av Lise Knudsen
Det stunder til vårlige rivninger i forfatterverdenen. I sentrum, denne gang, står et lovendringsforslag fra styret i Norsk Forfattersentrum. Forslaget går ut på å innlemme faglitterære forfattere i den forfatterstyrte formidlingsorganisasjonen. Argumenter for denne endringen har blitt publisert både internt og i dagspressa. I liten grad har motargumentene fått plass, og det er så jeg lurer på; hvor ble det av det gamle prinsippet om pro et contra? Har både leder og journalistiske formidlere kastet det gammeldagse åket av seg? Eller er det slik at alle, uansett verv og posisjon, har mulighet til å tilkjennegi strålende ensidige partsinnlegg?
Norsk Forfattersentrum ble starta av mennesker som ville utbre norsk litteratur og norske forfatterskap. Hovedtanken var å få anstendig betalt for formidling, opplesning, debattdeltaking o.l. Nå, snart 40 år seinere, er mye endra med tanke på forfatternes rammevilkår generelt og enkeltforfattere spesielt. Kort kan man vel si at Norsk Forfattersentrum nå formidler svært mange forfatterbesøk til skoleverket for å møte intensjonene i Den kulturelle skolesekken. Det er først og fremst barne- og ungdomsbokforfattere som tar disse oppdragene. Til formidlingsoppdrag i fengsler og sosiale institusjoner brukes også voksenbokforfattere, mens alle typer skjønnlitterære forfattere holder skrivekurs, inspirasjonskurs, enkle opplesninger og er på mer sammensatte oppdrag som må skreddersys for oppdragsgiver. I tillegg fins en portefølge av bibliotek-og forenings-besøk, samt ymse forespørsler.
Det fantastiske med Norsk Forfattersentrum har vært holdningen til skjønnlitteratur. Den har vært solidarisk og inkluderende. Alle vet, at ikke alle forfattere er flinke til å snakke, legge fram, underholde, ta rommet, eller hva det nå heter. Men mange er svært gode. Likevel har det vært et ønske i Norsk Forfattersentrum å formidle alle forfattere, også mumlepetterne, også de sjenerte, også de støyende, blærete, uoppdragne se-på-meg-forfatterne, fordi verdien for publikum ligger nettopp i det unike forfattermøtet. Publikum må strekke seg, lene seg fram for å høre eller holde seg øra, kanskje stirre beskjemmet i golvet over intime betroelser fra et tenkende, følende, handlende menneske som prøver å legge noe ekstra til sitt forfatterskap, nemlig seg selv.
Det er heller ikke tvil om at mange fagbokforfattere er dyktige formidlere. De skal formidle et kunnskapsstoff de har mer eller mindre eieforhold til. De kan formidle energisk, pedagogisk vel tilrettelagt, underholdene og uten personlig risiko, for det er ofte andres tanker, følelser og handlinger de formidler. Det ligger i sakens natur, de er formidlere. Den som tror at lærere i grunnskolen vil velge en mumlepetterforfatter framfor en dynamisk kunnskapsformidler, har ikke vært ute i skolen på svært lang tid. Den som tror at litteratur, skjønnlitteratur, møtes av estetisk tørstende, erkjennelsessøkende mennesker rundt om i det ganske land, har en overraskelse i vente.
Skjønnlitteraturen er et eget rom. Dette rommet har få forsvarere. Beleiringen utenfra, fra det som likner, fra det som tar oppmerksomhet, jager tida bort, underholder, skremmer og lokker en potensielt søkende leser, er overveldende. Så for den skjønne litteraturens skyld, må vi dessverre holde borgen intakt, lukket. Vi kan ikke slippe 5000 faglitterære forfattere inn. Villige, pratsomme, billige. Ta en titt på bloggene rundt omkring, dere som tror det er få som vil inn, få som vil prøve seg som omreisende sirkusartist en stund.
Om disse ting tenker altså det årsmøtevalgte styret i Norsk Forfattersentrum annerledes. De vil ha inn alle, og samtidig legge til rette for næringslivet. Slik at næringslivet kan få kompatibel, tidsmessig påfyll på sine seminarer – av forfattere, fagbokforfattere. Derfor må de inn i Norsk Forfattersentrum. Var det noen som nevnte sirkelargumentasjon?
Det er underlig hvordan demokratisk praksis forskyver seg med tida. Det som en gang var et styre sammensatt av tillitsvalgte, har langsomt endra karakter til å bli noe som likner privatpersoner i et bedriftsstyre. Men er det ikke fortsatt styremedlemmenes fremste oppgave å være talerør for kollegaer, og å være formidlere imellom medlemmene og de øvrige litterære institusjonene? Eller er det også blitt et gammeldags åk?
Om dette skal årsmøtet og medlemmene mene noe, slik er årets syklus. De årvisse vårlige stridighetene har hatt mange former, til og med i våre foreningers språklige valg nedfeller konfliktlinjene seg. Jeg tenker på de ulike forfatterforeningenes benevnelse på sin førstemann blant like; formann verusus leder. Der står fortsatt Jo Tenfjords begrunnelse og skinner som ei trassig sol. – Jeg vil ikke ledes! sa hun, og stemte for at den gammeldagse formannstittelen skulle brukes.
Vårens strid finner sted 16. mars.