– Foraktfull eskapisme, eller kreativ melankoli?
av Heine T. BakkeidJeg tenker ofte på en Gary Larson-tegning. To kuer på et jorde:
Den ene kua sier: ”Møø!”
Den andre skuler bort på den første mens den tenker: ”Pokker! Det var det jeg skulle si.”
Så ler jeg. Leenge. Jeg er enkel sånn sett, jeg elsker Gary Larson-vitser, Tommy & Tiger’n, Dilbert o.l. Jeg liker å se ting fra en skråvinkel. Spesielt ting jeg har stirret rett på altfor lenge. Det løsner opp, nullstiller meg.
Da jeg var liten leste jeg engang i et av bestefars Illustrert Vitenskap, der det var en plansje som viste livsyklusen til vår egen sol, og dens medfølgende planeter. Siste bilde var kun et stummende mørke; sola var dødd ut alt liv opphørt. Artikkelen handlet om at dersom mennesket ikke hadde funnet en vei ut av dette solsystemet og klart å befolke andre planeter, så var det ute med oss. Enkelt og greit. Jeg kan ikke begynne å forklare engang den impakt dette hadde. Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge (røft regnet fem hus) og tanken på at hele dette stedet, denne naturmetropolen, en dag skulle forsvinne vekk i ingenting var mildt sagt sjokkerende.
Jeg har alltid vært tilhenger av løsninger: ethvert problem er bare en løsning ’waiting to happen’. Hva enn det måtte være, like bak lå det alltid en eller annen forklaringsmodell jeg kunne bruke til å dekomposisjonere problemer og slippe dem fri ut i den store verden utenfor mitt lille hode.
Denne slapp jeg derimot ikke unna uansett hvordan jeg vrei på den. Denne var endelig, ingen gjenfødelse, ikke håp. Ingenting. Dette plaget meg, forferdelig mye. Hvor er eskapismen når du trenger den som mest? Et eller annet kult sted du bare hører andre fortelle deg om, men som de bare drar til de helgene du valgte å bli hjemme for å lese ferdig ei steinbra bok.
Tanken på et kullsvart, livløst univers har fulgt meg på armlengdes avstand helt til voksen alder. En kan til og med si at denne kombinasjonen: Et forholdsvis fastlåst fatalistisk syn på alt rundt deg, innkapslet i et overutviklet eskapistisk behov, har sementert den jeg er. For hvordan slipper en unna den sannhet at ens verden brenner sakte ut og vi vil alle forsvinne i stummende mørke og bli til stjernestøv?
Fornektelse? Sjelelig likegyldighet? Eksistensiell lobotomi? Selvmedikasjon?
Man skulle tro at en ble en smule deprimert av å bære med seg denne erkjennelsen opp gjennom årene. (Amerikansk forklaringsmodell: Svart er svart, hvitt er hvitt – ergo: verden nytes best i svart/hvitt). Gary Larson forteller at han som ung gutt var sterkt plaget av en særdeles løpsk fantasi – og at han vokste opp i et hus hvor kjelleren krydde av monstre med en storebror som pleide å låse ham inne der nede og slå av lyset mens han hvisket gjennom døren: Nå kommer det og tar deg, Gary! Nå kommer det! Kan du høre det? Hører du hvordan det puster og peser, Gary?
(Herregud, jeg må le igjen.) Jeg tror mange ville sagt: Gud, så forferdelig, tenke seg den stakkars, lille gutten alene der i mørket. Hvilken ureparerbare skader har ikke hans lille sinn mottatt? Og jeg ler så jeg griner. Ikke grunnet varig reduserte sjelsevner, i hvertfall velger jeg å tro det finns en annen grunn til at noen ler der andre gråter.
Amerikanerne har også et ordtak: What doesn’t kill you, only makes you stronger. Det passer jo glitrende her, ikke sant? Jeg klarer ikke slippe unna følelsen av at det er en setning til her. En som alle andre ser ut til å ha glemt men som danner presedens i slike saker og som absolutt ikke burde glemmes sånn helt uten videre: But in the end, It will kill you. Eller sagt på en annen måte: Verden brenner sakte ut og vi vil alle forsvinne i stummende mørke og bli til stjernestøv.
Robert E. Howard, (pulp-forfatteren over dem alle, som skrev action lik ingen andre) skjøt seg da moren (hele hans jordiske verden) døde. Hans selvmordsbrev besto av fire setninger:
“All fled, all done
So lift me on the pyre.
The feast is over
And the lamps expire.”
Jeg tror de fleste av oss på et eller annet nivå er på flukt. Hva vi flykter fra, eller hvor vi velger å dra, forblir opp til den enkelte å bestemme. Men vi har alle en kjerne av ting som betyr mer enn alt det andre, som definerer oss som person. Måten en håndterer disse når de stirrer deg inn i hvitøyet er det som skiller oss. Sånn er det også i litteraturen.
Litteraturen er eskapismens springbrett. Med tankene er det ikke alltid like enkelt. For hvor kan du egentlig dra når hele din verden er i ferd med å brenne sakte ut og vi vil alle med tiden forsvinne i stummende mørke og bli til stjernestøv?
Jo du må snu spørsmålet på hodet, og vri det med innsiden ut. Da slår det deg, ikke plutselig, som et hammerslag, men mer som en gryende følelse som vokser seg frem, brer seg ut og trenger igjennom alt, lik de første solstrålene en perfekt sommermorgen i Nord-Norge når alle andre fortsatt ligger og sover og det bare er du og sommerfuglene som er ute i det duskvåte gresset: En følelse av at: Om dette bare er en reise, og kaptein og mannskap allerede har bestemt destinasjonen uten engang å konferere meg om dette merkverdige valget, så skal jeg i hvertfall gjøre mitt for å la dem vite hva jeg mener om dem underveis.