av Lise MännikköSeks bestselgende kvinnelige forfattere sto i bresjen i arbeidet for en forfatterforening for ungdomsbokforfatterne. Alle skrev hovedsakelig for jenter. Gunvor, Evi, Anka, Eugenie, Margit og Aimée. Året var 1947. Krigen var over, men den var nær, den satte preg på hverdagen ennå. For eksempel var det fortsatt papirrasjonering. Publikumsinteressen for bøker var imidlertid stor, skriver Jo Tenfjord  i ”Grotid for selvrespekt” (Om ULFs første år).  Interessen for den såkalte gode barnelitteraturen blusset også opp i mange land. Allerede i 1948 skulle Kirke og undervisningsdepartementet begynne å premiere barne og ungdomsbøker. Bak dette lå også angsten for tegneseriene, som flommet utover Europa, nesten takt med at papirrasjoneringen ble opphevet. (Hos oss i 1949.)
I årene 1941-50 kom det for øvrig ut 1830 titler for barn og unge, hvorav 40% var oversatt. En av de oversatte var Pippi Langstrømpe, som kom ut på norsk i 1946, et år etter den svenske utgaven. I NBUs jubileumsår er altså Pippi Langstrømpe blitt en moden dame på 62.
Hva den norske litteraturen angikk var i alle fall de seks kvinnene som møttes på formøte i mai, aktive med å levere i dette året. Gunvor Fossum (1893-1958), som skulle bli foreningens første formann, hadde debutert i 1928, hadde skrevet 11 bøker, og var dette året aktuell med bok nummer to i en serie på tre om Stella. ”Stella og de andre” het boka som kom ut i 1947. Her jobber jentene (og noen gutter også) sammen i etterkrigstidens ånd med basar for krigsrammede, med å hjelpe hverandre, og ikke minst med å gjøre sine valg for framtida. Alle har planer for utdanning og framtid, ingen har ennå kjærester. Mange kvinnelige forfattere ville vise at jenter også kan. Noen opprørere er Fossums jenteskikkelser ikke, fortellerstilen blir karakterisert som enkel, men det gir særpreg at replikker kan falle på dialekt.
Evi Bøgenæs (1906-85) hadde til nå skrevet 20 bøker og i 1947 kom to bøker. Begge bøkene har krigen som tema. Tragiske hendelser i krigsårene har fratatt Ann-Elina i ”Gled deg ved livet” evnen til å glede seg. Tove i ”Tove arbeider videre” er også merket av sine erfaringer i denne siste boka i trilogien om Tove, som ender med frigjøringsdagene. Evi Bøgenæs var utrolig produktiv og populær. Bøkene hennes inneholdt lite som kunne provosere, og hun ble aldri riktig godtatt i det litterære miljøet, men har levd videre som klassikere på jentebok-markedet. Hun avsluttet sitt forfatterskap i 1974, med over 70 bøker, men allerede året etter kom klassikerserien ”Bøgenæs beste”.
Anka Borchs(1899-1971) forfatterskap skulle med tida omfatte over 30 titler, innen ulike sjangre, men særlig for jenter, både ungpikebøker og historiske romaner. Hun debuterte imidlertid med småbarnsbøker, barna i bøkene hennes har et varmt forhold til dyr, og en av de to aktuelle dette året, ”Dyra ved Koltjønna”, var en ren dyrefortelling.
Eugenie Winter,(1901-1975) hadde debutert i 1926, og var aktiv helt til 1958. Hun var også forlagskonsulent hos Damm og flittig oversetter av jentebøker. Ikke minst fikk hun som oversetter mange lesere gjennom oversettelsene av serien om ”Frøken Detektiv” fra 1941. I 1947 var hun aktuell med ”Mot ukjent mål.”
Margit Ravn (1885-1960) hadde debutert 42 år gammel i 1927, og hadde en bok nesten hvert år fram til 1952. Hun var populær hos leserne, men bøkene var også vel ansett som litteratur. Margits Ravns jenter er selvstendige, og arbeid, yrke og selvrealisering har en vesentlig plass i forfatterskapet. Som forfatter gjorde hun seg ikke så gjeldende etter krigen, men i 1947 hadde hun to titler, ”Bestem deg – unge dame” og ”En av de mange”.
Aimée Sommerfeldt (1892-1975) fikk sitt egentlige gjennombrudd som forfatter i 1950, men debuterte i 1934, og jobbet dette året med ”Annabeth” som hadde historisk ramme, og som da den kom ut i 1948 fikk følgende kritikk: Aimeé Sommerfeldt er en av de meget få som kan skrive ungpikebøker uten tilgjorthet og affektasjon.”.

Mye av det veteranene i foreninga vår skrev var altså for unge piker. Sjangeren ungpikebøker hadde til nå ikke vært interessant nok for debatt. Men i 1946 hadde det kulturradikale kvinnemagasinet ”Kvinnen og tiden” tatt for seg ”Ungpikebøkene og den skaden de gjør”. Disse bøkene var skadelige for kvalitetssansen og ideologisk forførende for jenter i en sårbar alder, mente man. Annik Saxegård tok til motmæle som anmelder og mente det var så store kvalitetsforskjeller innenfor sjangeren at man ikke kunne avvise den ”en bloc”, og viste deretter til gode norske forfattere, bl.a. Gunvor Fossum. Men Sonja Hagemann spissformulerte seg: Ungpikebøkene skrives ennå som de henvendte seg – dels til våre bestemødre, som visste at deres eneste oppgave var å kapre en mann, og som ble ”utdannet” med det for øyet, dels til vår tids mødre, som ble innstillet på at de fikk nøye seg med yrket hvis ekteskapet skulle svikte.” Slik uttalte hun seg om den populære litteraturen i Dagbladet i 1947: ” Å gi seg i kast med en bukett ungpikebøker er som å gå i sjøen en gråkald dag, En får gåsehud av det. Det kan bare bli spørsmål om å tie i hjel eller slå i hjel.”
Fru Hagemann valgte å tie. Da Sonja Hagemanns trebinds ”Barnelitteratur i Norge” kom ut (1965, 1970, 1974) skriver hun at hun har vært nødt til å utelukke en rekke barnebokforfattere med stor produksjon og popularitet, dels fordi de ikke fyller ” de krav det ut fra litteraturhistorisk synspunkt er rimelig å stille, dels vil en gjennomgåelse av deres forfatterskap ikke i vesentlig grad bidra til å belyse de hovedlinjer som det har vært et mål å trekke opp”. Gunvor Fossum og Evi Bøgenæs er bare så vidt nevnt.
    Da kvinnelitteratur kom på forskningsagendaen i 1970 og 80-årene, ble også etter hvert jente og ungpikeboka vurdert på nytt. Norsk barnelitteraturhistorie (Birkeland, Risa, Vold 1997/2005) gir jente og ungpikeboka og dens forfattere rikelig plass.
   
Ungdomslitteraturens forfatterlag ble offisielt stiftet 29. september 1947 og det berømte stiftelsesmøtet fant sted hjemme hos fru Evi Bøgneæs Lødrup. Da var de 15, og ikke bare kvinner. Jan Østby og Roar Colbjørnsen ble valgt inn i styret, den siste var også bokaktuell dette året med ”Mærradalen”. Fra referatet går det fram at den samme Colbjørnsen under det selskapelige samværet etterpå ”ga utrykk for at det egentlig så burde det ikke skrives pikebøker – men ingen tok vel det så alvorlig …”
Måneden etter var det styremøte hos formannen. Forfatterepresentanter i juryen som tok ut bøker til skolebibliotekene, misnøye med at prosentsatsen av bibliotekvederlaget bare gikk til forfatterforeningen, var noen av sakene. Men viktigst var arbeidet med å få en normalkontrakt.
Året gikk. Barn ble født, mange av jentebarna fikk navn som Anne, Inger, Kari, Liv, Torill, som var noen av de mest populære navnene dette året. Anne Franks dagbok kom ut i Nederland. I Norge opplevde en ung kvinnelig bibliotekar 1947 som et vendeår for sitt liv med barnebøker. Etter et vikariat ved Uppsala Stadsbibliotek ble Jo Tenfjord inspirert til å skrive en liten bok som het Barn og lesning, som i følge henne selv skaffet henne ”et litt ufortjent ry som forståsegpåer når det gjaldt barnelitteratur”, (Forfatteren 4/03), men som var starten på et rikt liv med barnebøker, både som formidler, forståsegpåer, oversetter og forfatter.
Da året ebbet ut var ULF etablert, 1948 sto for døra. I dette året skulle foreningen få dobbelt så mange medlemmer, og år for år fortsette å vokse. I 1994 skiftet den navn til NBU, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, og har i dag 262 medlemmer, av dem tilnærmet like mange menn som kvinner.

Kilder: ”Grotid for selvrespekt”, festskrift til ULFs 40-årsjubileum, redaktør Jo Tenfjord, Torill Thorstad Hauger: ”Pegasus forteller”, NBU 50 år, Birkeland, Risa, Vold: ”Norsk barnelitteraturhistorie”, 2.utgave. Sonja Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1914-1970