Et hvert spørsmål har et svar og et hvert mysterie har sin løsning. Noen ganger ligger den klart og åpent i dagen, andre ganger klarer vi ikke å finne den. Som regel er det tilfeldigheter som setter oss på sporet, og noen ganger kommer brannvesenet…
Bilen var rød. Ildrød. Blodet var rødt. Blodrødt. Mannen var død. Steindød.
Det var naboen som varslet oss. Naboen hadde kommet for å drikke den vanlige formiddagskaffen sammen med Iversen. Sverre Iversen, tidligere verkstedeier, var ikke å finne. Døra til huset sto ulåst, og naboen gikk inn for å se etter ham. Iversen var ingen steder, det så ikke ut som om han hadde ligget i senga om natta. Naboen hadde så gått ned til garasjen for å se om bilen til Iversen var der. Han fant garasjen låst, og hadde klatret opp på et oljefat på baksiden for å kikke inn det lille vinduet. Og det var på den måten han hadde fått øye på Iversen.
Naboen hadde løpt hjem og ringt til politiet. De to betjentene som kom til stedet hadde hatt store problemer med å komme inn i garasjen. Selve garasjeporten var ikke til å rikke, og den vanlige døra var låst på innsiden.
Ingenting var rørt da vi kom til åstedet. Berg og jeg.
-Hva har vi her da, spurte Berg den betjenten som sto utenfor garasjen.
-Ser ut som ei arbeidsulykke. Han lå under bilen, jekken hadde falt ned, og knuste hodet hans.
Vi gikk inn. Ikke noe pent syn, slett ikke. Mannen hadde ikke hatt en sjangse når den spinkle lille jekken tippa overende, og siden det ene bakhjulet på bilen var skrudd av var det ingenting som tok i mot for fallet. Bortsett fra hodet til Iversen.
Jeg kikket meg litt omkring. Det var en stor, dobbelt garasje. På den ene siden sto det en ganske vanlig stasjonsvogn, mens den bilen som Iversen hadde fått over seg ikke var vanlig. Det var en lekker liten italiensk bil, knall rød og selv om jeg ikke viste hvilket merke det var kunne jeg med engang si at den måtte ha vært dyr. Svært dyr.
Garasjen var flott innredet, det var en dreiebenk der, og mye verktøy. Det var tydelig at Iversen var en mann som likte å holde orden i tingene sine. I den ene kroken sto det et bord og et par lenestoler. Ikke helt vanlig i en garasje, så her hadde vi nok å gjøre med en kar som hadde et nært forhold til bilene sine.
Det var på tide å ta en prat med Klausen, naboen som fant Iversen. Han satt på kjøkkenet sitt og drakk kaffe da vi kom inn. Han slo ut med hånda og ba oss sitte ned.
-Beklager at jeg ikke tar skikkelig i mot dere, sa han, det var et sjokk å finne Sverre på den måten, jeg…, jeg var ikke forberedt på noe slikt.
-Naturligvis ikke, sa jeg. Fortell litt om Iversen. Dere var gode venner, forstår jeg.
-Ja, det blei slik. Sverre kjøpte nabohuset for et par år siden, like etter at jeg var blitt aleine. Enkemann. Sverre var også aleine. Vi er, var, på samme alder, og kom godt ut av det med hverandre. Vi pleide å drikke kaffe hver formiddag, borte hos ham. Og vi tok ofte en biltur sammen, dro for å fiske eller en spasertur i skogen. Det var derfor jeg fant ham, jeg gikk bort for å ta en kaffekopp, og siden døra var ulåst kikka jeg etter ham.
-Hva fikk deg til å kikke i garasjen, spurte Berg.
-Jeg syntes det var rart han ikke var inne, og det ville ha vært enda rarere om han hadde dratt noe sted uten bilen, så jeg ville se om den sto der.
-Fortell litt mer om Iversen, sa jeg.
-Sverre Iversen var verkstedeier, han bygde opp sitt eget firma, biler var livet for ham. Han begynte like etter krigen med et lite verksted i en bakgård. Han jobbet seg oppover, brukte all sin tid på firmaet. Det er derfor han ikke giftet seg og stiftet familie.
Så, for noen år siden, etter at han hadde fylt 60, fant han ut at det var på tide å leve litt også, han solgte hele butikken, fikk visst nesten tredve millioner for det. Ja, så kjøpte han nabohuset her, og fikk satt opp garasjen.
-Den røde bilen, spurte Berg, hva er det.
-Det var øyensteinen hans. Jeg husker ikke hva den heter, men det er nesten tredve år gammel, en bil Sverre hadde hatt lyst på i årevis. Det er den han bygde garasjen for.
-Å, sa jeg, jeg er ikke helt med…
-Garasjen er jo reine festningen. Vinduene er bare 15 cm brede, og dørene nesten umulige å bryte opp. Selve garasjeporten forsterka han med en kraftig bolt som bare kan settes i og fjernes innenfra, og døra var solid. De to politimennene brukte jo over en time på å åpne den. Han var redd noen skulle stjele bilen hans.
-Hadde han ikke noen familie, spurte Berg.
-Bare en nevø, svarte Klausen. Jeg så han var på besøk hos onkelen sin i går. Han er vel ikke blitt varslet om ulykken enda.
Jeg så på Klausen: -Hva får deg til å tro at det dreier seg om en ulykke?
-Mener du at det er et…. Nei det kan da ikke stemme, ingen har vel noen grunn til å drepe Sverre?
-Ikke det, sa Berg, sa du ikke at han hadde mange millioner?
-Det er litt for mye som ikke stemmer her, sa Berg. Jeg var enig.
-For det første. Hvorfor skulle han låse dørene til garasjen mens han var der inne, mens huset sto ulåst. Og fremfor alt: Hvorfor i all verden brukte han en vaklevoren jekk, av den typen som følger med bilen når du kjøper den. En hver idiot vet da at en ikke skal krype under bilen når den står på en slik jekk. Han var jo erfaren mekaniker, og har ikke mindre enn to verkstedjekker og flere bukker han kunne satt den opp på?
-Det var kanskje en liten jobb han skulle gjøre, foreslo jeg.
-Et er en annen sak, sa Berg. Hvilken jobb? Det ligger ikke noe verktøy her. Hjulet er skrudd av, men det ligger ikke noe verktøy framme. Man kryper da ikke bare under en bil uten at det er noe en skal gjøre, gjør man? Det var jeg enig i.
-Det vi står igjen med da er en forbrytelse. Enten har noen lagt Iversen under bilen og sparket vekk jekken, slik at han ble drept, eller så var han allerede død da bilen falt over ham, og det hele var satt i scene for å skule forbrytelsen.
-Jeg tror mest på det siste, sa jeg, jeg tror han ble slått i hodet først, og så plassert under bilen etterpå.
-Da har vi to spørsmål, sa Berg: Hvem gjorde det, og hvordan kom vedkommende seg ut. Døra var jo låst på innsiden, og nøkkelen sto i. Det går heller ikke ann å smekke den igjen. Og vinduene er så smale at en katt ville hatt problemer med å komme seg gjennom.
-Det går sikkert ann å slå garasjeporten igjen, foreslo jeg. Vi undersøkte den.
Porten, en vanlig, solid garasjeport, var av den typen som vippes igjen. Det som ikke var vanlig var den ekstra bolten Iversen hadde sveiset på øverst. Den var lagd slik at den måtte slippes ned gjennom to hull etter at porten var lukket helt igjen, og uansett hvor mye vi prøvde klarte vi ikke å stille den opp på en slik måte at bolten ville gli i på egen hånd etter at porten var lukket. Det var rett og slett helt umulig. Det var også umulig å bende opp en åpning i porten. Iversen hadde vært grundig i arbeidet med å sikre sin kjære øyenstein, bilen.
På veien ut møtte vi en ung mann. Han presenterte seg som Terje Iversen, nevøen til avdøde.
-Hvem har varslet deg om dødsfallet til din onkel, spurte Berg ham.
-Ingen, svarte Terje, jeg fikk først vite det nå, av politimannen utenfor. Jeg stirret olmt på betjenten.
-Jeg kom for å besøke onkel. Jeg var her i går ettermiddag, men da var han ikke hjemme, så jeg kom tilbake for å undersøke om det står bra til.
-Besøker du onkelen din ofte?
-Ja, jøss, svarte Terje Iversen, flere ganger i uka. På lørdag var jeg her og monterte lysamaturen over porten der. Han nikket mot lysstoffrøret som lyste kraftig over garasjeporten.
-Jeg er jo elektriker, må jo være litt hjelpsom mot familien, vet du.
-Var det siste gang du så Sverre Iversen i live, spurte Berg.
-Ja, sa Terje, det var siste gang. Jeg var her som sagt i går, men ingen åpnet da jeg ringte på, så jeg gikk hjem igjen.
-Sa du at du gikk?
-Ja, he-he, jo jeg sa gikk. Jeg er uten bil for tiden. Jeg dreiv mitt eget firma, som elektriker altså, men det gikk ikke så bra, dårlige tider, vet dere..
-Du gikk konkurs altså, brøyt Berg inn.
-Ja, du kan si det slik, leiligheten og bilen gikk med, derfor er jeg fotgjenger nå.
-Et siste spørsmål, sa Berg. Er det du som arver din onkel?
Terje Iversen nølte litt. -Ja det er vel det. Det har jeg ikke tenkt på. Det trodde jeg svært lite på.
Vi dro tilbake til kammeret, vi trengte litt tid for å tenke over dette. Iversen var myrdet, og vi sto over det eldste av alle kriminalmysterier. Mysteriet med det lukkede rom. Vi begynte med å sjekke litt omkring personen Terje Iversen. Ikke mors beste barn, så det ut til. Han hadde et par dommer på seg, bedrageri, innbrudd og vold. Og et par, tre konkurser. Jeg tenkte at her var det motiv ute og gikk. Hadde vi bare klart å påvise hvordan det ville vært mulig for ham å slå onkelen i hjel og etterlate ham i garasjen, for så å stenge den innenfra. Klarte vi det ikke, ville antagelig en morder gå fri. Dommeren ville aldri i livet gå med på at mistenkte hadde gått gjennom betongveggen heller…
Neste dag lå den foreløpige obduksjonsraporten på pulten min. Patologen hadde påvist skader i hodet til Sverre Iversen som ikke nødvendigvis måtte stamme fra bilen. Dessuten var det noen skrapemerker på leggene til avdøde, noe som kunne tyde på at han var blitt slept bortover betonggulvet. Endelig var det påvist blodspor fra nakken og oppover halsen. Det siste sa oss klart og tydelig at enten måtte Iversen ha blitt påført skade før han havnet på gulvet under bilen sin, eller så måtte blodet ha rent mot tyngdekraften…
Alt i alt hadde vi indisier nok til å varetektsfengsle Terje Iversen for drapet på sin onkel, men vi manglet den siste biten for å få ham dømt.
Jeg skulle akkurat til å foreslå for Berg at vi skulle ta en ny tur ut og kikke på garasjen da klokkene begynte å ringe. Det var brannalarm. Jeg treiv til meg ytterjakka mi og fulgte etter Berg ut på gangen, der resten av kollegene allerede var på vei ned trappa. Det ringte infernalsk, og branndørene klappet igjen med dype smell, som om de ville forsøke å skremme oss ut rasket mulig.
For en gang skyld var det oppholdsvær og det gjorde oss ikke så mye å måtte stå ute på fortauet og vente. Bare et par minutter etter var brannvesenet på plass, to brannbiler svingte ulende inn på plassen foran kammeret og seks brannmenn forsvant inn i bygningen. Like etter stilnet alarmen, og etter nok et par minutter kom brannmannskapet ut med synderen. Det var en rørlegger som hadde varmet opp et rør med blåselampe, og ikke lagt merke til at han sto rett under en brannvarsler. Nåja, store skaden var ikke skjedd, vi hadde fått oss en tur ut i frisk luft og brannvesenet hadde fått mosjonert ulebilen sin.
Vi gikk inn igjen for å hente det utstyret vi trengte å ha med oss. Midt i gangen måtte vi stanse for å trekke opp den tunge branndøra som var klappet igjen. Den var tung, og Berg måtte nesten ta spenntak for å åpne den. Plutselig blei han stående og kikke på døra, før han kikka på meg.
-Du har rett i at vi bør ta oss en tur ut og kikke på åstedet en gang til. Og hvis jeg ikke tar helt feil tror jeg jeg vet hva som skjedde også.
-Hva som skjedde? Hva mener du, spurte jeg. Vet du hvordan Terje kom seg ut av garasjen?
-Det er det jeg tror, svarte Berg. Og det takket være brannvesenet.
-Ja, brannbiler kan virke stimulerende på politifolks tenkeevne, jeg prøvde å høres ironisk ut.
En time seinere var vi i Iversens garasje.
-Det var branndørene som klappet igjen som gav meg denne idéen, sa Berg. Vet du hvordan de kan gå igjen straks brannalarmen går? Jeg viste ikke det.
-De blir holdt oppe av kraftige elektromagneter. Så snart alarmen går slukkes strømmen til disse magnetene og da mister dørene festet, og klapper igjen, det er fjærer på dem. Forstår du?
-Ja, litt, men ikke hva det har med saken vår å gjøre. Her er det da ikke branndører.
-Nei, men la oss ta en liten titt på den lysamaturen Terje satte opp for et par dager siden.
Vi fant fram ei gardintrapp, og Berg klatra opp med et skrujern. Imponerende fort skrudde han dekselet foran lysstoffrøret av og kikket inni. Alle ledningene og koblingene der inne sa ikke meg noe, men Berg lo en latter som han bare bruker hver gang han har oppklart et mord. Den var klukkende.
-Nå har vi han, sa han og trakk bolten som blokkerte vippeporten helt opp til amaturen. Den falt rett ned igjen. Hadde Berg tatt feil allikevel. Han kikket nærmere på mekanismen.
-Slå av lyset, sa han til meg.
Jeg fant lysbryteren og slo det av, og denne gangen satt bolten fast oppunder lysamaturen.
-Der har vi det, sa Berg. Han har laget systemet slik at magneten bare virker når lyset ikke er på. Dermed var det liten fare for at vi skulle oppdage patenten når vi prøvde porten, vi ville selvsagt arbeide med lyset på. Slå det på igjen.
I det samme jeg slo på lyset falt bolten ned og på plass.
-Det er en ting igjen, sa jeg. Lysbryteren er jo her inne. Hvordan kunne han slå av og på lyset utenfra?
-Du glømmer at Terje Iversen er elektriker. Det fikset han sikkert med å skru ut en sikring.
-Og dermed har vi ham?
-Hvis ikke dette fingeravtrykket her tilhører Terje Iversen kan du kalle meg en brannbil.
Jeg fikk ikke noen grunn til å kalle Berg brannbil.