Ikke en stille dag i Rådhusgata 7?

av Dag Larsen, tidligere formann i NBUDen som får gleden av å bli valgt til formann (eller leder, som det heldigvis heter nå) i en av de skjønnlitterære skribentorganisasjonene, bør raskt få med seg at tillitsvervet gir gode styringsmuligheter. Ja, det er noen som hevder at disse foreningene er ”formannsstyrte”. Dermed skulle det også bety at foreningens resultater bare kan måles på lederens dyktighet i sin periode.

            Men så enkelt er det heldigvis ikke. Ingen av disse foreningene er store, og selv om de blir hørt, er makten de utøver i beste fall symbolsk.   Av den grunn blir jeg lattermild når avgåtte formenn tar ordet for å si noe pent om hva som skjedde ”i min tid”. Det jeg ”har oppnådd” som leder i NBU, er først og fremst et resultat av manges innsats og av foreningens vilje samhandling med andre, til aksjonsbredde og alliansebygging. Men det betyr også at lederen i den enkelte forening må holde propellen på et ganske høyt turtall for å få resultater.

            Det er mange oppgaver som hører til lederjobben i NBU, bl.a. arbeid for enkeltmedlemmer av foreningen, men det er selvsagte oppgaver og nevnes ikke her.

Som litt for ung arbeidet jeg som tillitsvalgt i fagbevegelsen. Jeg hadde vært medlem av DnF og NBU så lenge før jeg ble leder, at jeg visste at jeg ikke skulle arbeide i en fagforening, men for en kunstnerorganisasjon. Enklere sagt: Da jeg begynte hadde NBU litt over 200 medlemmer. Det var viktig å vite at jeg dermed også hadde å gjøre med litt over 200 lokallag. Dette til tross er foreningslojaliteten større og selvhevdelsen mindre om vi sammenlikner NBU med DnF.

            Her presenteres en aktivitetsliste over større, felles saker. Først de sakene der jeg har grunn til å være misfornøyd, dernest de der jeg kan si meg fornøyd.

DETTE ER JEG MISFORNØYD MED

Bokbransjen:
Bokhandlerne og forleggerne vedtok en ny bokavtale samtidig som jeg begynte som formann.  Avtalen kom på plass med et nødskrik og innebar en tydelig markedsliberalisering av Bok-Norge. Problemet var først og fremst at bransjen ikke kunne bli enige om et fastprissystem. Etter 1998 begynte forlag og bokhandlere å posisjonere seg, som det heter. Det vil si: Ta så mange markedsandeler som mulig.

            Dessverre klarte ikke forfatterne å enes om en offensiv politikk for å møte den nye avtalen. Etter min mening skulle skribentorganisasjonene raskt gått ut med en handlingsplan for å få gjennom en lov som kunne regulert tida for fastpris på bøker. NBU fremmet kravet, men vi klarte ikke å få med oss DnF og NFF tidlig nok. I bokas liv er det de to viktigste instansene forfatterne og leserne. I støyen omkring bokavtalen var det forleggerne og bokhandlerne som hadde mest styrke i megafonen. Skribentorganisasjonene famlet bort et politisk initiativ og drev altfor mye med bransjeintern terapi og ren informasjonsvirksomhet.  Markedsliberalerne i politikk, forvaltning og bokbransje presset gjennom en ny avtale der bokhandlerne vant første runde. Noen vil kanskje mene at skribentenes organisasjoner ikke kunne gjøre mer enn de gjorde. Jeg er altså uenig og mener at jobben ikke ble utført slik at vi i det minste kunne være sikre på at vi hadde gjort hva vi kunne.  

I dag ser vi resultatet: forlagsøkonomien blir presset hardt (og jeg underslår ikke at forlagene selv har et stort ansvar for at det er sånn), og forfatternes avtaler står i fare for å bli undergravd. Det er rett og slett deprimerende å bivåne det som skjer i bokmarkedet nå.

Bibliotekenes stilling 

NBU var svært aktiv for å få på plass en bibliotekaksjon. Det var og er et stort behov for å styrke folke- og skolebibliotekene i Norge. Skribentorganisasjonene la ned mye arbeid i denne aksjonen, og jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om de andre vi samarbeidet med. Men dessverre måtte vi konstatere etter en tid at oppgaven ble for tung og at aksjonen ikke fungerte etter hensikten.

DETTE ER JEG FORNØYD MED:

1          Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening er både krevende og god som samarbeidspartner for de skjønnlitterære foreningene. Selv om begge områder har mye felles som foreninger, er de også ulike. NFF opptar medlemmer på et opphavsrettslig grunnlag, mens de skjønnlitterære gjør det på et kvalitativt. Begge opptaksmåter har sine fordeler og ulemper, men NFFs måte gir langt flere medlemmer enn profesjonelle forfattere. De faglitterære skribentene ønsket å komme inn på innkjøpsordningene. Det skulle egentlig bare mangle, og det var ikke vanskelig å argumentere for en plass. Problemet var bare at de i sin rettmessige utålmodighet ville ha en plass på de allerede eksisterende ordningene. Det lå altså an til en velkjent bondesport mellom folk som skriver: krybbebiting. Etter en del munnbruk i media og på møter av varierende størrelse, foreslo jeg en felles kampanje for friske midler og egen sakprosaordning. Skribentorganisasjonene og Den norske Forleggerforening gikk sammen om kampanjen, og vi var heldige å få med oss Mette Newth som aksjonsleder. Det ble noen år med systematisk arbeid overfor Storting og regjering og Norsk Kulturråd. At ordningen kom plass, var en viktig seier for både fag- og skjønnlitterære forfattere og for leserne.

Det var også av det gode at innkjøpsordningene – som stadig slet med en stram økonomi – fikk en fastere økonomisk ramme som det ble enighet om mellom avtalepartene (forfatternes og forleggernes foreninger og Norsk Kulturråd). Forleggerforeningens daværende leder, Bjørn Smith Simonsen, har mye av æren for det.

2          Forfatterne har tradisjon for internasjonal kontakt og solidaritet. NBU er aktiv i Nordisk forfatter- og oversetterråd, men også på en bredere basis, med kontakter i Zimbabwe, Russland, Syria og det tidligere Jugoslavia. Men det tyngste arbeidet gjorde og gjør vi i Palestina. Allerede i 1994 startet Den norske Forfatterforening et samarbeid med Palestinian Writer’s Union, om utgivelser av nyskrevet litteratur i de palestinske selvstyreområdene. Prosjektet fikk NORAD-støtte, og NBU kom tidlig med i arbeidet. I 1998 dannet de palestinske forfatterne The Ogarit Cultural Centre til å forestå utgivelsene, og i 1999 fikk jeg i oppgave å samordne arbeidet til DnF og NBU overfor Ogarit, og å bistå dem med kontakten med Utenriksdepartementet og NORAD. Det ble flere reiser til Palestina, og til en nesten ufattelig sorg, håpløshet og trassig livsmot. Og innimellom nye venner, med en forståelse og innsikt i liv og konflikt som jeg aldri har møtt hos andre. Spesielt viktig ble det nære vennskapet med lederen for de palestinske forfatterne, Izzat al-Ghazzawi. Livet hans er et lærestykke i integritet, følsomhet, analytiske evner, fasthet og generøs humor. Tross store personlige tap ga han aldri opp håpet om en løsning. Men denne løsningen krevde så mye at Izaat arbeidet seg til døde. Hans bortgang i april 2003 var et slag for alle vennene og særlig for de palestinske forfatterne. Men Ogarit-prosjektet ble desto mer nødvendig å føre videre. Jeg savner Izzat.

3.         Tidlig på 90-tallet ble det rapportert om dårlig leselyst blant landets gutter. Aksjon Les ble stablet på beina i 1997, som en dugnad med felles arbeid fra forleggere, bokklubber, forfatterne, bibliotekarer, sånn cirka alt det vi kan kalle ”Bok-Norge”. Det skulle bli en sammensatt oppgave. !les, som det ble hetende, var en overorganisert og topptung affære som måtte prøve seg fram før den fant sin form. Ikke til forkleinelse for noen andre av mange innsatsvillige, !les ble først det vi ønsket etter at Aslak Sira Myhre overtok som daglig leder, og etter at foreningen fikk organisert en administrasjon som er prosjektrettet og handlekraftig. Jeg fikk være styreleder i to perioder fram til i år, og har stor tro på at denne foreningen vil styrke sin posisjon. Ketil Kolstad har allerede vist at han er en ny og dyktig leder, og så er det ekstra gledelig at Kari Sverdrup sørger for at NBU beholder styrelederklubba.

4.         Det var NFF og NBUerne Liv Lykkenborg, Øistein Hølleland og Anette Diesen som relanserte forslaget om å finne en organisert måte å utgi bøker for folk med ulike lesevansker. NBU ble tidlig med i samarbeidet, Anette Diesen gjorde en verdifull startjobb for oss og etter innledende år med parlamentering, lobbyarbeid og alt som hører med slike framstøt, kom Leser Søker Bok på beina. Det var og er en spennende og viktig oppgave for NBU. Og med Anne Marit Godal som ble daglig leder er LSB blitt en handlekraftig forening som kan vise til flotte resultater på få år.

5          Organiseringen av norske skribenter – forfattere og oversettere – er unik. Det er ingen andre land som kan vise til en slik måte å fordele bibliotekvederlaget på (i de få landene som har bibliotekvederlag). Det norske systemet er en kulturpolitisk ordning, der vederlaget gis foreningene til fordeling til stipender. I praksis betyr det at også nye forfattere får stipender, og at forfatterne har en organisasjon som kan ivareta deres interesser. Dersom vederlaget skulle fordeles individuelt, ville nye forfatterskap ikke få samme muligheter som i dag, og foreningene ville etter en tid ikke ha muligheter til drift, og måtte slå seg sammen til en eller to foreninger. Det ville vært et stort tilbakeskritt for barne- og ungdomsbokforfatterne.

            Jeg fikk være med i forhandlingsutvalget for bibliotekvederlaget, og synes organisasjonene oppnådde gode resultater i forhandlingene med Staten.

6          Tidlig i lederjobben mente jeg at automatisk tildeling av grunnstipend ikke var heldig. Vi evaluerte grundig hele vår måte å tildele på før vi bestemte oss for at grunnstipendet skulle tildeles etter søknad. Det var et følsomt tema i NBU, men jeg mener at vi klarte å løse saken til alles beste.

7          En som har ledertrøya i NBU må kunne samarbeide med andre foreninger, de nærmeste er institusjoner som Norsk barnebokinstitutt og foreningene i Rådhusgata 7. Det kom og gikk en god del ledere i de andre foreningene i den tida jeg var der, og jeg satte pris på dem alle. NBU oppnådde gode resultater av samarbeidet, men alle tapte altså på den nye, såkalte bransjeavtalen.

NBU har ingen generalsekretær, den oppgaven skal lederen ivareta, og dermed blir samarbeidet med generalsekretærene i DnF og NFF nært. Lars Haavik og Trond Andreassen og jeg voktet våre revirer som best vi kunne, men i lag kunne vi bli så vittige at noen hver kunne bli gretne. Jeg innrømmer at vi ikke brydde oss overvettes om det.

Det var heller ikke vanskelig å trives sammen med de som var valgt til verv i foreningen. Jeg synes at Per Olav Kaldestad, som var leder før meg og som fortsatte i styret da jeg begynte, viste en enestående lojalitet og støtte. Det var godt å ha med Unni Nielsen og Kari Sverdrup som nestledere. Men like viktig er foreningssekretæren, som alltid får i oppgave å være ”fjellet” i foreningen. I den tida jeg ledet foreningen, var foreningssekretærene hhv Ellen Liland, Anne Kristin Stenersen, Ellen Liland, Unni Nielsen og Ellen Liland. I den rekkefølgen. Det betyr at det i perioden foregikk familieplanlegging fra Lilands side, men at hun tok vare på rollen sin hele veien likevel. Avløserne var som Ellen: Kule så det holdt, hundre prosent lojale og innmari flinke. Det eneste skår i gleden fra samarbeidet er at Unni gikk bort så altfor tidlig.

Og til slutt: Denne personlige oversikten viser hva jeg mente da jeg gikk av som leder i 2004: Den som vil kan ha det godt som leder i NBU. Jeg mener vel at ikke en eneste arbeidsøkt syntes bortkastet. I ettertid er det nok det jeg er aller mest fornøyd med.