av Bjørn Ingvaldsen
Når man pakker bagasjen sin må man være forberedt på det meste. Nøye planlegging er her et nøkkelord. Konferer derfor gjerne med folk som har vært på stedet før. At du skal til Sørlandet betyr ikke nødvendigvis at du skal ha med badedrakt og svømmeføtter, er det vinter i landet er det ekstra mye vinter i de små byene langt sør. På samme måte betyr ikke det at kalenderen viser slutten av mai at det vil være varmt der du kommer. Regntøy, strikkegenser og stillongs er aldri for pessimistisk uansett.
Du skal hilse på en bråte med unger som alle har med seg det som finnes av virus og bakterier. Er det noen forkjølelsesepidemier eller influensaer i området kommer du til å bli smittet. I tillegg skal du snakke mye hver dag. Ta derfor med et stort lager av medisin. Hostesaften er din venn. Husk det.
Første grunnregel når det gjelder transport er at du aldri skal stole på noen. At bussen har gått klokka åtte i alle år betyr ikke at den ikke kan ha fått ti minutter tidligere avgang fra og med i går. Oppsøk holdeplasser og skriv ned tidene selv. Be om siste rutehefte og spør for sikkerhets skyld dem i skranken om det stemmer det som står der.
Ikke godta billige flybilletter. Det er du som må sitte i mange timer på en flyplass og se fly etter fly ta av fordi du har en så kjip billett at den ikke kan endres.
Mange leiebilselskaper leier ut noe som heter ”eller lignende”. Det betyr at de reklamerer med fine biler av kjente merker og prakker på kundene noe helt annet. Har du bestilt en Golf er det ikke festlig når utleieselskapet vil dytte på deg en undermotorisert koreansk bil som ser ut som den er designet av en frustrert rokokkoentusiast. Slå neven i bordet og si at du vil ha den Focusen, den Golfen eller den Peugeot 307’en du har bestilt. (Legg merke til en annen ting med leiebiler, i hvert fall om du henter dem på Gardermoen: Selv om det står at de leveres med full tank rekker du ikke frem til 100-sonen på E6 før tanken er nede på tre kvart. Jeg vet ikke hvordan de får det til, men noe lureri er det. Stapp derfor gjerne ti-tolv kilo småstein ned på tanken før du leverer bilen tilbake med ”full tank”. Det er kanskje ikke du som må betale bensinen de har lurt deg for, men det føles nå litt godt å ta igjen uansett.)
Noen steder, i hvert fall hvis det er bibliotekarer med i arrangementet, sier de at de kan komme og hente deg. Spør om hva slags bil vedkommende har og hvor gammel den er. Bibliotekarer har nesten alltid utgamle biler. Ikke godta å bli fraktet omkring i en Fiesta fra 1987. Kolliderer dere er det din kropp som får merke konsekvensen av manglende airbag og sikkerhetssoner. Ta heller drosje.
Folk kan ikke forklare veien. Og de vet ikke hva en adresse er. ”Først så kommer du til et kryss, der tar du ikke til venstre og ikke til høyre heller. Men rett frem. Så kommer du til et kryss til. Der tar du ikke til venstre og ikke rett frem. Men kjører til høyre. Om du ikke tar snarveien om Åsen. Da kjører du til du ser en rød låve og så rygger du tilbake en kilometer. Og kommer du til et lyskryss er du i Flekkefjord og da har du kjørt fjorten mil for langt …”.
Holder skolen du skal besøke til i Skolegata 3 er det greit å få vite det. Men i telefonkataloger og på Internett pleier de visst å anta at folk vet hvor skolen på Gjøvik ligger. Ikke godta noen forklaringer av veien, be om en nøyaktig adresse.
Må man leite er det visse tegn i naturen som tyder på at man nærmer seg en skole. Om morgen kan man se etter hvilken retning horden av skolebarn går. De vet som regel hvor de skal. Kjører man langs en øde og smal landevei og oppdager at det går en fin gang- og sykkelvei langs den er man som regel heller ikke langt unna en skole. Ellers er slike trekantede trafikkskilt som viser en jentunge med lange fletter som blir hindret av en mann med hatt i å springe ut i veien et godt tegn. Noen steder står det også skilt som fortelle hvor skolen ligger. De stedene er det ikke mange av.
De av oss som er litt oppegående på tekniske nyvinninger vet at man nå kan få kjøpt en GPS, en liten satellittmottaker som vennlig geleider en forfjamset forfatter på rett vei, der den med en bydende damestemme ber deg ”om tre hundre meter, hold til høyre”. Og skulle du kjøre feil likevel blir ikke damen det spor sur, hun sier bare ”utenfor rute, rekalkulerer”, før hun kommer med nye kjøreanvisninger. Anbefales!
Det er lett å gå i den fellen at man tror at to klassebesøk forløper likt. Vær forberedt på alt. Og ikke regn med at det siste kvarteret av besøket vil gå med til å besvare spørsmål fra elevene, plutselig havner du på en skole hvor man er mer interessert i sildefiske, innvandrerhets eller motorsager. Du kan komme til å måtte gjennomføre en dobbelttime på innpust.
Ikke alle lærere burde få jobbe i skolen. I hvert fall burde de ikke fått forfatterbesøk i den klassen de har ansvar for. Blir du møtt med en åpningsreplikk om at de ”aldri har hørt om deg før, men at det sikkert kan bli hyggelig å høre på deg for det”, bør du ha noen kvikke svar tilbake. Gjerne noe om at det kan bli folk at elever som har udugelige lærere også.
Det å få elevene til å holde kjeft og høre på det du har å si er alltid en utfordring. Du selv regner med at bare det å få besøk av en slik kjendisforfatter som deg vil være nok til å fjetre ungene. Det er ikke alltid at skolebarn tenker slik. Man må derfor være såpass munnrapp at man kan ta luven av de mest rampete elever. Nytter ikke det kan man forsøke å hviske til vedkommende at om ”du ikke holder kjeft nå kommer jeg hjem til deg i natt med knipetang og fjerner tærne dine”. Eller så kan man appellere til lærerne om å gjøre jobben sin og lempe ut de verste drittungene. Uansett er det lurt å ha noen fysiske oppvisninger eller aktiviteter i bakhånd for å roe ned de mest pratsomme. Besøker man grunnskoler i Bergen eller Trondheim risikerer man at det gjelder lærerne også. Gi beskjed på forhånd til lærerne at ungene ikke skal tegne, skrive tekstmeldinger eller leke med ball mens du holder på.
Skolebarn liker ofte å stille forfattere spørsmål. Ganske tidlig i din karriere som omreisende forfatter vil du finne ut at du har hørt de fleste spørsmålene før. Er de ikke flinke til å spørre kan du derfor stille spørsmålene selv, ved å flyte på din erfaring. ”Ofte er det noen som spør meg om …” kan du si og så trekke fram et spørsmål du gjerne vil svare på. Om hva som er ditt budskap eller hva du synes er den beste boka du har skrevet. Det er ikke alltid nødvendig å svare helt sant. Ungene vil ofte vite hvor lang tid du har brukt på å skrive boka. Smør tjukt på, ingen unger liker å få vite at den boka de har strevd med å lese seg gjennom i et halvt år er noe du rablet sammen på fire ettermiddager. Sett grenser for hva du vil svare på. Alkoholbruk og sexvaner er tabu. I hvert fall i barneskolen.
En del steder her i landet snakker folk merkverdige dialekter. Som oftest er det helt umulig å forstå unger som grauter det til og sier ”gaman” når de mener ”kult” og ”gildt” når de mener ”dritkult”. Be dem formulere spørsmålene sine på engelsk eller tysk i stedet. De har sikkert ikke noe viktig å spørre om uansett.
Eller personalrommet som enkelte moderne skoler kaller det. Det betyr bare at vaktmesteren og vaskedama får komme inn også. Livet på et lærerværelse er verdt mange studier, alt fra antropologiske til estetiske. Noen ganger også arkeologiske. Det å sitte der å studere hvordan den dominante hannen, ofte en fysikklærer i femtiårene, behersker sin halvdel av flokken mens de yngre hunnene samles i et hjørne og spiser knekkebrød med agurk eller meieriprodukter uten kalorier eller smak kan være like spennende som noe Sverre M. Fjeldstadprogram fra Afrika. Ofte vil du oppleve at de som hører til på lærerværelset unngår å sette seg ved det bordet du sitter. Sikkert for å slippe å snakke med noen de ikke kjenner. For å unngå den ekle følelsen av å blomstre for deg selv bør du ha noe du kan trekke fram fra veska og holde på med. Rette litt i et manus eller fylle ut reiseregning duger. Skulle du bli tilsnakket, eller enda bedre, at noen setter seg ved bordet ditt, må du være klar til å kommunisere. Er det en liten skole du besøker kan du si noe om hvor dumt det er å legge ned mindre skoler. Noen velvalgte ord om de elendige lærerlønningene er også populære. I kommuner med mindre enn ti tusen innbyggere bør du ikke si noe negativt om ulvedrap. Og kjappe morsomheter som ”redd rovdyrene, skyt en bonde” passer stort sett bare i større byer uten primærnæringer. Sex- og alkoholvaner er tabu også her. Besøker du en Steinerskole bør du unngå å snakke om annet enn toving av ull.
Som regel skal du bo på hotell eller pensjonat. Ring alltid noen dager på forhånd og hør om de har registrert at du kommer. Selv om den som planlegger turen for deg har gjort en aldri så god jobb vil du alltid oppleve at noen steder ikke har fått med seg at du kommer. Av en eller annen merkelig grunn pleier det å være små overnattingssteder med få gjester. Det kan ha en sammenheng.
Standarden på hoteller kan være veldig forskjellig. Stort sett er erfaringen at hoteller som er med i kjente kjeder ser bedre ut enn hoteller som ikke er med. Spesielt er ofte slike hoteller som er de eneste på et mindre sted ille. Baderom som ligner på mors vaskekjeller og gul patina på tapetet som følge av nikotinbruken de siste førti årene er ikke hyggelig. Som minste utrustning for å sove godt og trygt på hotell bør det å ha med egen hodepute, sov-i-ro og to vekkerklokker være. Samt røykvarsler og såpe. Er man ikke sikker på at hotellet man skal bo på holder en viss minstestandard bør man også ta med lommeradio, reise-tv og skrivesaker. Bruk aldri telefonen på rommet til å ringe hjem. Det koster veldig mye. Få heller noen der hjemme til å ringe deg. På enkelte hoteller vil de ta betalt for det også. Det må du nekte å betale.
Det kan også være lurt å ha med seg noe å gjøre, ellers blir det lett lange ettermiddager. Kan du ettermiddagsprogrammet til TV 3 utenat er du i faresonen.
Å finne noe å spise når man er på turné kan være en utfordring.
De fleste hoteller serverer frokost. Tipset her er å stå opp tidlig og være først i køen til frokostbufféen. Det er så mange ekle mennesker som går og grafser i maten at en fintfølende forfatter helst vil ha den uberørt av omreisende rørleggere og asfaltarbeidere i arbeidsklær.
Finn en kafé, en Rema/Rimi/Prix eller bensinstasjon. Skolen du besøker er sikkert for gnien til å spandere mat på deg. Du kan godt stirre sultent på rektors matpakke. Hun fortjener det.
Har du havnet i en by eller noe som ligner på en by er det ikke så vanskelig, da er det alltid en restaurant eller et gatekjøkken som selger noe du kan spise. På mindre steder kan det være verre. Ofte finnes det ikke noen steder som serverer middag i det hele tatt. Andre ganger er hotellet det eneste alternativet, hvor de serverer dårlig mat til priser de beste gourmetrestauranter ikke har samvittighet til å forlange. Eller så kan du risikere at stedets spisested er kaféen på kjøpesenteret som stenger klokka halv tre. Et annet alternativ er at driftige ildsjeler har startet et serveringssted som selger lokale godbiter. Fristes du ikke av blodklubbklæske med svorsk og nubb kan du derfor få problem med å få deg en matbit. Da må du lage maten selv.
Er du veldig heldig har du havnet på et turiststed hvor hotellrommene er små, og noen ganger store, leiligheter med eget kjøkken. Som regel er det mer kummerlig. Men ikke fortvil: Her er mattips for den omreisende litterat.
Har du en vannkoker på rommet har du mange valg. Det enkleste er ”Rett i koppen” eller slike nuddelretter som skal tilsettes varmt vann. Pølser kan også gjerne varmest i en slik vannkoker. Egg eller poteter også. Fyller man vannkokeren med rødvin og slenger oppi noen biter kylling er også coq au vin snart å lage. (En chablis smaker alltid godt til). Forskjellige typer suppe tryller man også frem i en slik vannkoker. Det fine med denne metoden er at man kan spise maten rett fra kokeren. Det anbefales å bruke skje. Den erfarne forfatter har ofte sin egen vannkoker i bagasjen.
Har man ikke vannkoker er det også mulig å lage egen mat. Er vannet i springen godt og varmt, kan man kjøpe ferdige middagsretter av typen ”Fjordland” og slippe posene oppi vasken. I løpet av ti-femten minutter vil de lekreste måltid med kylling i sur og søt saus eller komler med salt kjøtt og kålrotstappe være klar. Papptallerkener er lurt å ha til slikt bruk. Ønsker man å bruke varmvannet i vasken til å varme andre retter finnes det også muligheter. I butikken finnes varmebestandige plastposer, såkalte steikeposer. Fyll en slik med innholdet fra en hermetikkboks eller annet du ønsker å varme og skru opp vannkranen. Bokseåpner bør bringes med hjemmefra.