Utgangspunktet for barnelitteraturen er pr. definisjon at at den er en litteratur for (eller attribuert til) barn. En vanlig forestilling om barn og barndom som begreper er at de har et fast og uforanderlig innhold. Teorihistorien i pedagogisk forskning og sosialisasjonsforskning forteller oss noe annet. Etter de kjente undersøkelsene til franskmannen Philippe Aries er vi ikke en gang lenger sikre på at barndommen er et særlig gammelt fenomen, historisk sett. Dette er av stor interesse for en barnelitteraturteori, som kanskje også må være historisk orientert.

1. Barndomsdiskursen i samfunnet

Et forholdsvis moderne, tverrfaglig perspektiv i mange av åndsvitenskapene, er at man kan anlegge en såkalt diskursteoretisk tilnærming. Dette innebærer kort sagt at man antar at samfunnslivet er strukturert ut fra underliggende føringer, som vi kan oppsummere i begrepet «diskurser». Begrepet diskurs er både omstridt og uklart/mangetydig, men generelt kan vi si at en diskurs kan defineres som «den samlede mengde av mulige utsagn om et emne». Det hører også med i et slikt perspektiv at mengden av emner i samfunnet ikke er helt tilfeldig, men selv er historisk. Diskursteorien sier også at kunnskap om et område er avhengig av at det inngår i en diskurs.

Barndomsdiskursen i samfunnet har mange ytringsformer. Den foregår i litteratur, i kunst, i sosiologi, i sosialantropologi, men også i alle typer elektroniske medier. Det betyr at vi også må forvente at selv om betydningen til disse ytringsformene er ulik, og at litteraturen har hatt et visst hegemoni (er viktigst), så vil elementer fra andre diskurser kunne påvirke litteraturen. En tydelig påvirkning går også den motsatte veien: Svært mange barnebøker har blitt filmatisert. Mange forestillinger fra ungdomsforskningen i den engelsktalende verden har også etter hvert funnet veien inn i litteraturen, f.eks. forestillingene om den unge som et ulykkelig sosialt tilfelle (juvenile delinquent) som en representativ type av ungdom.

For det andre betyr dette at diskursene har sin spesifikke historie. Når det gjelder barndomsdiskursen i samfunnet, er det generelt en rådende oppfatning at den kanskje er 250- 300 år, noe som omtrent representerer alderen til den første bokhandel for barn (John Newbury i London i 1744). Dette betyr at barndomsdiskursens forutsetninger ligger i det nyindustrialiserte England og altså omtrent faller sammen med at det moderne samfunnet oppstår.

Denne historiserende tankegangen strider mot det som virker sannsynlig, nemlig at barn og barndom overalt bllir tenkt på som noe er normalt. Tankegangen innebærer det noe overraskende syn at barndom er en sosial «konvensjon» og ikke bare et naturlig stadium, og at den konstrueres innafor visse samfunnsmessige forhold og diskursive forutsetninger.

2. Primær og sekundær barndom.

Barnelitteraturen kan i utgangspunktet bestemmes som en kanskje mer og mer avgjørende form for symbolisering av barndommen, kanskje den viktigste premissleverandør for institusjonen «barndom» i samfunnet. Det er vanlig å skille mellom den såkalte primære og den sekundære barndom. Den primære barndommen uttrykker det Philippe Aries kanskje ikke har skrevet om og forsket på, nemlig den form for faktisk liv som barna lever ute i familiene, i skolen, i barnekulturen og samfunnet for øvrig. For å sette dette på spissen: De voksne har i perioder ment at barndommen er en vidunderlig, skjønnhetens livsperiode. Det å være barn er å leve i et beskyttet rom der ingen vil en noe vondt. Dette kan ha foregått samtidig med at barna i praksis har levet de mest miserable liv rundt om på jorda.

——–

Hos en teoretiker, de Mause, kan vi finne meget sterke formuleringer om barndommen fra et slikt utgangspunkt: Han beskriver barndommens historie som «et mareritt som vi bare nylig har begynt å våkne fra» og fortsetter med å si at «Jo lenger vi går tilbake i historien, jo lavere nivå har omsorgen for barna, og jo mer sannsynlig er det at barna skal bli drept, forlatt, slått, terrorisert og seksuelt misbrukt».

Fins det etter ditt syn noen holdepunkter for at denne pessimismen er riktig?

——

Det kan være stor forskjell mellom primær og sekundær barndom.Vi kan kanskje forvente at den gode barnelitteraturen er i stand til å pendle i en viss forstand mellom disse to nivåene. Vi kan være forholdsvis sikre på at i den grad barnelitteraturen er preget av den rådende eller hegemoniske forestilling om (den sekundære) barndom, i samme grad bærer den ideologiske barndomsbilder som ikke alltid representerer den ekte, levde, primære barndom. Vi kan nesten være enda mer pessimistisk, og antyde at barnelitteraturen selv både utvikler og formidler videre ideologiske barndomsbilder.

3. Presisering: Den historiske barndom.

Barndommen synes ofte overhistorisk, som noe som er av en helt annen beskaffenhet enn andre fenomener, som Chris Jencks nevner. kapitalismen, kolonialismen, IV, feminismen, den globale oppvarmingen. Vi tar barndommen for noe selvsagt. I motsetning til de fattige vil vi alltid ha barna med oss. Man snakker ofte om å oppføre seg «barnslig», og mener med det at det å oppføre seg voksent rasjonelt må være meningen med vår eksistens. Jenscks sier om barndommen:

«Barndom er ikke den enkle fysiske beboelse av en lilleputtverden eid og styrt av andre, barndom er heller en historisk og kulturell erfaring og dens mening, fortolkning og dens interesse ligger innafor slike kontekster».

En viktig utgave av teorien om at barndommen er foranderlig i historien og oppstår et sted i historien (”barndommens arkeologi”) er knyttet til Philippe Aries. Aries’ materiale er hentet fra Frankrike, men han mener at konklusjonene lett lar seg generalisere til den moderne vestlige verden. Kjernen i Aries’ observasjoner er at det en gang – til og med middelalderen- fantes en tid da barn var ”usynlige”. At barn skulle være forskjellige fra andre, var ikke noen mulighet tidligere. Dette høres kanskje merkelig ut, men tanken skulle ikke være ulik  den at tenåringen ble ”oppfunnet” for femti år siden! Forutsetningene for tenåringen som egen identitetskategori kan lett utforskes: De har å gjøre med juridisk ansvar, seksuell aktivitet, muligheten til å dra i krigen, kjøre moped, introduksjonen av ungdomsskolen etc.

I løpet av den tida barndommen har eksistert, har den sakte, men sikkert erobret terreng og flyttet seg til sentrum i samfunnet. Barndommen er nå i sentrum for samfunnets offentlige politikk (tenk på kontantstøtten, alle skolereformene…). Aries mener at barndommens historie beveger seg fra mørke og til lys, men med et karakteristisk optimistisk blikk. Mange vil til og med mene at barn har flyttet seg fra en ”objektstatus” – som offer for andres handling og vilje -til en posisjon som subjekt – som en instans med egen vilje og selvstendighet. Og barna har blitt et symbol for alt som er skikkelig og som har med omsorg å gjøre. Barnet har blitt «sivilisasjonens indeks»: en målestokk for om samfunnet er godt eller dårlig.

Man kan kanskje si at barnelitteraturen har vært en av forutsetningene for barnets stadig mer sentrale stilling. Barndomsdiskursen har kommet i , stadig mer avgjørende fokus med et voksende samfunnsmessig hensyn til de små.. De fleste vil trolig huske fabelen om Løven og musa hos Aisop. Moralen i fortellingen var at «De store skal ikke forakte de små». Men det er likevel først i våre dager at den samme tanken gjennomtrenger barnelitteraturen og samtiden. I Erna Oslands bok Ligge på vinden (høsten 2000) fortelles det om de to brødrene Kongen og Krapylet, og om hvor mye Kongen (den største) får til som Krapylet ikke klarer. Til slutt er det likevel lillebroren som reddet en betent situasjon da de begge er utestengt nakne fra huset de bor i, og Krapylet er så liten at han klarer å komme seg inn gjenno met halvlukt vindu. Eller formulert mer generelt: I en tilværelse der de store inngangene er stengt, kan de mindre inngangene lett gjennomtrenges av de små, som glir gjennom de stengsler som de store har plassert der – og til sin skrekk oppdager at de vanskelig kan forsere.

4. Den første og den andre barndom.

I teoridiskusjonene diskuteres ofte «Den første barndommen» og «Den andre barndommen». Dette begrepsparet kan man finne reflektert bl.a. i et forskninsopplegg om utviklingen av barndomsbegrepet i Norge i de siste 100 – 150 år. Man antar at barnelitteraturen gjennom sin betydningsfulle symolisering i barndomsdiskursen har hatt en avgjørende betydning. Den første barndommen ble instituert på slutten av det 19. hundreåret. Med Jørgen Moes bok I Brønden og ved Kjærnet kommer de første forpostfektningen for tankeganger som seinere blir svært viktige gjennom eksempelvis Dikken Zwilgmeyer og Rasmus Løland. Selv om boka også har blitt oppfattet som en slags motgift mot overdreven sentimentalisering og skjønnmaling av barndommen. Den første banrdommen var lagt til landlige forhold og gårdsdrift, den var rotfestet i et forholdsvis statisk samfunn og var forbundet både med norsk natur og dyrenes verden.

Den andre barndommen er den som symboliseres gjennom den nye barnelitteraturen som for alvor overtar nesten et hundreår seinere enn Zwilgmeyer og Løland. Den andre barndommen er en barndom som er mye vanskeligere å avgrense og som kanskje ikke er så trygg som den første, i og med at den definitorisk sett har som forutsetning at skillene mellom generasjoner på ingen måte er så store og opplagte som tidligere, dvs. at generasjonene på en måte konvergerer. Den andre barndommen betegner også den mediemessig formidlede, globaliserte barndom i den moderne turbokapitalisme.

5. Det dionysiske og det apollinske barn.

Den brititske sosiologen Chris Jencks tilbyr to bilder av barn og barndom. De to metaforene (språklige bildene) mener han har styrt våre forestillinger om barn gjennom historien. Den mytiske dimensjonen ved navnene er ikke tilfeldig. Det dionyniske og det apolllinske er et begrepspar som tradisjonelt er motsetninger.

Det dionysiske barn er det barn som framstår i guden Dionysos’ bilde. Dette barnet virker egosentrisk og egoistisk, er opptatt av å mele sin egen kake og søker å utnytte andre. Det Dionysiske bildet hviler på at barnet har en indre ondskap eller en indre svakhet.

Dionysos framstår i den mytiske fortellingen som prins av vin, opprør og natur. Dette bildet av barnet er i slekt med doktrinen om at barnet er delaktig i «den gamle adam» eller arvesynden. Barnet kommer til verden med sterk vilje. De ligner smådjevler og utstråler ondskap. Dette vil kunne komme til overflaten om den voksne verden skulle tillate dem å komme på villstrå fra den sti som var tiltenkt barna. Slike barn må ikke komme i dårlig selskap, etablere dårlige vaner eller bli gående uten noe å gjøre, for i slike tilfelle vil de dårlige kreftene slippe til og vil ødelegge både for barnet og den voksne. Barnet er Dionysisk fordi det elsker moro og selvtilfredsstillelse og krever alt. Alle andre interesser enn barnets egne blir uvesentlige. Alle andre mennesker blir midler for å nå målene.

Det tradisjonelle kristne syn på barnet er en viktig innfallsvinkel til denne måten å se barn på. Holdningen har gått ut på streng moralsk rettledning og fysisk avstraffelse. Sta og egenrådige barn måtte knekkes – til barnets eget beste. Mange vil si at det dionysiske bildet av barnet tilhører en fjern fortid. Men Jencks peker på at Freud med Id, Ego og Superego har mye til felles med det dionysiske barn ved at Freud lar Id være den mørke drivkraft til all kreativitet, men som likevel for det meste må bli undertrykt for at mennesker kan leve i gjensidige forhold..

Jencks lanserer sine begreper ut fra den engelske barndomsdiskursen, men det virker ikke unaturlig å assosiere det dionysiske barnet til f.eks. Per Sivles novelle «Fante-Nils». Hovedpersonen her er på mange vis en maskespiller som først avslører sin sanne natur når vennskapet med kameraten Nils kommer i konflikt med hans egne storhetsønsker. Da trer i stedet et egosentrisk, «dionysisk» barn fram – selv om den voksne fortelleren i ettertid har dårlig samvittighet for det og for sin egen skyld idylliserer kameraten etter alle kunstens regler.

Det Apollinske barnet er, som Jencks skriver, arvingen til solskinnet og lyset. Dette barnet er poesiens og skjønnhetens støtte. Dette bildet av barnet er det rådende og moderne syn – i offentligheten. Dette barnet er englelikt, uskyldig og uberørt av den verden som det nylig har kommet til. Det har en naturlig godhet som vi nesten bare må idolisere som kilden til alt det beste som i menneskene.

Slike barn leker, smiler og ler, både spontant og når vi oppmuntrer dem. Det er innenfor denne modellen at vi ærer og feirer barnet.

Det Apollinske barnet er en romantisk visjon, og finnes i mye barnetsentrert pedagogikk fra Montessori til Summerhill. Dette barnet blir ikke slått eller tvunget til underkastelse, men oppmuntres til å gå sin egen vei. Dette barnet oppstår med den franske opplysningsfilosofen Rosseaus bok Emile. Rosseau forteller oss om barnets naturlige dyder og medfødte fornuft. Barnet er ulikt den voksne. Dette barnet fortjener spesiell omsorg og behandlling fra de voksne.

I forhold til barndomsdiskursene sier Jencks dette:

«Disse to bildene av barnet … er bare bilder. Likevel er disse bildene ekstremt kraftige, de fortsetter å leve og gir kraft til de ulike

diskurser som vi har omkring barna. .. Disse bildene sier mye om de ulike strategier det vestlige samfunnet har brukt i sin stadig økende trang til å kontrollere, sosialisere og stenge folk inne i den historiske bevegelsen henimot moderniteten.»

En litterært eksempel på det apollinske barnet er Hans Aanruds Sidsel Sidsærk. Sidsel er en av de mest positive skikkelser i norsk barnelitteratur. Den foreldreløse Sidsel finner til sist sin plass i bondesamfunnet. Hun blir til sist noe så fint som budeie på en gård der man tar seg av henne etter at hun er blitt foreldreløs.

—–

Chris Jencks har i andre av sine skrifter konstruert et mer finmasket nett av begreper som angår barndommen. Han skiller her mellom tradisjonelle og moderne oppfatninger eller hovedideologier om barnet.

a. De tradisjonelle oppfatninger:

(1.) Det onde barnet.

Dette barnet finner man i Bibelens forestillinger om barnet som underlagt syndefallets mørke lover, men det finnes også i en moderne klassikerroman som William Goldings Fluenes herre. Barn er først og fremst onde og gemene. Det filosofiske utgangspunkt for denne barndomsforestillingen er naturtilstanden hos Thomas Hobbes (av natur vil mennesker slåss mot hverandre, og for å hindre det, har vi staten).

(2.) Det uskyldige barnet.

Den fremste filosofiske representant er i dette tilfellet Rosseau. Det uskyldige barn er rent av hjerte, engleaktig og ufordervet av denne verden. Spranget mellom litteraturhistoriens romantiske barn og det uskyldige barn er ikke langt.

(3.) Det naturlig utviklede barn.

Et eksempel er Jean Piagets utviklingspsykologi. Barn modnes etter en bestemt rekkefølge i et bestemt tempo. Tenkningen utvikler seg i en lenke fra barnets billedmessige tenkning til voksnes tankemessige intelligens.

(4.) Det ubevisste barnet.

Her er Sigmund Freud den avgjørende skikkelsen. Om barnet har det godt eller ikke, bestemmer om den voksne seinere kommer til å utvikle nevroser. Dermed blir barnet en konfliktarena for motstridende krefter, for psykologisk kamp og balanse.

De moderne oppfatningene av barnet og barndommen ut fra Jencks skiller seg ut fra de tidligere. De tradisjonelle oppfatningene forestiller seg barndommen som en tilblivelse, en strukturert «tilblivelsesprosess», men ikke som en handlingsatferd eller en sammenhengende sosial praksis. I de moderne oppfatningene er barnet en person, en status, en handlingsatferd, med en rekke av behov, rettigheter eller ulikheter. Barnet er med andre ord en sosial aktør. Voksne skal ikke nærme seg barnet ut fra en formodet mangel på kompetanse, fornuft eller betydning.

Jencks skiller her mellom fire «moderne» hovedoppfatninger:

(1.) Det sosial strukturerte barn.

Barndommen er en fast bestanddel av alle sosiale strukturer over tid og rom, den er en permanent form. Men sammenhengen mellom barndom og sosial klasse, aldersgruppe osv. skifter stadig, avhengig av det sosiale system. Barndommens strukturelle forandringer kan studeres som for andre sosioøkonmiske grupper.

Barndommen framsmtår som en selvstendig form innafor alle sosiale systemer. Men barndommen har alltid vært og vil alltid være en del av og et produkt av samfunnet.

Barn kan også føle identitet med hverandre.

Denne måten å tenke barn på har klare paralleller med teorien om sosiale klasser, og det fins mange teoretikere som betrakter voksen-barn – relasjonen som en utbyttingsrelasjon meellom sosiale klasser.

Den voksnes livskvalitet blir forsterket av deres kontroll over barndommen og barnas oppvekstprosess. Barnas livskvalitet blir på den annen side svakere.

(2.) Barnet som minoritetsgruppe.

Barndommen blir ut fra dette synet/denne diskurstype en universell kategori i forhold til rettgiheter, egenskaper og status. Barnet framstår som en gruppe som er fullstendig underkastet og avhengig av eldre mennesker. For de voksnse er barn ofte en kostbar plage, en slave og et spesielt kjæledyr. Denne teorien mener at barn skal ha til rådighet de samme privileg, rettigheter, forpliktelser og ansvar som andre grupper. Deres rettigheter blir nemlig innsnevret av paternalistiske sosiale ideologier. De voksne som majoritet må derfor akseptere at barna har borgerrettigheter og at de er annerledes enn voksne.

Istedenfor klasseanalyse er denne oppfatningen av barnet kanskje heller mer beslektet med feminismens forståelse av kvinnebevegelsen som utsatt for patriarkalsk dominans. Men det fins ikke særlig håp om frigjøring innefor den historiske horisont.

(3.) Det sosialt konstruerte barn.

Denne oppfatningen er såkalt «relativistisk» – alt er like bra. Det fins ikke noe opprinnelig barn. Barnet er bygd opp gjennom konstituerende praksiser. Barnet blir et produkt av tid og materielle forhold, bestemt av eiendom til produksjonsmidler, hvor mange ressurser foreldrene har eller hva undervisningsvesenet kan tilby. Barndommen blir å plassere i den verden som er kulturelt lokalisert og dermed konstituert av mennesker.

(4.) Barnet som stamme.

Barnet er ut fra denne tenkemåten politisk isolert. Barnas kultur bør betraktes som et selvopprettholdende system av tegn, symboler og ritualer, som bestemmer livsformen til barna under forskjellige kår. Barndommen er en subkultur med tendenser til motstand mot utdanningspolitikk, sosialiseringsteori og oppdragelse. Stammebarnet er heller ikke noen slektning av det romantiske barn. Det kan like gjerne være frastøtende og rått og ta seg ut som en selvopptatt, rasistisk og sexistisk bølle. Stammebarnet vil også bestemme mest mulig selv.

6. Det romantiske barnet.

De to bildene av barndommen (apollinsk, dionysisk) som vi presenterte tidligere, henger sammen med to viktige inspirasjonskilder i vestlig litteratur: På den ene siden Bibelen og dens dogme om Arvesynden, på den annen side finner vi Rosseaus Emile, som bl.a. har hatt en enorm innflytelse på den pedagogiske tenkningen i Vesten.

Et annet og svært «litterært» bilde av barndommen, er «det romantiske barnet». Det romantiske barnet er et optimistisk bilde av barnet som ideologisk er en arving til det syn på barnet som er spesifikt for den kulturhistoriske epoken «romantikken». Dypest sett er det romantiske barnet en forestilling om at banet er renere, mer uskyldsfritt og mer i samklang med naturelementene enn andre mennesker. Det romantiske barnet er en idyllisk forestillling om barndom og barndommens kår som pesriodisk har hatt større og mindre gjenklang. I de seinere årene har dette synet på barnet igjen vært på frammarsj, f.ek.s i Jostein Gaarders I et speil, i en gåte. Her framstiller Gaarder barnelivet som den beste og reneste epoken i menneskelivet, den tiden da mennesket er på sitt aller fremste. Det romantiske barnet er ikke ulikt til det apollinske barn i Gaarders bok – barnet er på sitt beste før puberteten og det voksne livet kommer gjennom syndefallet og driver oss ut av paradiset.

7. Voksenbarnet.

Det er en generell oppfatning i moderne sosialisasjonsteori at grensen mellom barneverden og voksenverden i en viss grad blir mindre eller til og med ”forsvinner”.

Barneverden og voksenverden «konvergerer».

I en lengre periode har det utviklet seg nye atferdsformer blant den voksne befolkningen i den vestlige kulturen som undergraver skillet i forhold til barna. Overgangen fra en realitetsstyrt voksen til en mindre klart avgrenset voksenfigur har plassert voksne i et pre-modent stadium.

På den annen side har den barnlige verdenen sett sine grenser oppløst. Et godt eksempel på dette utviklingen i populærkulturens generasjonsdiskurs, der barna prinsipielt har samme tilgang til informasjon som den voksne. Ingen ting er lengre hemmelig for barna, noe som ifølge Neil Postman faktisk er en definitorisk egenskap ved barndommen som sådan. Postman snakker derfor om ”the disappearance of childhood”, noe som lett kunne omskrives til ”the disappearance of adulthood”. Utbredelsen av en sekundær narsissisme i Christopher Lasch’ betydning inn i voksenverdenen er et signal om det samme.

Det er en generell oppfatning blant litteraturvitere at vi har sett liknende utviklinger i barnelitteraturen. Denne tendensen understøttes av at mange moderne voksne forfattere er blant de mest kjente barnebokforfattere. Navnene er egentlig mange:

Ragnar Hovland, Jon Fosse, Jostein Gaarder, Erlend Loe – mange på A-laget blant norske forfattere for tida. Sammenhengen mellom Erlend Loes forfatterskap for voksne og for barn har hittil vært så intens ( det minste inntil Fakta om Finland) at Loe har framstått som et godt eksempel på denne konvergensen.

Det engelske fagordet ”crosswriting” fanger opp mye av denne tendensen, i norsk kaller man dette gjerne for "”allalderlitteratur”.

8. Den postmoderne barndom.

I moderne sosiologi er begrepet «det postmoderne barn» blitt tatt i bruk. Under dette begrepet ligger det en motsetning mellom modernitet og postmodernitet. Moderniteten er den samfunnsform som grovt sett blir til i renessansen, men som har blitt stadig kraftigere aksellerert i tidsspennet etterpå. Moderniteten er framtidsrettet, den skuer mot dels uklare horisonter som ligger foran, og det er ikke dermed overraskende at barnet stadig har rykket fram i den offentlige bevissthet i disse hundreårene, som representanter for det kommende. Modernitetens barndom har krevd stadig lengre andel av livet, og krevd stadig større voksen arbeidsinnsats. Framtidsdrømmenes metafor i moderniteten ble i stadig økende grad barnet og den unge, som ble synonymt med ordet «omsorg» i videste forstand.

Det postmoderne (mange vil si det «senmoderne») er veldig forskjellig fra det moderne. Mens det moderne trodde på framtida, hevder man, så er det i det postmoderne en økende tvil på den lyse framtid som moderniteten lovet. Nietzsche, som intoduserer den manglende tro på opplysning og framskritt   og atombomben i Hiroshima sier alt om dette. Ontologisk usikkerhet er snarere kjennetegnet på det postmoderne. Alle modernitetens utopier har blitt undergravd, som forhastede drømmer om en lys framtid, noe som ikke kan bli innfridd. Det postsmodernes framtidsvisjoner dreier seg mye om minimalisering, unngåelse og mørke og skremmende framtidsvisjoner. Samtidig har nye livsstiler kommet fram, mens tradisjonene stadig har blitt undergravd. Under disse forholdene har stadig flere blitt grepet av en trang til en indre sammenheng og koherens som samtida ikke tillater, men som fins som et mulig punkt i fortida.

Under disse forholdene blir barndom i stedet en metafor for nostalgi. Lengselen retter seg mot fortida, ikke den tida som ligger foran. Barnet blir ikke så mye et løfte som en kilde til kjærlighet og fellesskap. Tillit og nærhet søkes nå stadig mindre i partnerskap, ekteskap, vennskap og klassesolidaritet, og stadig mer i samvær med barna. På en paradoksal måte blir barnet en representant for det som den voksne verden mislykkes i å skaffe fram. Barnet er den forbedrede voksne.

9. Den globale barndommen.

Den siste delen av det forrige århundret var en periode i turbokapitalismens tegn. Svært raske samfunnsendringer preget samtida, og i sentrum for den sosiale forandring stiller som så ofte før barndommen seg.

I de nye samfunnsformene som oppstår, er den elektroniske medieutviklingen helt avgjørende. Barneværelsene invaderes av datamaskiner og roboter, og det skjer i stor grad i samme utviklingshastighet over store deler av kloden. Den barndom som opstår i denne tiden er en globalisesrt barndom med utviklingsrammer innafor den globale landsbyen.

Den globale landsbyen er en metafor fra medieforskningen, og betegner den samfunnsform der mediene stsrekker sine armer ut over hele kloden. Nye reisemuligheter, satellitt-Tv og internett binder sammen verden på måter som tidligere var ukjent. «Den globale landsby er en medielandsby», som sosiologen Ivar Frønes sier i en artikkel. «Mediene gir de ullike generasjoner over hele verden spesifikke felles opplevelser; de som var unge i en bestemt periode vil kjenne desamme sangene og huskede sammelekene og TV-seiene. Når Frønes kaller dette en digital barndom, er det for å spille på assosiasjoner til en mediemessig utvikling som har med data og integrerte datanettverk og medienett å gjøre.

Kort oppsummert har den globaliserte, digitale barndom disse kjennetegnene:

-Den oppstår i turbokapitalismen: PPenger flyttes digitalt rundt om på kloden i stadig større tempo

-Høyteknologi gjennomtrenger tilvvværelsen. Utdanning og kompetanseutvikling blir viktig. Kreativitet, nyskaping, selvstendighet og refleksjon hører til de trekk som den nye samfunns- og teknologiformen synes å utvikle.

-Mediene blir stadig mer sentrale i barnddommen, både gjennom vold- og såpeoperakonsum, og ved at medier erstatter direkte sosiale erfaringer

-Forskjellige former for fortellinger &osslash;ker stadig i interesse, men nå helst i form av interaktive fortellinger med høy intensitet og svimlende tempo (i dataverdenen).

-Elektroniske erfaringer erstatter andre typer erfaringer. Barna blir til gjengjeld stadig mer fysisk inaktive og ”flytter innendørs”. Nye møtesteder på chattelinjene utvikles, og omfattende utveksling av film, video og ord foregår hele tiden.

-Barndommen blir i stadig økende ggrad kommersiell, med reklame direkte mot barn, med kommersielle interesser involvert på alle plan (til og med i lærebøkene!)

-Barndommen blir både mer ensartet som følge av at stadig flere blir medlemmer i den globale landsby – og mer differensiert på grunn av at kontakt med egen etnisk bakgrunn blir lettere.

-Barndommen blir både mer risikobettont og mer krevende, og barna vil stadig kreve mer av sine voksne foreldre.

Konsekvenser og konklusjoner.

Dette kapitlet har rekapitulert en del hovedoppfatninger og ideologier omkring barn og barndomsforståelse. Disse oppfatningene er av stor betydning for teorien om barnelitteratur.

Barnelitteratur som kategori er språklig sett en sammensetning av barn og litteratur. De skiftende barndomsbilder innafor barnelitteraturen må også settes i sammenheng med ulike historiske og diskursive forutsetninger. Hovedsynspunktet er en form for betinget «historisme» i barnelitteraturteorien. Barnelitteratur vil for det første formidle bestemte ideologiske forestillinger, selv om vi nok også må regne med at disse ideologiene delvis blir snudd på og oppløst av den litterære tekst. For det andre vil barnelitteraturen relatere seg til skiftninger mellom ulike nyanser av barndomsbegrepet, til selve samfunnets barndomsdiskurs og dens skiftende sjatteringer. Resulater fra forskningskonferanser rundt om i verden synes å vise at disse tendensene er parallelle over hele kloden.

– Barnelitteraturen blir dermed ogs&arring; ”globalisert”:

Endringer i barnelitteraturen vil altså i stor grad ha felles utviklingstrekk i mange samfunn rundt om. Dette gjelder også i Norge, hvor barnelitteraturen var lite internasjonal tidligere.

Barnelitteraturen blir også tilpasset nye lesergrupper: Sammensmeltningen mellom barneverden og voksenverden reflekteres i barnelitteraturen. Bøker som er tilpasset både barn og voksne blir stadig mer typiske for barnelitteraturen både i Norge og i andre land.

– Vi får en barnelitteratur pregget av skriving for både for voksne og barn og for begge grupper samtidig: ”postjuvenil litteratur”.

– Barnelitteraturen reflekterer samtiddig en mer problematisk barndom: den andre barndommen. Verdenen i barnelitteraturen er verken klart idyllisk eller det motsatte og ligger ikke lenger på landet. Barnelitteraturen innfører en ny og urban tilværelse.

– Barnelitteraturen blir til en viss ggrad romantiserende eller preget av det apollinske barn: Barnet blir håpet for framtida (som hos Jostein Gaarder i I et speil, i en gåte – der barndommen blir ensbetydende med menneskeheten på sitt beste, før syndefallet og den voksne overtar).

– Barnelitteraturen blir preget av ideeer og ytringsformer i andre deler av barndomsdiskursen i samfunnet. Dataspill, film og TV blir kilder til forandring i barnelitteraturen.

En nyanse som vi ikke har trukket inn, er det etniske barnet. I møtet mellom de etniske utgruppene og den dominerende norske kulturen og dens maktapparat, har det blitt føyd til en ytterligere nyanse i barndommens variabilitet. Barn er også blitt etniske barn. Det første eksempel på dette i barnelitteraturen, er Khalid Hussains Pakkis. Det er ikke lenger nok å si at man er barn i Norge, det må også føyes opplysninger om opplysninger om man tilhører en innvandrerkultur eller en etnisk norsk kultur.

Denne artikkelen er sakset fra Alberto. Les den her.