av Dag LarsenFinn Øglænd skriver i et debattinnlegg her, med en gøyal allusjon i tittelen ”Om ubehaget ved å skrive barne- og ungdomslitteratur”, at ”barne- og ungdomslitteratur som sjanger i Norge anno 2006 har i større grad eit pedagogisk enn eit kunstnarleg siktemål”. Denne påstanden er en slags bevisførsel for hans del, han tilstår ikke å ha levd som barnebokforfatter ut fra litterær interesse, men ut fra økonomisk nød, mens han er kommet til denne verden for å være poet.

Det siste kan jo ingen bestride, heller ikke er det noe å harselere over at han begynte å skrive for barn fordi han ville overleve. Yrkesskriving har skapt mye gode litteratur. Men det er når Finn begynner å bedømme barne- og ungdomslitteratur at jeg synes han roter med begrepene, ikke har lest nok av sekundærlitteraturen, og neppe for mye av primærlitteraturen heller.

Jeg synes det er riktig å problematisere det han utlegger med noen argumenter om barne- og ungdomslitteratur.

For det første er ikke barne- og ungdomslitteratur en sjanger. Den består av alle sjangere bortsett fra essay, men har bildeboka som egen sjanger. Barne- og ungdomslitteraturen er et litterært område, og som område er det blitt mye større enn det var. Det har selvfølgelig kommersielle, men først og fremst samfunnsmessige og litterære årsaker.
Det er heller ikke sånn at barne- og ungdomsbøkene utelukkende er en egen enklave i litteraturen. I stetdet beveger den seg inn i voksenlitteraturen både som barnebøker og som ungdomsbøker, akkurat som noen voksenbøker åpenbart appellerer til barn og ungdom.

For det andre har selve barndommen og ungdomstida gjennomgått betydelige endringer som selvfølgelig slår ned i litteraturen. Utviklingen av moderne medier har ført til at dagens barn er fortrolige med sammensatte tekstnivåer som ikke var gjengs for bare tredve år siden. Av det følger også at den didaktiske fortellertradisjonen for lengst har mistet det sterke grepet den har hatt i barne- og ungdomsbøkene. Fortellingsstrukturene er også blitt langt mer komplisert.

For det tredje har ikke adaptasjonen (som Finn henviser til med debatten mellom Per Højholt og Torben Weinreich) samme litterære gyldighet som før. Adaptasjonsbegrepet ble tidlig (og ganske stivt) utviklet av den svenske barnelitteraturteoretikeren Lennart Helsing, og hevder altså at tilpasset litteratur også kan bli kunst. Hvis vi virkelig skal se nærmere på det, er nesten all litteratur tilrettelagt for ulike forventninger i høyst ulike lesergrupper. Finns gode dikt og gjendiktninger er tilrettelagt for et helt annet publikum enn de mange gode barnebøkene hans. Forskjellen er at  i adaptasjonsteorien er barnet ikke først og fremst en kunstnerisk, men en pedagogisk utfordring for forfatteren. Likevel hevder adaptasjonsteoretikerne at det fullt ut er mulig å skape kunst med et slikt utgangspunkt. Her til lands er vi vel mange som gjerne vil problematisere denne påstanden, for å si det mildt. Samtidig er det så enkelt som at den som skriver for barn og ungdom ikke kan se bort fra at han eller hun skriver for barn og ungdom. Med andre ord: Det er lett å se at entydige utlegninger om barne- og ungdomslitteratur er blitt umulig. Jeg synes ikke det er denne litteraturens svakhet. Jeg synes det er dens store styrke. Finn ser helt bort fra kompleksiteten i barne- og ungdomslitteraturen, overser litt for mange fakta og gjør området til sin individuelle sak: Det skinner så altfor tydelig gjennom at han er lei av å skriver for barn. Vel, så er det kanskje på tide å gjøre noe annet. Det fins mange andre gode gjøremål i det velstående Norge. 

For det  fjerde har barn og ungdom demokratiske rettigheter i dagens samfunn. Det skaper et behov for større fortellinger om dette samfunnet. Mange av dem oppleves kollektivt som sanne, selv om de nødvendigvis ikke er det. I alle fall er de viktige, og langt de fleste danner en mosaikk av små fortellinger som barn ikke bare hører, men som de blir deltakere i. Selvfølgelig avspeiles også en slik kompleksitet i litteraturen for barn. Ingenting tyder heller på at den vil avta.

For det femte er det ikke lite av en kortslutning å hevde at kunst for barn og ungdom ut fra disse forutsetningene, ikke kan være kunst, fordi den må tilpasse seg et modningsnivå som i utgangspunktet er umodent. Men umodenheten er i tilfelle ulik, og tilpasningsnivåer er en stor strikk. Det er ikke mange voksne som skjønner dikt for voksne umiddelbart heller, og det heller ikke en eneste poet som forlanger at de skal gjøre det. Hvorfor tar vi det så for gitt at litteratur for barn skal være ferdigtygd før den presenteres? Og hvorfor tror Finn at så mange barne- og ungdomsbøker er nettopp ferdigtygd når tradisjonen har begynt å dreie i den retningen han lengter etter, og det for mange år siden? Kan det komme av at Finn ikke leser så mye barne- og ungdomslitteratur?

For det sjette – og utledet av de fem foregående punktene her – vil jeg hevde at det vi kaller ”dybde” i litteraturen er en ”voksen” dybde, som ikke bare er basert på kunnskapsforståelse, men også evnen til å fatte et kunstverk intuitivt. Den evnen er ikke nødvendigvis aldersbestemt. Men det er et tilleggsmoment som kommer samtidig, om vi erkjenner at intuisjon og kunstopplevelse kan være vel så sterke faktorer som ”dybde” eller ”kunstforståelse”: Barns dybde oppleves av dem selv – hver og en forskjellig – også som dybde, og det er ikke gitt at det bare er opp til de voksne å definere hva dybde og forståelse kan være til alle tider, i alle sammenhenger, og kanskje ikke spesielt i all litteratur. De voksne som skal definere godt og dårlig i litteraturen som har bokomslag som understreker at de er skrevet for barn og ungdom, bør derfor stadig prøve synspunktene sine kritisk. (Ved tvil, se litt nærmere på det der med barns demokratiske rettigheter).

Jeg forstår den frustrasjonen Finn føler som forfatter. Han vil helst arbeide med poesi, men føler seg tvunget til å skrive barnebøker av økonomiske grunner, angivelig fordi det er mer penger i dette området. Jeg synes vel at den forestillingen er overdrevet. Norske forfattere har verdens beste kontraktsbestemmelser og royaltysatser, men det norske bokmarkedet er så lite at det ikke monner i lommeboka før salget blir stort. At barne- og ungdomslitteraturen kommer ut med gode betingelser for forfatteren og i 1550 eks til bibliotekene, skyldes ikke minst at forfatterne selv har løftet fram barnelitteraturen. Mener Finn at forfattere som holder på at barne- og ungdomslitteratur er litteratur, og kan være kunst så vel som brukskunst, akkurat som voksenlitteratur – skal la være å stå på for den litteraturen som har mer evne til nyskaping enn det vi finner i store deler av voksenlitteraturen?
Jeg skriver også for voksne, og har arbeidet i mange år med formidling av poesi. Her er problemet at forfatterne sliter med å brolegge avstanden mellom seg og sine tilhørere/lesere. De ser ofte på det med ubehag, og trekker gjerne stigen opp etter seg, i den tro at det er genibekreftende, og at det vil bli lagt merke til, selv om det er like oppsiktsvekkende som å pisse i motvind. Det er i og for seg greit, og har en viss underholdsningsverdi, men det fratar dem samtidig retten til en del klagemål. Og til tross for at diktsamlingene har samme royaltysats som barne- og ungdomsbøkene, klarer ikke landets poeter å formidle seg selv like godt som de som skriver for yngre folk. Noen tror at det kommer av vanskelighetsgraden og den litterære kvaliteten. Det mener jeg å vite er reint tullprat. Det har nesten bare å gjøre med presentasjonsmåter. Ingen trenger å fire på kravene til kvalitet og litterær kompleksitet, men mange har mye å lære av å tåle å være ute blant folk med diktene sine. Jeg synes det skinner i gjennom, men vet ikke om det stemmer, at Finn helst ikke vil det heller. Han burde samlet landets poeter til en aldri å så liten offensiv, slik barne- og ungdomsbokforfatterne har vært flinke til i mange år, og slik mange poeter klarte  70- , 80- og 90-tallet, men som av en eller annen grunn som ikke har mye med barnebøker å gjøre, er nesten helt usynlig nå.

Jeg mener at problemet verken finnes i de ulike litteraturformene vi har, eller de gode innkjøpsordningene som staten, forfattere og forleggere samarbeider om. Problemet finnes i bokhandelen, delvis i bibliotekene og i en bransjeavtale som har gjort sjangere som poesi helt marginale. Det er pinlig å se hva en gjennomsnitts kjedesjappe kan by fram. Forlagskampen og bokhandelens økende rabatter tvinger redaksjonene til å tenke stadig mer kommersielt. Det er her jeg er helt enig med Finn: Det fører til at også barne- og ungdomsbøkene får sterkere kommersielle krav på seg, og at litterær fornyelse står i fare for å komme i andre rekke. Men det er langt fra en slik erkjennelse til at forfatterne enda en gang (slik det holdt på å skje da fagbøkene skulle inn i innkjøpsordningene) skal begynne med sin sedvanlige og dødskjipe krybbebiting. Det er det ingen litterære retninger som har noe som helst å tjene på. Særlig ikke poesien, som er den sjangeren som er hardest utsatt.

Les også Finn Øglænds dedattinlegg her.