Er Pippi egentlig en dadaist? Husker noen voksenbøkene til Rasmus Løland? Og hvem skriver bare klassikere?
Ellevte årgang av «Årboka. Litteratur for barn og unge» er lansert. Her er artikler om Astrid Lindgren, Roald Dahl og moderne japansk barnelitteratur. Om Shakespeare for unge, anarkisme i barnelitteraturen og tendenser i nye danske billedbøker.

Barnebøker for liten og stor
Også tendenser i norsk barnelitteratur belyses. Geir Vestad skriver i sin artikkel at et hovedtrekk i den samtidige norske barne- og ungdomslitteraturen er søkelyset på eksistensielle problemstillinger. «Det er en litteratur der usikkerhet, lengsel, savn, fravær og død er sterkt til stede. Men samtidig er det en diktning som rommer muligheter for bevisste, aktive valg.»

Redaktør Per Olav Kaldestad peker på at barnebøkene de siste årene har nærmet seg voksenlitteraturen.

– Det som står i de gode barnebøkene er stadig oftere like viktig for voksne som for barn. Men utgangspunktet er naturligvis at barn og ungdom kan følge med på problematikken. På den andre siden fins masseprodusert litteratur som stort sett handler om overflatiske ting, sier Kaldestad og viser blant annet til store deler av lettlest-litteraturen. – Denne masseproduksjonen blir det mer og mer av, sier han.

– Men er det ikke også problematisk at barnelitteraturen blir mer voksen?

– Nei, jeg synes det er bra. Den barnelitteraturen som ikke også kan nytes av voksne, er ingen god litteratur, etter min mening. Hvis den handler bare om barnlige erfaringer, er jeg stygt redd for at forfatteren bøyer seg ned og forteller barnet hva det føler. Denne «litteraturen på huk» er jeg ingen tilhenger av.

Pippis endevendte verden
Kaldestad forteller at mange forfattere har barnebøker blant sine beste utgivelser. Rasmus Løland (1861-1907), en av de to jubileumsmarkerte forfatterene i årboken, er blant dem. – Han skrev masse, men det er barnebøkene han er blitt husket for, sier Kaldestad.

Den andre jubileumsfeirede forfatteren er Astrid Lindgren. Lena Kåreland ser i sin artikkel Lindgrens forfatterskap i lys av modernistiske retninger som surrealismen og dadaismen.

– Det har jeg aldri tenkt på før?

– Det hadde ikke jeg heller, før Kåreland skrev om det. Men særlig når det kommer til dadaismen, som er en ren endevending av verden, er det en tydelig parallell. Og da særlig i «Pippi». Lindgren tillater seg her å endevende alt. Hun bruker skjemteeventyrets strategi og tar de store; ordensmakten, normbærerne i samfunnet.

Nyskapende barnebøker
Av dagens barnebokpionerer trekkes Einar Økland frem i et portrettintervju. Økland har trofast levert artikler til årboken i alle årene den har eksistert.

– Som lyriker har han virkelig vært med å revolusjonere barnebokfeltet, sier Kaldestad.

– Alle hans diktbøker for barn er nyskapende og grenseutvidende. I prosaen har han også stadig utviklet nye skrivemåter. Han har hatt stor betydning for utviklingen av barnelitteraturen i Norge i alle sjangre, også billedboken. Han regnes for å være en av de tre-fire store moderne klassikerne i norsk barnelitteratur.

– Han skriver kanskje bare klassikere?

– Det er det han pleier å si, når han siterer seg selv: «Eg skriv berre klassikarar». Og det har han rett i, sier Kaldestad.

Denne artikelen er sakset fra Bergens Tidende.