva med å leke at vi skal lage et filmanus sammen. Vi trenger 4 sentrale personer, de er jevngamle med elevene, hva skal de hete?

Og så er vi i gang. Eller vi lager gåter, ordslanger, kokkelimonkespill, brettedikt eller legger ut på en fantasireise sammen.

Dette konseptet pleier å fungere. Men utgangspunktet er som sagt å alltid nullstille elevene først. Akkurat i dag er det ingen som har nøkler fra før. Hver og en har sjansen til å finne den i løpet av dagen. Om en er dyslektiker eller har et syndrom betyr ingenting, det kan til og med være en fordel i forhold til originalitet. Vi starter fra samme sted og beveger oss i felleskap mot å enten tre inn i eventyrlandet av bøker, eller sende et telegram fra det eventyrlandet vi alle  bærer i oss, dette usynlighetslandet som først og fremst gjøres farbart for andre ved hjelp av ord.

Som forfattere kan vi i høy grad bidra til at barn finner nøkler, og hvem vet, kanskje er det en fra Gruppe 3, et av de i utgangspunktet uvillige barna, som en dag tar pennen fatt og skriver til På Skråss: ”Simon, det er visst ikke noe spesielt jeg vil si med dette lange brevet. Du trenger ikke å forstå det heller. Jeg skriver bare fordi det er godt for hjertet mitt å skrive.”