Historiene om den lille elefanten Babar har fått fornyet aktualitet gjennom nyutgivelse av billedbøkene om ham og visning på Barne-TV. Kritiske røster hevder at søte Babar er et symbol på rasisme og imperialisme. Men skal vi sensurere det vi ikke liker? Billedbøkene om Babar havnet i år 2000 på listen over «farlige bøker» til det amerikanske forbundet for skolebibliotekarer.
I likhet med blant andre Mark Twains Huckleberry Finn, er nemlig Babar for farlig til at «barn og unge i en sårbar alder bør eksponeres for ham».
Det er Aftenposten som skriver dette

Debatten om "neger".

I Norge har diskusjonen gått høylytt om "negerkongen" og "Hoa Hottentott", mens Babar har sluppet unna. Grunnen er kanskje ganske enkelt at han er for lite kjent.De siste årene er imidlertid flere av bøkene om ham utgitt på nytt på Damm, og Babar er også aktuell på Barne-TV. I tillegg er han tilgjengelig både på DVD og som PC-spill.

En umiddelbar suksess.

Det er derfor på høy tid å se nærmere på den kongelige elefanten. Historiene om Babar ble til nærmest som et familieforetak. Franske Cécile de Brunhoff diktet godnatthistorier for barna sine om den lille elefanten, Babar. Forfatterektemannen og kunstneren, Jean, ble i sin tur så betatt at han malte de første bildene. I 1931 ble "Babar, den lille elefanten" utgitt, og bare to år etter kom den på engelsk i Storbritannia og USA med forord av A.A. Milne.Boken ble umiddelbart en suksess, og Jean de Brunhoff skrev i alt seks bøker til om Babar før han døde i 1937. Bøkene med de vakre illustrasjonene gjorde Jean de Brunhoff verdensberømt, og Babar selv ble alle barns store helt.

Fast på barneværelset.

I ettertid er det slett ikke rart han slo an. Dyrepersoner som oppfører seg som mennesker er i dag vanlig kost i barnelitteraturen, men i 1931 var dette oppsiktsvekkende.Tegningene som ofte gikk over en dobbeltside var naivistiske og fargesterke. I en tid med få bøker for de minste, ble de særpregede bøkene raskt et fast inventar på middelklassens barneværelser.Etter farens død tok sønnen, Laurent de Brunhoff, opp pennen og fortsatte serien. Selv om sønnen totalt skrev flest bøker, er det de tidlige bøkene, skrevet av faren, Jean, som er mest anerkjent i dag. Imidlertid er det også de som er mest problematiske."Babar, den lille elefanten" forteller historien om Babar, en liten elefantunge som havner i byen og opplever sivilisasjonen. Babar synes bylivet er herlig, og innlosjert hos sin nye venn, Den gamle damen, tar han etter menneskene i ett og alt.

Får hjemlengsel.

Livet i jungelen er et tilbakelagt stadium. Nå starter han i stedet dagen med morgengymnastikk og et varmt bad. Etter en stund får han imidlertid hjemlengsel og drar tilbake. Vel hjemme igjen blir de andre elefantene henrykt over Babar og hans nye stil, og de velger ham til ny konge.Boken ender lykkelig med at han gifter seg med elefantjenta, Celeste. På den store tegningen av bryllupet ser vi alle elefantene danse tobent og delvis påkledd.

Elefanter eller mer?

For de yngste lesere handler Babar, den lille elefanten og de andre bøkene om elefanter, og bare om dem. For politisk korrekte akademikere i USA blir det imidlertid annerledes. Den første kritikken kom i 1996. Det året publiserte Ariel Dorfman, kjent for å ha skrevet om imperialistisk ideologi i Donald Duck, og Herbert R. Kohl, sine kritiske analyser.Elleve år senere er Babar blitt et symbol på rasisme og imperialisme og altså uglesett i de politisk korrekte kretser. Dorfman, Kohl og skolebibliotekarene leser bøkene som et feilaktig og romantiserende forsvar av Europas kolonialisering av Afrika.

Hyllest til imperialisme?

I deres øyne er Babars ukritiske holdning til bylivet og sivilisasjonen en farlig hyllest til vestlig imperialisme. Med Babar som konge i elefantenes rike, går de gamle verdiene tapt, og i likhet med vestlige koloniherrer ønsker han bare å skape sitt eget lille Paris, Celesteville, i jungelen.Fra nå av er ikke lenger elefantene stolt av sin egenart som elefanter, og i stedet danser de bokstavelig rundt i sin iver etter å være siviliserte vesener. Et slikt virkelighetsbilde blir ikke bare feil, men kan også være farlig, hevder altså Dorfman & co.

"Forferdelige kannibaler".

De som allerede har fått et anstrengt forhold til "Babar, den lille elefanten", vil få et problem med "Babar på reise". Den kom ut i 1932, og det er den boken som har måttet tåle mest kritikk. Babar og Celeste reiser på bryllupsreise med ballong, men strander på en øde øy.På sivilisert vis områr de seg: De henger opp de våte klærne til tørk, gjør opp ild, lager mat som de spiser med skje. Etter maten vil Babar se seg om, mens Celeste skal ta en lur. "Det er da innbyggerne på øya, som er forferdelige kannibaler nærmer seg."De afrikanske "kannibalene" er bevæpnet med spyd og skjold, og de vil spise Celeste. Etter å ha bundet Celeste, er de opprømt over utsikten til god mat, men de tar seg allikevel tid til å granske alt det nye. "Noen danser av glede. Andre leker seg med det stjålne tøyet." Heldigvis kommer Babar tidsnok tilbake til å redde sin unge brud og jage vekk "kannibalene".

Svarte med bastskjørt.

Jean de Brunhoffs "innfødte" er svarte, med enorme, røde lepper, bare ikledd bastskjørt. Det er tydelig at de undrer seg storlig over de kongelige gevantene.På ett bilde returnerer de lykkelig etter tapt kamp med Babars bukse og jakke som souvenirer. De ville "innfødte" står i synlig kontrast til Sivilisasjonen, her, ironisk nok, representert ved elefantene Babar og Celeste.Slik skapes en avstand mellom "vi" og "de andre", som ifølge Edward Said er en typisk vestlig hersketeknikk for å legitimere herredømme og kolonialisering. Vi, altså de siviliserte leserne, inkludert våre søte små, oppfatter det som helt naturlig at Babar og Celeste vinner over de "dumme innfødte". Sett med dagens øyne, er denne fremstillingen av "kannibalene" åpenbart problematiske. Historier om "kannibaler" er ikke lenger comme il faut i barnelitteraturen, og når de i tillegg er så rikt illustrert som "Babar på reise", blir de definitivt vanskelig å svelge. Illustrasjonene har hatt en stor del av æren for populariteten til Babar. De ofte enestående vakre tegningene gjør at bøkene selv i dag skiller seg ut fra den enorme mengden barnebøker.

Feiret i Frankrike.

Mens Babar har fått hard medfart i USA, er han lite kontroversiell i Frankrike. Da han fylte 75 år i fjor, ble han feiret behørig, og det franske postvesenet laget sogar et jubileumsfrimerke i 17,5 millioner eksemplarer. Bøkene om Babar er oversatt til 17 språk, og TV-seriene blir vist i 160 land.Dessuten har salget av bøker, filmer og spin-off-produkter av forskjellig slag gjort Babar til en av Frankrikes aller mest lukrative merkevarer.Hva gjør vi da med Babar? Skal vi sparke ham ut som de amerikanske skolebibliotekarene har gjort? Skal vi sensurere det vi ikke liker, slik vi har gjort med "negerkongen" og "Hoa Hottentott"? Det fins ikke noe gitt svar.Mine barn elsker bøkene om Babar, inkludert de ukorrekte. Men vi kombinerer lesingen med en alvorsprat.