av Bjørn Ingvaldsen

Be hylekoret stilne litt, slik at også sannheten kan slippe til. I en verden av tabloid tankegods kan det være godt å lese litt fornuft også.

Alle har fått med seg den medieskapte debatten i vinter om opptakskriterier i Den norske Forfatterforeningen, en debatt som også smittet over på oss i NBU. I begge foreningene kom det årsmøteforslag om å endre opptakskriteriene slik at forfattere som i dag må finne seg i å ikke få bli medlemmer også kan slippe inn. Selv om ingen ville innrømme det, lå debatten omkring Frid Ingulstads medlemskap i Forfatterforeningen og vaket i bakhodet. En liberalisering av opptaksreglene ville dermed bli en slags Lex Ingulstad.

Det var ikke Frid Ingulstad selv som skapte debatten eller som rykket ut i media for å beklage seg. Hun ble bare spurt om hvorfor hun ikke var medlem og hvordan det føltes. Iherdige journalister var i sin tur snare med å avkreve diverse formenn sine meninger også. Disse måtte henvise til foreningenes vedtekter hvor opptaksreglene var fastsatt og overlatt til de litterære råd for utøvelse av skjønn.

Ingen har vansker med å forstå at det kan være både bittert og trist å bli nektet medlemskap i en forening man mener man hører hjemme i. Akkurat dette temaet er vel også det som blir mest diskutert i foreningene, både i styrene, i rådene og blant medlemmene. Det nye med vinterens debatt var at hele kobbelet med rikssynsere også skulle mene noe om saken.

De som avgjør medlemskapssøknader i foreningene våre har taushetsplikt. Derfor får ikke allmennheten vite hva som gjør at den eller den forfatteren ikke slipper inn. Man har en litt uklar følelse av det dreier seg om ”litterære kvaliteter” og undres over hva det måtte bety. Er ikke boka god nok? Bør folk la være å lese bøkene til vedkommende? Eller burde forlaget latt være å gi bøkene ut?

Svært mange forfattere blir ikke innvilget medlemskap av sjangermessige årsaker. Det nytter ikke, slik reglene er i dag, å ha skrevet verdens beste voksenbok og verdens beste barnebok. Man er likevel ikke kvalifisert til medlemskap verken hos Den norske Forfatterforening eller Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Man må ha skrevet to gode bøker innefor henholdsvis voksen skjønnlitteratur eller barne- og ungdomslitteratur. Skjønnlitterære bøker som ikke kan oppfattes som fagbøker eller lærebøker.

I en kronikk i Aftenposten 2. mai stikker Frid Ingulstad selv hull på ballongen og slipper all luft ut av oppblåste journalister og mediesnakkepersoner. ”Da jeg fikk avslag på mitt medlemskap i Den norske Forfatterforening, ble jeg forbauset fordi avslaget ble gitt ut fra en vurdering av to innbundne bøker som jeg var temmelig sikker på ville bli godtatt. Den ene var en prisbelønnet bok i Dreyers Forlag. Den andre en barnebok godkjent av Kulturrådet.”

Frid Ingulstad hadde altså søkt opptak i Forfatterforeningen med ei barnebok. Om bøkene var gode nok vet ingen som ikke var med på Det litterære råds drøftinger. Det vi nå har fått vite av Frid Ingulstad er at det formelle ikke var på plass.