Studenter og forskere bryr seg ikke lenger om lyrikk, hevder litteraturprofessor Atle Kittang. Han kaller utviklingen påfallende og mener norsk lyrikk vanskjøttes ved universitetene. Lenge hadde professor i litteraturvitenskap Atle Kittang det moro med å provosere sine kolleger ved Universitetet i Bergen med en utopi for et nytt årskurs i litteraturvitenskap: Det første halvåret skulle studentene vie seg utelukkende til et skikkelig intensivt studium av lyrikk. Hans argument var at det bare er ved et slikt arbeid at man kan få «tilstrekkelig innsikt i og erfaring med grunnkreftene i det litterære språket».
Men nå er det kanskje ikke så moro å provosere med visjonen lenger. For i dag vil denne utopien trolig bare bli oppfattet som en flau vits, skriver han i siste nummer av tidsskriftet Bøygen.
– Er det så ille?
– Satt på spissen, ja.
Skrinn jord
Atle Kittangs beskrivelse av dystre tider for lyrikken sammenfaller med beskrivelsen i den britiske litteraturprofessoren Terry Eagletons nye bok «How to Read a Poem». Eagleton er best kjent for å ha kritisert postmodernismen sønder og sammen. Denne gangen har han skrevet en bok som skritt for skritt går gjennom hvordan man virkelig burde lese et dikt.
For det er en glemt kunst, mener Eagleton. Det samme hevder Kittang: Fra å ha hatt høy status på 1960-tallet er lyrikken nå bortglemt som studium ved landets læresteder.
– Jeg har ikke foretatt noen storskala undersøkelser, men merker meg at interessen for å skrive masteroppgaver om lyrikk eller det å forske på lyrikk blant ansatte i akademia jevnt og trutt har vært dalende, sier han.
Og det nettopp på grunn av det spesielle ved lyrikken, det er dét som gjør den mindre populær blant studenter og forskere i dag, påstår han.
– Det som er særegent for litteraturen finner man i sin reineste form i lyrikken, fordi det er et fortettet språk. Interessen for det som er spesifikt ved litteratur og språk har vært bærebjelken i moderne litteraturvitenskap helt siden begynnelsen av 1900-tallet. Men det siste har den måten å tenke på stått svakt, både internasjonalt og her hjemme. Dette er interessant fordi det også bidrar til å forme hva slags fagfolk vi utdanner, sier Kittang.
Studenter i dårlig form
Det man produserer, mener Terry Eagleton, er fagfolk som ikke er det spor interessert i eller kompetente til å vurdere litteratur. Studentene kan strekke seg til å si noe om hva et dikt betyr og føye til et par setninger om tekniske virkemidler – det er ikke det samme som å ta spørsmålet om form alvorlig, kritiserer Eagleton. Når man leser det studenter har skrevet om dikt, er det vanskelig å skjønne at det nettopp er dikt det handler om, og ikke virkelige hendelser. De behandler dikt som om forfatteren av en mystisk grunn har valgt å ikke la linjene løpe helt til slutten av sida, skriver han.
– Jeg er enig i dette. Men det er ikke studentenes skyld. Det er institusjonene som har skylda. Og ikke bare de som underviser i litteratur, det gjelder like mye litteraturjournalistikken, fordi dette henger sammen med hva den offentlige debatten ønsker å framheve, sier Kittang.
Han mener det kulturelle klimaet i dag påvirker studenter og forskere: Seriebokforfatterer Frid Ingulstads forhold til Forfatterforeningen, savnet etter den første politiske romanen skrevet av en Frp-er, eller den første romanen som tematiserer kontantstøtten – slikt påkaller langt mer oppmerksomhet enn lyrikken. Også i akademia, mener han.
Kittang merker seg med interesse at Terry Eagleton nå tar til orde for oppmerksomhet rundt formen. Er det et tegn i tida?
– Dette er interessant. Det er en kjensgjerning at vi lever våre ideologiske liv under pendelens lov. Hva som gjør at pendelen slår til den ene eller andre kanten vil ikke jeg påta meg å forklare. Men det er spesielt at pendelen nå slår igjen. Når Terry Eagleton gir ut en slik bok, legitimerer han det som lenge har vært stigmatisert eller blitt betraktet med skepsis innenfor faget: det som har med form og det tekniske og kompositoriske å gjøre.
Politisk form
Form, argumenterer Eagleton, fjerner oss ikke fra verden. Det er et middel for å komme nærme verden. Det ligger politikk i å granske litterære tekster nøye. For litteraturkritikkens oppgave er todelt, mener han: Man må være oppmerksom på spørsmål om form – og innhold. Men i dag svikter faget sine to tradisjonelle funksjoner, man bryr seg stadig mindre om formen, og er skeptisk til å ta på seg et sosialt og politisk ansvar.
– Det sier litt at Eagleton føler at han må forsvare at han interesserer seg for hvordan dikt er skrevet. Formspørsmålet forbindes ikke med noe radikalt?
– Jeg synes det er flott at en god gammel marxist som Eagleton gjør det han gjør. Selv har jeg aldri lagt skjul på mine venstreradikale tilbøyeligheter, men har likevel alltid ment at vi må ta litteraturen på alvor, studere den på dens spesielle premisser, og ikke redusere den til alt mulig annet.
Mye bra, lite interesse
– Har interessen for og kunnskapen om det formmessige i litteraturen dalt fordi det har blitt forbundet med noe konservativt?
– En viss type forståelse av form har kanskje det, klassisk verselære som man finner i Hallvard Lies bok «Norsk verselære» fra 1960-tallet er et eksempel: Den er veldig opptatt av reglene for en diktform, for eksempel sonetten, og betrakter avvikene som regelbrudd. Jeg ønsker et mer dynamisk syn på form: Det ligger også i den strenge sonetteformens natur å tillate uregelmessigheter, fordi det skaper poetiske effekter. Vi ser det både i engelsk barokk og i nordisk modernisme.
De fleste yngre norske lyrikere skriver relativt fritt i dag, sier Kittang. Men selv etter modernismens inntog og muligheten for å skrive på frie vers blir det fremdeles laget dikt og diktkomposisjoner i strengt bundne former – ved siden av friere dikt. Inger Christensen i Danmark er et godt eksempel.
– Min tese er at norsk lyrikk av i dag er sterkere og bedre enn på veldig lenge, sier Kittang.
– Vi mangler bare noen til å studere og forske på den?
– Ja.