Norsk Forfattersentrums styre foreslår å åpne for faglitterære forfattere. ? Kapasitetsmessig kan dette sprenge hele organisasjonen, sier Einar Økland, en av initiativtakerne til Forfattersentrum. Etter debatten om hvem som kvalifiserer for medlemskap i Den norske Forfatterforening, brygger det nå opp til storm i Norsk Forfattersentrum (NF) ? en forfatterstyrt organisasjon som formidler skjønnlitteratur til publikum. I går spratt sjampanjekorkene på grunn av organisasjonens medvind, men styret i NF forventer bråk på årsmøtet 16. mars. Styret foreslår nemlig en lovendring som ved tidligere anledninger har ført til debatt: å la faglitterære forfatterne bli medlem av organisasjonen.
? Min værmelding er at forslaget vil falle, sier Einar Økland, som i 1968 var en av initiativtakerne til NF. Han forklarer:
– NF er en medlemsorganisasjon som er eid og styrt av en bestemt forfattergruppe, og jeg tror foreløpig de vil føle seg best ivaretatt hvis de faglitterære holdes utenfor, sier han.
Det var Økland som på årsmøtet i Den norske Forfatterforening i 1968 kom med forslaget som la grunnlaget for NF: På den tida hadde forfattere også opplesninger landet rundt, men betalingen var gjerne blomster eller en flaske vin og et klapp på skulderen.
– Forfatterne ville ha dekket reiseutgifter, kost og losji, heller enn å havne på rangel med arrangøren, forklarer Økland.
Dermed ble Norsk Forfattersentrum gradvis stablet på bena: En organisasjon som har arrangert skoleturneer, bokdager, forfatterslepp og litterære festspill – og formidlet kontakt mellom forfattere og publikum i snart 40 år.
Parallell plan
– Jeg håper forslaget til lovendring blir nedstemt på en konstruktiv måte, sier Økland.
For selv om han forstår behovet for formidling av faglitterære bøker, mener han en utvidelse av NFs virkeområde ikke er veien å gå.
– Foreningen oppsto nedenfra, som en skjønnlitterær sammenslutning. Det samme bør skje blant de faglitterære forfatterne, hvis de mener det er behov for det, sier han.
– Hvorfor er det problematisk å åpne opp for faglitterære forfattere?
– Kapasitetsmessig kan det sprenge alt, og overskygge profileringen av de skjønnlitterære forfatterne. Et flertall av de skjønnlitterære forfatterne forsøker å leve av forfatterskapet sitt, mens de faglitterære gjerne har skrivinga som en del av en fast jobb, sier han.
Økland peker på at det er tradisjon i Norge for at forfattere i ulike sjangere organiserer seg hver for seg, og at dette fungerer godt.
– Jeg tror de faglitterære forfatterne har gode muligheter til å få egne tilskudd til formidling fra departementet. Når organisasjonen er på beina, kan man diskutere samarbeid, sier han.
Blir presset
Jan Christopher Næss, forfatter og styreleder i NF, skriver til medlemmene i forkant av årsmøtet at «Vår erfaring tilsier at dette er et omstridt spørsmål, og det er liten grunn til å tro at lovforslaget vil bli akseptert uten diskusjon».
Forfattersentrum er under press av myndighetene, og styret mener det er nødvendig å ta det omstridte spørsmålet opp igjen. «Fram til NF bestemmer seg for å formidle faglitterære forfattere vil presset fra bevilgende myndigheter, oppdragsgivere og de faglitterære forfatterne sørge for at diskusjonen holdes i live og at presset mot NF øker. I den siste tiden er signalene kommet hyppigere og tydeligere om at det er ønskelig med en formidlingsorganisasjon som ivaretar de faglitterære forfatternes behov,» skriver styret.
– Hvor kommer disse signalene fra?
– Vi har ikke fått kniven på strupen fra Kulturdepartementet, og det er ingen som har sagt til oss at de vil kutte bevilgningene våre. Men jeg har vært på møter i Kulturdepartementet og i kulturgrupper på Stortinget, og det ymtes stadig frampå om at kulturpolitikerne er veldig opptatt av formidling av faglitteratur, sier han.
I notatet lurer styret med et ris bak speilet: «Våre bevilgninger på sju millioner kroner i året for å formidle levende litteratur vil bli et sterkt pressmiddel i politikernes hender. Hvorfor skulle de ville gi oss sju millioner kroner i året for å formidle levende litteratur når vi nekter å befatte oss med en viktig del av den litteraturen, nemlig sakprosaen?»
Redd konkurranse
Styret mener det vil lønne seg å slå pjaltene sammen med de faglitterære forfatterne.
– Vi har nettverk og oversikt som det har tatt lang tid å bygge opp, og som det vil lønne seg å la de faglitterære forfatterne ta del i. Hvis de skal organisere seg for seg selv risikerer vi å konkurrere om de samme midlene, sier han.
En av bekymringene som har kommet fram i tidligere runder er styrkeforholdet mellom de skjønnlitterære og de faglitterære. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har i dag bortimot 5000 medlemmer, NF har 1100. NFs styre understreker i det utsendte notatet at de bare vil formidle faglitterære forfattere dersom det følger friske penger med på kjøpet. Det mener styret det er sannsynlig at organisasjonen får.
– Vil ikke de faglitterære forfatterne kunne dominere hvis de slipper inn?
– Jeg tror frykten for det er ubegrunnet. De fleste faglitterære forfattere er i jobber ved universiteter og andre institusjoner, og har ikke behov for NF for å formidle bøkene sine, sier Næss.
Han spår at det årlig ikke vil være mer en 40 – 50 faglitterære bøker som kan være grunnlag for medlemskap, omtrent samme antall som kommer med i Kulturrådets innkjøpsordning for faglitteratur.
Styret understreker at det skjønnlitterære alltid vil stå sterkest i NF, og som en sikkerhetsmekanisme har de lagt inn i lovendringsforslaget at bøkene det søkes om medlemskap på bakgrunn av må være «av tilfredsstillende kvalitet». I dag må skjønnlitterære forfattere søke om medlemsskap, kravene som stilles er lavere enn for medlemsskap i Forfatterforeningen.
– Vil dette påvirke opptaket av skjønnlitterære forfattere også?
– Nei. Det er lagt inn for å unngå en horde av fagbokforfattere som ikke skriver i et formidlende språk, sier Næss.