Av Guri Fjeldberg
Jon Ewo introduserte termen ”litterær sampling” i forklaringa til serien om Adam (1998-2001). Her gjør han greie for hvordan han låner, eller ”sampler”, fra tv-serier, filmer, rocketekster, dataspill – og bøker med klassikerstatus. Han stiller to krav til denne formen for intertekstualitet: For det første må klassikeren være nevnt eksplisitt i boka, og for det andre må handlinga til en viss grad tilsvare handlingsforløpet i klassikeren. Her skal jeg vise hvordan slik sampling gir uttelling for litteraturkyndige lesere i fire nye ungdomsromaner.
Klassikeren som reisefølge
I ”Svart elfenben” (2005) sampler Arne Svingen fra ”Mørkets hjerte” av Joseph Conrad (1899). Klassikeren følger kaptein Marlow opp Kongo-elva på leit etter handelsmannen Kurtz. Reisen avslører den hensynsløse utnyttelsen av innfødte og ga leserne i vesten det første kritiske blikket på kolonialiseringa av Afrika. Svingen fortsetter det dystre bildet av utnyttelse, herskesyke og manglende medmenneskelighet. Eller som han skriver: ”Landet der livet ditt er mindre verdt enn en flaske cola.”
Bokas navnløse hovedperson og forteller er vokst opp under barnevernets omsorg. Bestevennen Sam er flyktning fra Liberia, og nå vil han gjerne ha selskap i jakta på mora si. De stjeler penger, skaffer visum og setter av sted til Elfenbenskysten. Leitinga etter mora tar dem med på ei farlig reise gjennom borgerkrig. Fortelleren har med seg ”Mørkets hjerte” som reiselektyre. Flere steder siterer teksten direkte fra boka, men mange av parallellene befinner seg under overflata.
Konflikten mellom pilegrimer og innfødte i Conrads bok, er erstatta av konflikten mellom lokale krigsherrer og barn. Marlows menn rekrutterer innfødte til slavearbeid, mens krigsherrene rekrutterer barnesoldater. I ”Mørkets hjerte” dreper de for elfenben, i Svingens bok er ”svart elfenben” den heroiske betegnelsen på hva et barneskjelett blir forvandla til etter at det er gravlagt. Når Marlow til slutt finner Kurtz ved enden av elva, finner han en gal mann i ei hytte omkransa av hodeskaller på påler. (Den samme gale Kurtz som også er å finne i Vietnamfilmen ”Apokalypse nå” av Francis Ford Coppola.) Vi som kjenner denne scenen fra klassikeren, kan lese inn et ekstra nivå i Svingens bok når de to guttene møter en hvit fotograf som bor her i et overklassehus. Veggene viser bilder av barnesoldater som poserer ved sida av menneskene de har drept. Sammenlikninga mellom Kurtz og fotografen gjøres eksplisitt: ”Han minner meg om Kurtz, gærningen som lagde sitt eget grønne hælvete i boka til Conrad.” De som allerede kjenner Kurtz fra Conrads bok, kan følge lengre ned i dypet av denne galskapen, til de fundamentale spørsmåla: Hva gjør slik grusomhet mulig? Hvor gal ville jeg sjøl blitt under sånne forhold? Det gir litt ekstra å tenke på når teksten avslører at reisepengene de to rana til seg, stammer fra en sympatisk fyr som har vært fosterfar til fortelleren. Og at dama som mangler en arm, er mora til Sam, slik hun endte opp etter at Sam kappa den av. Som barnesoldat.
Kritisk til klassikeren
Samplinga i ”Alt annet enn pensum” (2006) er spesiell fordi Harald Rosenløw Eeg viser ei kritisk holdning til klassikeren han benytter. Hovedpersonen Klaus (omtrent 15) forteller sjøl historia om hvordan han kommer flyttende til et nytt sted sammen med mora. Før han rekker å begynne på skolen, dør en gutt i den nye klassen i ei T-baneulykke. Den første skoledagen til Klaus er faktisk begravelsen. Klassekameratene oppfører seg merkelig, og Klaus er redd det ikke bare var ei ulykke. Når han prøver å finne ut hva som skjedde, havner han i trøbbel. Ei gruppe ungdommer presser og plager andre. De hevder at de gjør som Caulfield sier.
Holden Caulfield er hovedpersonen i ”Catcher in the Rye” av J.D. Salinger (1951). Han blei en kultfigur gjennom opprøret mot etablissementet, mot alt falsk og fjollete. Det interessante her er at det er de usympatiske ungdommene som dyrker Salingers bok. Akkurat som Caulfield hater disse ungdommene autoriteter og kaller dem hyklerske og overflatiske. Men i Rosenløw Eegs bok er de onde. Kanskje forfatteren ikke syns dyrkinga av denne kultboka er så sunn som fansen påstår? Handlinga topper seg i en voldsom demonstrasjon av gruppepress, der Caulfield-gjengen sørger for at Klaus får skylda for ugjerninger han ikke har begått.
Klassikerens Holden Caulfield har mer til felles med den ensomme og bløthjerta Klaus. Det som fascinerer Klaus mest når han leser ”Catcher in the rye”, er hvordan Holden drømmer om å bli redningsmannen i rugen, en som fanger opp barn i fallet. Sjøl blir han i sluttscenen dytta utfor et stup. Jeg tolker det pessimistisk – som Klaus’ død. Det ligger en oppbyggelig moral i at forfatteren heller lar ham dø enn å underkaste seg den brutale gjengen. De jeg har snakka med som er fan av klassikeren, påstår derimot optimistisk at Klaus overlever. At han kommer til å bli hengende fast i et tre eller lande trygt på en eller annen madrass. Kjennskapet til klassikeren gir altså mer håp til sluttscenen. Og siden klassikeren blir presentert nesten som en bibel, inspirerer denne boka til å lese den – om enn på en kritisk måte.
Klassikeren som tidtrøyte
I ”Fredlaus” av Ragnar Hovland (2006) tok det ikke mer enn tre sider før jeg satt og heia på hovedpersonen. Han heter Anders og har litt mer enn ett år igjen på ungdomsskolen. På denne tredje sida har han akkurat fått vite at foreldra skal skilles. Da bestemmer han seg for å flytte hjemmefra. Faren ber ham slutte å gjøre ting verre, men gutten svarer: ”Det er vel heilt andre som har gjort ting verre her, etter det eg kan sjå.” Så pakker han ryggsekken og går. Han flytter ut i et hus i skogen som står tomt etter at den siste beboeren hengte seg. Her finner han tobakk, kaffe og et gevær, alt han tror han trenger for å bli en skogens mann.
Boka er fylt av sampling, allerede tittelen gir assosiasjoner til diverse bøker og filmer med samme navn. Mest interessant er boka Anders har med i sekken. På overflata ser det ut som ”Store forventninger” av Charles Dickens (1860-61) bare er ei bok for å holde ham med selskap. Han er glad den er så tjukk, siden han har så god tid. (Mitt eksemplar har 567 sider.) Klassikeren handler om foreldreløse Pip som vokser opp hos en smed. Ved hjelp av penger fra en hemmelig velgjører, får han muligheten til å bli en gentleman. Anders virker bare interessert i handlingsplanet: Hva vil skje mellom Pip og hans elskede Estelle? Hvor kommer de hemmelige pengene fra? Parallellen er likevel nokså opplagt: Anders regner seg nå som foreldreløs, akkurat som Pip. Men mer slående enn likhetene, er forskjellene mellom de to. Mens Pip ønsker å bli en gentleman, ønsker Anders å bli en skogens mann, nærmest en landstryker. Pip velger overklassen, mens Anders velger underklassen. Er ironien tilsikta?
Den som kjenner ”Store forventninger”, veit at uansett hvilken klasse du hører til, kan du ikke forandre den du er inni deg. Du må bare gjøre det beste ut av det. Det er som om Anders ikke trenger 567 sider for å finne det ut, han bare veit det. Slik jeg leser ”Fredlaus”, gir Dickens undertekst en egen stolthet til måten Anders håndterer de harde realitetene på i det nye livet han har valgt. Når Anders mottar stjålne penger fra en landstryker, ligger tilleggsbetydninga der for de som veit at Dickens’ hemmelige velgjører viser seg å være en kriminell, en rømt straffange. Ja, stjålne penger kan være akkurat det som behøves. Når til slutt en ny velgjører dukker opp hos Anders med nettopp den veden han trenger for å komme seg gjennom vinteren, kan det virke som litt for mye av en tilfeldighet. Men ikke for oss som har lest ”Store forventninger”. Dickens ønska å poengtere at viljestyrke ikke er nok til å bli hva du vil her i verden. En ung mann trenger litt hjelp for å starte et liv fylt av store forhåpninger.
Klassikeren som forbilde
Ungdomsromanene er fortsatt fulle av jenter som drømmer om kunstnerkarriere, slik også med ”Svarte vinger” av Lise Knudsen (2007). Dea er snart ferdig med videregående og må velge vei videre. Hun vil bli pianist, men det vil ikke mora. Boka teller ned dag for dag til den store konserten. Bak Deas toppkarakterer og treklanger, vokser angsten. Mangelen på forståelse for ei jente som ønsker å leve av kunsten, er høyst aktuell: ”Det er jo helt unyttig. Hun hjelper ingen. Bare seg selv, og det teller ikke.”
I ”Jane Eyre” av Charlotte Brontë (1847) henter Dea styrke når det ikke kjennes tilstrekkelig å være bare seg sjøl. Dea forklarer ikke bruddet med kjæresten bare med at hun måtte tilbringe så mye tid ved pianoet, det skyldtes også lesinga: ”Leste Jane Eyre på norsk og kom inn i en underlig stemning. Den tettsittende kjolefølelsen. Opprøret. Jane, som trossa alle.” Hun tenker på hvordan Jane kjempa for å gjøre de rette valgene. ”For Jane Eyre var selvrespekt det viktigste. Og kjærligheten.” I Deas beundring for Jane ligger det også et frampek om hvor langt Dea er i ferd med å presse seg: ”Jane Eyre (…) Nøysom og ærlig. Og prinsippfast. Nesten til døden.”
Klassikeren bidrar til å lade denne moderne ungpikeboka med følelser. Felles for Jane og Dea er lengselen. Men i stedet for å fokusere tradisjonelt på belønninga for å følge drømmen, legger Knudsen fokuset på den høye prisen ei jente må betale. Når Dea endelig slutter å spille så fanatisk, er det ikke lenger sikkert at det å følge drømmene sine er den beste måten å leve livet på. Men med Jane Eyre i tankene, virker det desto viktigere å forsøke.
Oppsummering
Disse kjærlighetserklæringene til klassikerne gjør bøkene godt egna til lesing utover tradisjonelle aldersgrenser. Dermed bidrar slik sampling til å heve statusen til ungdomsromanen. Hvorvidt den litterære kvaliteten virkelig stiger ved hjelp av parallellene til klassikerne, er derimot ikke like sikkert. Kan hende har unge lesere et annet syn enn litteraturkyndige voksne på den saken. Når det nærmer seg tid for ny særoppgaveskriving i videregående, kunne det vært interessant å få ungdommens vurdering av slike litterære krysninger i ungdomslitteraturen.