av Bjørn Ingvaldsen

Internett
Lover
Musikk
MP3
Spredning
Straff
Film
Kryptering
Dataprogram
Skjønnlitteratur
Elektroniske bøker
Sperrer
Forfatterne

Kommentarer

Svært mange tekster som skrives i dag har digitalt opphav. De skrives rett og slett på datamaskin og oppstår derved på et digitalt media. Enda flere tekster blir på ett eller annet tidspunkt gjort digitale. Alt som skal trykkes og mangfoldiggjøres blir stort sett bearbeidet på datamaskin. Det spesielle med det skrevene ord er at den videre formidlingen i svært liten grad gjøres digitalt.

 

Det skrevne ord i denne sammenhengen er litteraturen. Og da mener jeg den form for litteratur som vanligvis ikke formidles digitalt, men som når leseren i bokform. Internett og digitale medier har også gjort det mulig å skrive tekster hvor fremdriften i teksten og måten å lese på styres av mulighetene i en Internettleser, hypertekst. Slike tekster kan aldri overføres til bokform. Om slike tekster kan omtales som litteratur eller må sees på som en ny kunstform er en debatt jeg ikke vil komme inn på her. Heller ikke mer eller mindre formelle former for formidling av skrevet ord, slik som blogging og kreative debattforum omfattes av det jeg i denne sammenheng anser som litteratur. Det samme gjelder formidlingsformer hvor det skrevne ord er smeltet sammen med musikk eller andre uttrykk for å kunne formidles digitalt.

 

Digitalt i denne sammenhengen er alt som kan leses og benyttes på datamaskiner eller andre beslektede former for maskineri.

 

Internett er den store formidlingskanalen for tanker og budskap. Internett er et demokratisk forum i og med at veldig mange har mulighet til å spre sine tanker og ideer her. Det er også nesten umulig å stoppe folks tilgang til nettet. Selv om det fra ulike regimer har blitt forsøkt å dempe folks muligheter til å hente ut og formidle meninger gjennom Internett har det i liten grad lykkes. Regimet i Burma har i de siste dagene gjort forsøk på å stenge linjene ut av landet, uten at det har særlig effekt. Noen har satellittelefoner som gjør at man kan formidle data. Det eneste reelle hinder for denne form for kommunikasjon er faktisk fattigdom, det er de rike land og de privilegerte klasser som har denne muligheten. Men etter som teknologi blir billigere og billigere vil også flere grupper få tilgang til informasjonsstrømmen nettverket kan formidle.

 

Alt som legges ut på Internett er beskyttet av opphavsrett. Noen har eiendomsretten til den informasjonen de selv skaper og legger ut. Men er den opphavsretten reell?  Neppe. Internett er et enormt medium, ingen har noen oversikt over hvor mange sider informasjons som finnes der ute. Et antall som antagelig øker med noen millioner bare i dag. Internett kan bringe informasjon over lange strekninger like lett som over korte. Uansett hvor i verden kan jeg lese min lokale avis og være like raskt oppdatert på nyhetene som nærmeste naboen til avishuset der hjemme i Norge. Det sier seg selv at det derfor blir nærmest umulig å håndheve regler om opphavsrett på Internett. Det betyr dermed ikke at det blir lovlig av den grunn.

Det er to sett regler som er til hinder for ubegrenset spredningen av informasjon over Internett. Den ene er de lover og regler som gjelder. Den andre er de moralske regler og normer hver enkelt synes man bør følge.

De fleste land har lover og er bundet av konvensjoner som skal regulere den frie bruken av opphavsrettbeskyttet materiale. Som nevnt er slike regler nesten umulige å følge opp, opphavsrettslover krever at man blir oppdaget i det ulovlige man gjør. Store konserner som Disney har egne folk som surfer rundt på Internett på jakt etter ulovlig bruk av deres tegninger og figurer. Men hvilket apparat kan de egentlig bruke mot en privatperson i Mongolia eller på Surinam som har lagt en tegning av Donald Duck eller Ole Brum på sine hjemmesider? Neppe noe mer enn en høflig henstilling.

Et annet aspekt som viser hvor vanskelig det er å praktisere lover på Internett er spørsmålet om hvilke lover som skal gjelde. Jeg skrev i ett avsnitt over at jeg kan lese lokalaviser fra Norge hvor jeg måtte befinne meg i verden. Men hvilke lover skal regulere dette? De lokale eller de norske? Leser jeg noe de lokale myndighetene ikke vil at jeg skal lese, hvilke lover gjelder da? Skulle det stå skrevet noe som er brudd på opphavsretten, for eksempel gjengitt et stykke poesi en tysk poet har skrevet. Hvilke lover om opphavsrett gjelder da? Norske eller tyske? Og skulle den tyske opphavspersonen til denne poesien ønske å stoppe den ulovlige bruken eller å kreve honorar for dette, hvordan kan man gjøre det? For så å trekke eksempelet ennå lenger. Hva om et norsk nettsted bruker en tysk tekst ulovlig. Og plasserer denne Internettsiden på en server i Taiwan? Hvilken lov gjelder da og hvem kan håndheve den? TV3 trenger ikke å følge norske reklamelover, siden programmene sendes ut i verdensrommet fra en sendere i utlandet.

Kort sagt er muligheten til å begrense og kreve vederlag for materiale lagt ut på Internett illusorisk hvis den som publiserer materialet ønsker det. Sammenligningen er enkel og brutal: Alle er enige om å stoppe barneporno på Internett. Likevel er det umulig. Internett på sitt verste er anarki.

 

Musikkbransjen har fått erfare hva spredning av digitale media kan medføre. I min ungdom var det alltid populært når en kamerat hadde kjøpt en ny lp-plate. Vi kunne ta med en kassett og komme for å kopiere musikken. På den måten fikk vi tak i den musikken vi ville ha og trengte ikke å legge så mye penger i det. Og skulle vi bli lei musikken på kassetten kunne vi bare spille over med et nytt verk. At vi på den måten lurte Abba eller Rolling Stones for penger bekymret oss ikke. De hadde mer enn nok og vi hadde ikke råd til å kjøpe alle platene vi ønsket uansett. Dessuten, og det er viktig. Vi gjorde ikke noe ulovlig. Kopiering av musikk var og er lovlig de aller fleste steder i verden. Det er først når det skjer kommersielt at dette rammes av forbud.

Musikk er i dag et digitalt medium og som sådan lett å kopiere. CD-plater kan lett kopieres hjemme på en datamaskin, helt uten tap av kvalitet på den musikken som finnes på den. Det drives også ulovlig framstilling av CD-plater for salg, ikke minst er Kina kjent for å være opphavslandet for ulovlig kopiert musikk. Også omslaget og utseendet på Cd-en blir kopiert, slik at en vanlig kjøper ikke vet at det er en ulovlig kopi som blir kjøpt. Veldig ofte er prisen på plata en god indikasjon på at den er fremstilt ulovlig, slike plater blir gjerne solgt på gatehjørner for en liten del av hva den ville ha kostet i en seriøs butikk. Også her gjelder tesen om to sett regler, det er ikke ulovlig for en kunde å kjøpe en slik plate, det er produsenten og muligens selgeren som gjør noe ulovlig. Men er det moralsk og etisk å kjøpe musikk på den måten? Er det galt av en kjøper å snyte James Blunt for sin fortjeneste?

Musikk som finnes på en CD-plate er digitalisert. En hvilken som helst hjemmedatamaskin kan lese den informasjonen som finnes på plata. På den måten kan en eier av en slik plate ”rippe” den, det vil si å omforme musikkformatet på CD-en til et mer hendig musikkformat, nemlig MP3.

MP3 er et filformat for musikk på datamaskiner. Kort fortalt er å omforme lydfiler til MP3 en metode for å gjøre filene mindre, uten at det går ut over kvaliteten til musikken i særlig grad. Det er heller ikke ulovlig å ”rippe” musikk. Mange har i dag kjøpt små bærbare musikkavspillere hvor musikkfiler kan lagres i minnet, for eksempel en iPod. For å kunne høre på musikken man har kjøpt på disse spillerne må disse lydsporene – filene gjøres om. Det hele kan sammenlignes med å spille en grammofonplate man har kjøpt over på kassett for å kunne høre på den i bilen eller walkmanen. Den gangen det var aktuelt fant ingen noe galt i det.

Det problematiske med MP3-filer med tanke på opphavsrett ligger mye i størrelsen på disse filene. I og med at de blir endret i format fra det som er på CD-platen til MP3, blir også filene svært mye mindre, ja kanskje bare 2-5 % av den opprinnelige størrelsen. Da blir det også lett å sende dem over Internett.

Det finnes en god del steder på Internett hvor man lovlig kan laste ned MP3-filer. Unge musikere og ukjente band vil gjerne spre musikken sin. Før var det vanskelig og kostbart å drive reklame for seg selv. Nå kan man spille inn musikken sin og legge den ut på Internett til fri benyttelse i håp om at noen vil oppdage det en har laget og kanskje en dag tilby en platekontrakt. Det er den lovlige delen av spredning av MP3-filer.

Det er også veldig populært å kjøpe musikk lovlig over Internett, iTunes er et eksempel på dette. Man betaler for å laste ned musikken til sin iPod.

I og med at teknologien er så tilgjengelig og størrelsen på filene så liten, er det også klart at dette er en grei måte å dele musikken man har kjøpt med sine venner. Der vi måtte ta med oss en kassett og oppsøke vedkommende som hadde kjøpt LP-plata kan nå en musikkinteressert ”rippe” sin nye CD og sende musikken til sine venner som vedlegg til en e-post. De som mottar fila kan på sin side bestemme om de vil høre på den på datamaskina, laste den opp på sin lille mp3-spiller eller kanskje brenne en ny CD-plate med akkurat denne musikken. Mulighetene er mange.

Neste skritt i spredningen av musikken er å legge musikk andre har rettigheter til ut på Internett slik at alle kan få tilgang til den. Man kan opprette et nettsted, gjøre det kjent og vente på at musikkinteresserte begynner å laste den ned. Det har også blitt gjort i stor grad. Men det er nå det begynner å bli vanskelig.

For det første beveger man seg nå inn i et område der det man driver med kan være ulovlig. Man formidler videre rettighetsbeskyttet materiale man selv ikke har rettigheter til. Man risikerer rett og slett å bli tiltalt. Og selv om man kanskje ikke blir dømt for det, hvem vil kjøre en rettsprosess i flere år i amerikanske rettssaler hvor Emi eller Virgin setter et kobbel av sine beste advokater på en?

Et annet aspekt med denne typen spredning er hvorfor. Hvorfor skal jeg betale mye i datautstyr og leie av linjer for noe jeg selv ikke får noe igjen for? For at andre mennesker skal kunne laste ned produkter som jeg ikke har noe med? Det vil være dumt. Men hva om jeg, som privatperson, ”ripper” noen av de CD-ene jeg har kjøpt, og deler dem med andre? Eller deler musikkfiler jeg har kjøpt fra iTunes? Mot at jeg får filer fra de platene de har kjøpt? Det kan være en god idé. Det var i hvert fall tanken bak dataprogramvaren Napster. Når man installerte den på sin datamaskin, ga man mennesker over hele verden tilgang til et område på datamaskina. Der la man ut den musikken man ville dele med andre. Og så kunne man selv søke i millioner av musikkfiler over hele verden for å laste ned det man hadde lyst på. Det fantes ingen sentrale servere eller store datamaskiner hvor dette lå. Musikken som var omformet til MP3 lå på hjemmedatamaskinene til hundretusenvis av mennesker over hele verden. En mann i Norge hadde en musikkfil en kvinne i Finland ville ha, samtidig han selv fikk tak i en sang han hadde ønsket seg fra en person på Fiji. Det hele var en stor dugnad. En dugnad hvor man delte det man hadde med mennesker man ikke kjente og samtidig fikk tilgang til nær sagt all musikk i hele verden.

Dette rammet og bekymret musikkverdenen hardt. I verste fall kunne dette ødelegge hele platebransjen. Hvorfor skulle man gi ut og bekoste en ny plate med Britney Spears hvis man, satt på spissen, risikerte at bare en Cd ble solgt? Plateselskapene gikk til sak, ikke mot de enkelte brukerne, dem var det jo alt for mange av, men mot firmaet som hadde utviklet Napster. Og Napster ble stoppet.

Hvor mange tilsvarende programvarer som Napster som finnes på markedet i dag aner jeg ikke, men selv om Napster i sin opprinnelige form ble stoppet laster mennesker fortsatt ned musikk i store mengder.

Musikkbransjen, eller i hvert fall de store plateselskapene, synes selvsagt ikke at dette er akseptabelt. En ting er at de får mindre fortjeneste på plater med kjente artister. Et enda større problem er alle de ukjente artistene som vil debutere. Det er i dag mye større økonomisk risiko forbundet med utgivelse av nye artister. Derfor har bransjen  kommet sammen og arbeider for å stoppe denne kopieringen. En metode som brukes er at den internasjonale platebransjens forbund IFPI forsøker å skremme folk fra å kjøpe og å laste ned musikk som ikke er lovlig distribuert. Derfor kan vi av og til lese ikke verifiserte nyheter som ”Mann i Hellas fikk 3 måneders fengsel for å ha kjøpt to pirat-CD-er”. Jeg vet ikke hvordan lovene i Hellas er, men her i landet måtte han nesten ha slått plateselgeren i hjel samtidig for å få en så streng straff. Men det er mulig at IFPI mener at slike skremselsutspill har en effekt i kampen mot ulovlig kopiering.

En annen metode som er forsøkt benyttet er kryptering. Det går ut på at CD-plater som selges lovlig blir utstyrt med en form for kode som skal gjøre det umulig å kopiere musikken. Det er fremmet forslag, i samarbeid med ledende IT-aktører som Intel og IBM, om ordninger som gjør det mulig å enten hindre enhver form for privat kopiering av en fil fra det mediet den opprinnelig er levert til, eller begrense tallet på kopieringer. Løsningen, kalt CPRM for Content Protection for Recordable Media, krever spesielle krypterings- og tellerutiner på mediet. Rutinene håndteres først av Internett-serveren som leverer innholdsfilen, dernest programvare som skal spille av innholdet. Dette er komplisert å få til, ikke minst fordi det krever at den som lovlig skal bruke den musikken vedkommende har betalt for, også benytter programsystemer som kan dekryptere musikken.

Hver gang man forsøker å lansere slike løsninger er det noen som like raskt finner frem til løsninger for å omgås den. Har man kjøpt en CD-plate som er beskyttet slik at den ikke lar seg kopiere digitalt er det jo en smal sak å spille av plata på ordinær måte og ta lyden opp på et nytt media. Selv om man må gå via en analog utgang betyr det neppe noen merkbar reduksjon i kvaliteten på MP3-fila som blir sluttproduktet. Iherdige programmerere er også raskt ute for å lage dataprogram som kan knekke slike koder og krypteringer. Et annet aspekt er hensynet til kunden, vil folk finne seg i å måtte betale for musikk og så ikke kunne benytte den på den måten man etter loven har rett til?

 

Kommersielle DVD-plater er allerede kryptert på en slik måte at det ikke skal la seg gjøre å kopiere dem. Kjøper man en ordinært fremstilt DVD-plate med en film kan man ikke lage en kopi, selv om det er aldri så lovlig å kopiere et slikt innhold til eget bruk. Og kanskje opplever ikke den jevne bruker dette som noe stort problem. Man pleier rett og slett ikke å lage kopier av sin filmsamling. Og skal venner og familie benytte den samme DVD-en for å se film låner de bare filmen for å hygge seg en kveld. Film benyttes på en annen måte enn musikk og behovet for kopiering lovlig er mindre. Men, og det er også her noen viktige men. Det er fullt lovlig å kopiere en DVD man selv eier, for å ha en kopi om originalen blir ødelagt. Men denne lovlige retten blir hindret av kopisperren på DVD-en. Det finnes dataprogrammer som kan knekke denne koden. Men et slikt program er ikke lovlig å bruke. I hvert fall i følge bransjen selv. Og da står vi over et dilemma hvor to lover slår hverandre i hjel. Og mer komplisert enn som så. Slik kryptering kan også hindre helt legitim bruk av filmer man selv har kjøpt.

Vanligvis ser man film på TV. Og for å se DVD trenger man en DVD-spiller tilkoblet. En slik spiller selges overalt til en svært lav pris, man får kjøpt fullt brukbare DVD-spillere for noen hundrelapper. Da tar DVD-spilleren seg av krypteringen også, man trenger ikke å tenke på den. Det er bare å stappe filmen inn og så hygge seg med en film man ønsker å se. Men for å gjøre muligheten til å spre film litt vanskeligere har bransjen innført noe som kalles soner. En film beregnet for det amerikanske markedet har en type kryptering, mens filmer som selges i Europa har en annen. Og filmer beregnet solgt i Østen en tredje. Og så videre. Og på samme måte blir DVD-spillere solgt i samme regioner gjort klare til å bruke de lokale filmer.

Og da skjer det at om man på ferie i New York kjøper en film man gjerne vil se hjemme opplever man at den ikke lar seg spille av på ens egen DVD-spiller, fordi den er beregnet på en annen sone. Er det riktig? Er det i tråd med moralske eller andre regler? De fleste vil si nei. Derfor finnes det selvsagt metoder for å omgåes slike systemer, veldig ofte i form av at produsenten av DVD-spilleren lar kjøperen få vite hva som må gjøres for at spilleren man har hjemme i stua skal bli sonefri. Og det dreier seg som regel om noen tastetrykk på fjernkontrollen. I følge filmbransjen er dette ulovlig. Hva er det da noe galt med? Bransjens regler eller folks moral? Produsenter av dataspill bruker også samme form for soneinndeling.

Et annet dilemma med krypteringen av DVD-plater er muligheten til å spille dem av. Jeg har nevnt den mest nærliggende måten, på en DVD-spiller. Men også datamaskiner kan spille av DVD-plater. Man kan like gjerne benke seg foran datamaskina si for å se på en film. Er man ute på reise kan man korte ned ventetiden på flyplassen med å se en film med Bruce Willis om flyulykker og kapring, eller kanskje man vil benytte litt ledig tid på kontoret på å se de nyeste episodene av Sopranos? Det er fullt mulig. I hvert fall nesten. De to store operativsystemene for datamaskiner, Microsoft Windows og Appels Macintosh-system har innebygget dekryptering slik at filmer kan sees på datamaskiner som har disse operativsystemene. Men det finnes et tredje alternativ som i hvert fall i studentmiljøer er utbredt, nemlig operativsystemet Linux. Linux er ikke et kommersielt produkt, alle kan gratis laste ned en versjon av Linux og benytte det gratis. Tanken bak det er at det skal gjøre edb mer tilgjengelig også for dem som ikke vil betale store konsern for å benytte deres systemer. Mange oppfatter derfor Linux som en trussel mot de store konsernene og de systemene de selger.

Men siden Linux er et system som er fritt tilgjengelig og hvor man ikke hemmeligholder koden som selve systemet består av, tillates ikke dekrypteringen for DVD-filmer å benyttes på maskiner med dette systemet. Derfor oppstår det pussige at på tre datamaskiner, en med PC med Windows, en Macintosh og en maskin med Linux, kan DVD-filmer bare lovlig avspilles på de to første. For å benytte Linux-maskiner til slik avspilling må man ha ulovlig programvare installert. I hvert fall er denne programvaren ulovlig i følge filmbransjen. Nå er det selvsagt ikke muligheten til å se film på en maskin med Linux som bekymrer, redselen går nok heller ut på at den samme programvaren kan brukes til å kopiere filmer. Derfor gikk en samlet bransjeorganisasjon til sak mot en norsk unggutt som hadde knekket koden og publisert den på Internett. Saken førte ikke frem, gutten ble frikjent for dette i Høyesterett. For selv om koden antagelig kan og blir brukt til å kopiere filmer, er det et brudd på loven å hindre en lovlig kjøpt film å bli avspilt på det operativsystemet man selv ønsker.

Summen av alt dette gjør at bruk av lovlig kjøpte DVD-filmer lett kan bli problematisk. For de lovlydige. Og det meste av dette er helt uten hensikt. For filmer kopieres og spres over Internett lenge før de har nådd butikken du handler i. Spør en ungdom nær deg om dette, og du kan garantert få et innblikk i hva som kan lastes ned.

 

Og siden jeg nå har nevnt datamaskiner og operativsystemer. Det er i den bransjen problemet med piratkopiering av åndsverk virkelig oppstod. Programvarehusene vil selvsagt selge sine produkter, og til en høyest mulig pris. For å utvikle et komplisert dataprogram behøves en stor stab utviklere og mye resurser. Derfor blir det kostbart. Og derfor vil selvsagt også firmaet ha tilbake mest mulig av sine utgifter. Men det er ingen sammenheng mellom prisen på et dataprogram, som kan komme opp i mange tusen kroner, og den prisen det solgte mediet har. En CD-plate med et dataprogram koster bare noen øre å produsere. Derfor har det vært svært vanlig å kopiere dataprogram, enten til egen eller venners bruk, eller for videresalg. Det tar et par minutter å lage en kopi av en CD med et dataprogram som kan brukes på akkurat samme måte som det som selges dyrt i butikken.

Databransjen har derfor tatt mange metoder i bruk for å hindre slik spredning. En metode er å benytte serienummer på installasjonen. Når man installerer programmet blir man bedt om å oppgi serienummeret som står trykt på esken det originale programmet ble levert i. Eller i en trykksak som fulgte med. Det nytter derfor ikke bare å ha en kopi av programmet, man må også få skrive av serienummeret. Men det siste er jo ikke veldig vanskelig å få til. En annen metode for å hindre spredning er å levere med programpakken en liten dings som skal puttes inn et eller annet sted på datamaskina, og som må være der for at programmet skal fungere. Det vanlig er at en slik dings, en dongle, settes inn i printerporten eller mellom tastaturet og maskina. Har man ikke donglen virker ikke programmet. Ulempen er at man risikerer at andre program på maskina ikke virker når denne donglen står i, spesielt om man har flere program som krever hver sin dongle. Og dongler kan ikke sikkerhetskopieres, blir den borte eller ødelagt har man et problem. Og selvsagt blir programmer som er beskyttet på denne måten ”knust”, det vil si at noen lager et lite dataprogram som gjør det mulig å benytte en kopi uten dongle.

En annen metode for å hindre kopiering er å gjøre de brukerhåndbøkene som følger med et dataprogram så store at det er nesten umulig å kopiere dem opp på kopimaskin. Tanken bak det er selvsagt at man regner med at brukeren trenger ei slik bok for å kunne bruke programmet man har kjøpt. Dette har blitt et stort marked for mange bokprodusenter, man selger håndbøker til nesten alle kjente dataprogram. Og siden de bøkene som originalt følger med er så store og uhåndterlige trenger også de som har kjøpt programmet på lovlig måte slike hjelpemidler.

En tredje metode kan være å benytte Internett som en form for godkjennelse for programmet. Jeg kjøpte et dataprogram for noen år siden siden, før GPS kom inn i livet mitt. Dette var et kartprogram som dekket hele Norge. Jeg reiser mye for å besøke skoler og trengte et hjelpemiddel for å finne frem. Dette programmet installerte jeg på min bærbare PC, fikk en nøkkelkode over Internett og kunne planlegge min neste reise. Men da jeg sto i et veikryss og trengte å kontrollere kartet noen uker seinere, oppdaget jeg at denne kodenøkkelen måtte fornyes en gang i måneden. Og i den bilen jeg satt i i det veikrysset, hadde ikke jeg tilgang til Internett. Så da var det bare å gå på en bensinstasjon for å kjøpe et ordinært veikart. En morsom ting å ta med her er at om jeg faktisk hadde hatt tilgang til Internett der jeg var, hadde jeg også trengt boksen programmet ble levert i, det var på den koden jeg måtte oppgi sto trykket på. Så da hadde jeg vært like langt.

Mange programvareleverandører prøver å skremme sine kunder til å ikke kopiere programmer ved for eksempel å trykke en advarsel på pakken, om at ved å åpne denne pakken eller å sprette denne konvolutten aksepterer man en gitt avtale. En avtale hvor det står spesifisert at det ikke er lovlig å kopiere dette programmet på noen måte. Man trenger ikke å være ekspert i avtalerett for å skjønne at man ikke inngår noen som helst avtale ved å sprette en konvolutt. Man har også full rett til å ta de sikkerhetskopier man vil av sine dataprogram. Det sier seg jo også selv at et slikt forbud ville være umulig og meningsløst. Hadde man tolket slike formuleringer bokstavelig ville en hver nødvendig sikkerhetskopiering fra hard-disken være brudd på en drøss med opphavsregler fra like mange programvarefirma.

Igjen gjelder reglen om kopiering til privat bruk og ikke til salg. Man kan ha kopier av det man har kjøpt, men ikke selge dem videre. Men om man som privatperson benytter en kopi av et program noen andre har kjøpt, er det ikke sikkert at man gjør noe ulovlig. I alle tilfeller er det loven i det landet man befinner seg i som gjelder, og ikke loven i USA. Så får det være opp til hver enkelt om de finner det umoralsk å snyte Bill Gates for noen dollar.

 

Dermed begynner jeg å nærme meg målet med denne artikkelen. Digital formidling og bruk av skjønnlitteratur.

Elektroniske bøker har vi hørt om lenge. Det har blitt definert standarder for ebook, det har blitt laget programvare og maskiner for å håndtere dette. Og det finnes en god del bøker tilgjengelig i elektronisk format.

Det jeg vil hevde er at den dagen elektroniske bøker er vanlig i bruk vil problemet med uautorisert kopiering være like stort som for alle de andre medier jeg har nevnt i denne artikkelen. Elektroniske bøker vil være like lette å kopiere som musikk og dataprogrammer. Og da er det vi forfattere som har et problem.

 

Bruken av elektroniske bøker har aldri tatt av. De har ikke blitt særlig populære. Mye av årsaken til det ligger nok i formatet. Det oppleves ikke like hendig som ei bok. Bøker er unike. Det å bla i ei bok gir en fantastisk følelse. Man kan lese den hvor som helst, man kan bla fram og tilbake i dem, man kan sette dem på plass i ei hylle og nyte synet av dem. Slike muligheter han man ikke med elektroniske bøker. Og derfor tar de aller aller fleste utgivelser veien fra den digitale verden de oppsto i til trykkeriet. Og derfor er det vanskelig å piratkopiere bøker. Å legge en roman på ei kopimaskin for å fotokopiere den side for side for deretter å samle arkene på en slik måte at det blir greit å lese dem, det er noe de færreste ville finne på å gjøre. Det er selvsagt fullt mulig å kopiere ei bok over til digitalt format. Man kan låne den på biblioteket og skrive teksten inn på sin PC. Om man orker det. Det finnes også løsninger for å skanne teksten og få den gjort om til digitalt format. Det også krever ganske mye arbeid. I hvert fall så mye arbeid at det er lite trolig at noen vil sette i gang med piratkopiering av bøker i stor stil på denne måten.

Opphavsretten til skjønnlitteratur er relativt klar. I Norge, og de fleste andre land, gjelder regelen om at forfatteren skal ha vært død i 70 år før hans verk fritt kan benyttes. Vi finner derfor steder på Internett hvor slike gamle tekster blir lagt ut for nedlasting. Det finnes også steder hvor man kan kjøpe moderne litteratur i elektronisk format.

Bøker er egnet til elektronisk formidling. Selv store romaner blir små datafiler. På en enkelt CD-plate, som rommer 10-15 sanger når den benyttes til musikk, kan minst 1000 romaner få plass. På en minnepinne er det plass til mange tusen bøker. Svært mange har utstyr som kan lese elektroniske bøker, alt fra vanlige datamaskiner og lommedatamaskiner til mobiltelefoner og spesielle e-book lesere.

Det finnes også i dag firma som leverer bøker som ”print-on-demand”. Det betyr rett og slett at de kan trykke opp et eneste eksemplar av ei bok for en kunde, om de først har den tilgjengelig elektronisk.

 

Elektroniske bøker som selges kommersielt kan leveres i ulike format, det vil si at man trenger ulik programvare for å kunne lese dem. De ulike formatene har videre forskjellige former for sperrer.

Utgivere av Glassbokk digitale bøker kan utstyre sine utgivelser med følgende sperrer og restriksjoner:

COPY – brukeren kan markere tekst og kopiere den til utklippstave.

PRINT – brukeren kan ta utskrift av boka.

LEND – Brukeren kan låne bort boka. Det foregår på den måten at man kopierer boka fra den ene digitale leseren til den neste. Den som låner ut boka må da bestemme hvor lenge låneren kan få bruke boks. Bokeieren selv vil ikke kunne lese boka mens den er lånt ut.

GIVE – bokeieren kan overføre boka og eiendomsretten til en annen, og slette den på egen ebokleser.



Microsoft Reader er et system for å lese ebøker på utstyr som har Microsoft Windows. Det er ikke lagt inn noen mulighet til å låne bort eller å gi bort rettighetene til ei kjøpt bok. Det er lagt inn mange muligheter til å kryptere innholdet i bøkene.

 

1. Sealed eBooks are encrypted during the conversion to the .lit file. It ensures the authenticity of content, meaning that the text and other content cannot be modified. A Sealed eBook can be read with any copy of Microsoft Reader. This is the basic level of security given to each .lit file.
2. Inscribed eBooks are Sealed and then further encrypted by DAS. An Inscribed eBook can be read with any copy of Microsoft Reader and always displays information from the purchaser (for example, the name of the purchaser) on its cover page. This enables tracking and therefore reinforces honest usage by consumers.
3. Owner Exclusive eBooks are Inscribed and then an encrypted license is added by DAS to allow only the legitimate purchaser to read it. This security level requires that the consumer's copy of Microsoft Reader be "activated" to purchase and read Owner Exclusive eBooks. Owner Exclusive eBooks can only be read on a limited number of specific computers or devices used to purchase the eBook. "

 

Rocketbook er et tredje format for digitale bøker. Når man kjøper ei bok i dette formatet blir innholdet låst til en bestemt leser. Man kan ikke seinere overføre boka til en annen leser, selv ikke om man selv eier den, for eksempel om man har kjøpt ny datamaskin eller lignende. Man kan heller ikke gi boka bort, låne den bort, kopiere eller printe hele eller deler av boka.

 

I tillegg finnes det andre måter å formidle bøker elektronisk på, alt fra rene tekstfiler til PDF-formatet, som er det formatet aviser levernes i når de kjøpes i elektronisk format over Internett.

Felles for alle de kommersielle formatene er at de blir kryptert på en eller annen måte for å hindre spredning og kopiering. I de fleste tilfeller betyr det også at bøkene blir sperret på en slik måte at de mest grunnleggende rettighetene til en bokkjøper blir brutt. Å låne bort, gi bort eller for den saks skyld å selge ei brukt bok har alltid vært lovlig og ingen vil finne på å forby dette. Ingen utenom produsentene og utgiverne av digitale bøker.

Dette nesten roper på programvare som kan knekke koder og dermed bidra til å spre bøkene på ikke autoriserte måter. Og da er forfattere og forleggere like langt. For det vil neppe være ulovlig å knekke beskyttelseskoden på ei bok som er så beskyttet at jeg ikke kan laste den inn på nytt hvis min lille lommedatamaskin går i stykker eller harddisken på min datamaskin må slettes etter et virusangrep?

 

Hva vil forfattere? Vil vi at våre bøker skal formidles digitalt? Er vi tjent med dette? Er dette en utvikling vi ønsker, eller skal vi kjempe mot utviklingen. Hvordan mener vi distribusjonen av elektroniske bøker skal foregå? Skal bøker krypteres? Skal bøker være gratis? Skal forfattere og forlag ha bransjeorganisasjoner på linje med dem musikk, film og programvarebransjen har i dag. Vil det være mulig for forfattere å beskytte sine verk om de publiseres digitalt? Vil bokbransjen og litteraturen overleve i en digital verden?

For noen år siden ble det populært å gi ut lydbøker, lydbøker beregnet for folk flest og ikke bare synshemmede. Lydbøker som selges i ordinære bokhandler på CD-plater. Nå kan man også kjøpe lydbøker som MP3 filer og laste dem ned på samme måte som man gjør med musikk. Hvilke muligheter for ulovlig spredning gir det? Det nyeste er at også mobiltelefonselskapene tilbyr populære lydbøker til sine kunder. På Telenors hjemmesider forklares dette slik: Du laster ned og betaler for en lydbokdel av gangen. Det tar 2-3 minutter å laste ned 30 minutter lydbok til mobiltelefonen. Når du har lastet ned en del, kan du spille av med en gang eller lagre den på telefonen din. Lydbokdelen finner du igjen blant musikkfilene på telefonen. En lydbokdel på 30 minutter er mellom 1,4 og 3MB. Dette er på størrelse med én musikkfil. Lydbøker du har kjøpt fra Telenor på mobilen kan du også laste ned til datamaskinen din, uten ekstra kostnad.

Mange forfattere har vært glade for å få utgitt bøkene sine som lydbok. Det er ikke sikkert de var på denne måten de så for seg spredningen.

 

Det er mange spørsmål som kan reises når det gjelder digital formidling av litteratur, på samme måte som det er mange spørsmål omkring formidling av annen kunst. Det som i alle tilfeller må være med i diskusjonene er at all demokratisk og etisk håndtering av digitalt materiale medfører muligheten til ulovlig spredning og dermed brudd på forfatterens rettigheter til eget verk. Så får tiden vise hvor aktuelt dette blir. Vi som forfattere og litteraturformidlere har i alle tider sett det som vår oppgave å få litteraturen utbredt. Kanskje vi om ikke lenge må begynne å gjøre som platebransjen – prøve å hindre at den blir for mye utbredt?