av Grete Haagenrud
Tid og sted forsvant. Jeg var 8 år og ombord på hurtigruteskipet ”Nordlys” på vei fra Harstad til Kirkenes. Jeg var et meget sang-glad barn, og for øyeblikket meget formuende. Jeg hadde en blå, usprettet femkroneseddel i en liten selskinnspung med glidelås. Den gangen hadde hurtigrutene postkontor hvor man solgte prospektkort, frimerker og lesestoff, – og der sto altså ”Allsangboken Petra” utstilt.
Jeg var blitt så flink til å tegne småfugler den vinteren. Det var kanskje derfor øynene mine falt på de to røde, lubne sangfuglene som kvitret mot sky fra den bølgede notelinjen på omslaget. De blå skyene i bakgrunnen var også et lite kunstverk. Når strekene fikk den riktige, runde formen, ble skyene fyldige og fine. Det var slett ikke så lett å få det til. Jeg hadde erfart det.
Pris kr. 2,88. Hva var vel det for en formuende person som eide en hel femmer. Jeg ville fortsatt ha 2 kroner og 12 øre igjen. En liten formue kan være like bra som en stor.
Da jeg sto med ”Allsangboken Petra” i hånden, innkjøpt helt på egen hånd uten at saken var forelagt for min storesøster eller mine foreldre, følte jeg i sannhet forventningens vidunderlige øyeblikk. En hel bok full av sanger. Milde Miranda for en lykkefølelse! Jeg tok med meg min nyinnkjøpte herlighet og satte meg på utsiden av en livbåt som hang i daviteren. Der var det strengt forbudt å sitte, men der visste jeg i alle fall at jeg fikk sitte i fred og ro. Ingen pleide å sitte der.
Den første sangen jeg lærte meg, var ”Til labskausens pris”. Under tittelen sto det mel: ”Gøy på landet”, og den kunne jeg. ”Til labskausens pris” var en sang med tæl i. Jeg hadde et forholdsvis stort sangrepertoar fra før, men maken til denne sangen hadde jeg ikke vært borti. ”Det var en gang ei gammal ku som bodde opp på Toten. Den blingsa vilt med øynene og trakk på høyre foten. I skjegget vokste fluesopp, på horna grodde mose, og magesekken på den var besatt med trikinose” – hva nu enn det kunne være – . Og så den herlige frivole følelse å kunne synge – Skål for kua, skål for kua, skål for hver ei gammel ku! Når sånt sto på trykk i ei sangbok, var det lov å fyre løs. Skål for kua!
Jeg fyrte nok kraftig løs. Det gikk dessverre ikke upåaktet hen at en liten åtteåring satt på utsiden av livbåten og sang, og en brysk offiser jagde meg bort. Men hurtigruta var stor og hadde mange gjemmer. Etter hvert som jeg utvidet repertoaret, var det ikke så nødvendig for meg å sitte bortgjemt. Da var jeg mer enn gjerne tilstede og øste med glede fra min nyervervede skattekiste.
For en skattekiste var det virkelig. Den inneholdt alt, absolutt alt hva mitt unge sangglade hjerte kunne begjære. Alt fra den dypeste sorg og smerte, til det mest løsslupne og ville.
Hva var vel Christian Winters ”Flukten til Amerika” der Peter beskriver Amerkikas herlighet for sin lille bror Emil, mot den humor og spenst som man fant i ”Amerikasangen”? ”Helstekte griser i lufta flyr, skinke, koteletter og ribba dyr, og på mark og enger, vokser det papirpenger”.
For ikke å snakke om all den hjerteskjærende, fortvilte og vidunderlige sorg man fant mellom bokens permer. ”Lang borte i et fremmed land, der satt to søsken små. De stirret ut av ruta mot himmelen den blå. De venter på sin pappa som de begge har så kjær, som mot sin vilje kjemper i den store keisers hær”. De ventet og ventet, og endelig kom faren hjem, men ”en granatsplint i krigen rev hans begge armer av, og legen ønsket lykke at det ikke ble hans grav”. Så var det siste verset, det mest hjerteskjærende. ”Da står han som tilintetgjort den store, sterke mann. Hva hjalp det om han kjempet som en løve for sitt land. Han stønner høyt av smerte, for hvem skal skaffe brød, når faren er blitt krøpling og moren ligger død.” Sangen avstedkom vel ingen søvnløse netter, men jeg gjorde meg mange tanker om hvordan det gikk med de to små barna og den armløse faren deres.
”Stenka Rasin” kunne jeg fra før. Den hadde jeg mer enn en gang sunget på norsk for mine venner i russefangeleiren da vi bodde i Vadsø. Å ha den på trykk, å kunne lese den vers for vers og se for seg don kosakkene som mumler ”Han har glemt seg selv og oss. Kun en natt med denne kvinne, og han glemmer vel å sloss”. Men Stenka Rasin var ingen hvem som helst. Han ofret alt, absolutt alt, for sine menn. ”Og så slynger Stenka Rasin sin fyrstinne over bord. Og hun vugges mot det dype, under bølgesusets kor.” Som barn led jeg meget på grunn av fyrstinnens skjebne, men som voksen kan man jo av og til henfalle til dagdrømmer der man befinner seg i Stenka Rasins favn i og med at ”vin og kvinner gjør han varm”.
For øvrig var ”Allsangboken Petra” en kilde til meget kunnskap og nyttig informasjon. I min barndoms by Vadsø hadde jeg av og til sett fulle menn, og jeg visste at man ble full når man drakk mye brennevin. Hva jeg imidlertid ikke visste, var at man brukte å synge når man drakk. Men nå ble man informert om det. Boken hadde egen avdeling for drikkeviser. Den jeg likte best, var den om kagga som lå i kjelleren. Da studenten fant kagga var den tom, men det var jeg glad for. Da ble i hvert fall ikke han full. Jeg var derimot mer uviss på hvordan det gikk med bondemannen. Det sto nemlig ikke noe i sangen om hvor mye øl han kjøpte etter at han hadde kastet studenten og kjærringa på dør, ”og så gikk han ut etter øl”.
Negrene hadde sine egne drikkeviser, og det fant jeg helt naturlig siden de hadde svart hud. Min far mønstret på seilskute da han var 17 år. Han hadde sett det meste av verden, og han hadde truffet mange negere. Han hadde imidlertid aldri fortalt at de var drikkfeldige. Det fikk jeg først kunnskap om via min nyinnkjøpte skatt. Der sto det nemlig svart på hvitt at de hadde egne drikkeviser. De negroide drikkevisene hette Negro spirituals. Dessverre var de sangene på engelsk og siden jeg bare kunne si ”How do you do” på engelsk forsto jeg ikke hva de handlet om, men jeg skjønte jo at spirituals måtte ha noe med sprit å gjøre. Dette var nok årsaken til at jeg i min barndom trodde at alle negere var drikkfeldige.
”Allsangboken Petra” fulgte meg i mange år. Der fant jeg til enhver tid det vi trengte når vi skulle underholde i kosetimen på folkeskolen. Både Turid og jeg hadde blå overaller, og vi høstet stor applaus i klassen da vi, iført disse, fremførte ”Alexander og Margido” Jeg som eide sangboka og dermed fordelte rollene, var Margido. Han var den meste spennende og frekke. Turid med sine Synnøve Solbakken-fletter, var Alexander som kom til himmelen og bar Trondhjemsnålen de fikk i presang av sin gamle mor. Mitt argument for å være Margido, var at det passet best at Turid var Alexander siden hennes mor var fra Trondhjem. Antagelig ble argumentasjonen fremført med stor styrke siden Turid ikke motsa meg. Margido måtte jo nødvendigvis være fra samme by siden de var brødre.
Jeg husker jeg pleide å ha boka liggende i et trehvitt skrin. På lokket var det tegnet en hare i sprang. Tegningen var svidd inn og jeg ser tydelig for meg det mørkebrune omrisset. Jeg forstår ikke hvor skrinet og boka ble av. Det forsvant bare. Hver gang jeg er innom et antikvariat, spør jeg etter ”Allsangboken Petra”, men hittil har jeg ikke hatt bingo. Jeg synes egentlig ikke det er så rart. Ingen gir vel fra seg en sånn skatt.